Tilbakebetalingskrav av trygd, et argument for foreldelse i statsborgersakssaker

Kronikk av advokat André Møkkelgjerd i Klassekampen 4.april 2022: 

Stortinget behandler 7. april et nytt representantforslag om foreldelsesfrist i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Én konsekvens av forrige lovendring i 2019, som først våren 2022 materialiserer seg, bør vurderes nøye i den nye debatten om foreldelse og forholdsmessighet.

 

Lovendringer i 2019 

Stortinget vedtok 3. desember 2019 endringer i statsborgerloven som innebærer at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering når statsborgerskap kalles tilbake. Helt konkret kan statsborgerskap ikke tilbakekalles dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

Departementet utdypet og presiserte konkrete momenter som inngår i forholdsmessighetsvurderingen, som forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket, og fremhevet at listen med momenter ikke er uttømmende. Ett moment som burde vært nevnt er situasjonen for dem som er trygdet.

I UNEs oversikt til og med 3.2.2022 fremgår det at 44 av 79 behandlede saker på daværende tidspunkt hadde endt med ny oppholdstillatelse. Men statsborgerskapet ble tilbakekalt. Hvor mange av disse personene – som nå igjen er å anse som utlendinger – som har mottatt uføretrygd, er ukjent. Men de vil våren 2022 få et forhåndsvarsel om krav om tilbakebetaling av trygden. Selv om det er regler om foreldelse av slike krav, varsler NAV krav om tilbakebetaling av så høye beløp som tre millioner kroner. NAV mener utføretygd utbetalt for opptil 13 år siden kan kreves tilbakebetalt, med 10 prosent strafferente.

 

Følgefeil og vilkår for trygd

 For å motta trygd må man være medlem i folketrygden. Medlemskap forutsetter lovlig opphold i Norge. Det er naturlig, uten lovlig opphold har man heller ikke som utgangspunktet krav på å ta del i fellesskapsgodene.

 

Når en person får sitt norske statsborgerskap tilbakekalt fordi utlendingsmyndigheten mener at vedkommende har gitt uriktige opplysninger om sin egen identitet innebærer det at personen ikke skulle hatt lovlig opphold i utgangspunktet, og dermed heller ikke medlemskap i folketrygden.

Men i mange av disse tilbakekallssakene ligger «forholdet» – de uriktige opplysningene – svært lang tilbake i tid. Dette er bakgrunnen for den politiske debatten om det bør gis en form for tilgivelse i form av en foreldelsesfrist, eller en «tilgivelse light» gjennom en forholdsmessighetsvurdering som kan ende med fortsatt rett til opphold i Norge, men ikke som norsk statsborger.

I disse sakene betyr statsborgerskapet ikke bare en følelsesmessig tilknytning. Den konkrete forholdsmessighetsvurderingen kan bety forskjellen på en trygg alderdom eller økonomisk ruin. Tilbakekall av statsborgerskap trenger ikke være noen indikasjon på at vedkommende ikke fyller vilkårene for uføretrygd basert på en medisinskfaglig vurdering, og mye tilsier nok også at mange ved ny søknad om uføretrygd vil få dette. At noen er arbeidsufør betyr også at vedkommende neppe har arbeidsevne til å betale tilbake millioner.

Denne situasjonen har meg bekjent vært fraværende i debatten om både forholdsmessighet og foreldelse. At det er relevant i en forholdsmessighetsvurdering bør være klart nok. Det fremgår av disse sakene at det har vært kontakt mellom NAV kontroll og utlendingsforvaltningen før lovfestingen av forholdsmessighetsvurderingen i 2019. Hvorfor det ikke er tatt opp som et relevant moment både i debatten og forarbeidene til lovfestingen av forholdsmessighetsvurderingen, kan man bare spekulere i.

 

Nytt forslag i 2022

 Bakgrunnen for det nye representantforslaget fra stortingsrepresentantene Tobias Drevland Lund, Seher Aydar, Marian Hussein og Grete Wold er at UNE tolker og anvender den nye bestemmelsen om forholdsmessighet for strengt. Forslagstillerne viser til at det i forbindelse med et tidligere representantforslag om foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap (Dokument 8:43 S (2018–2019) fremgikk klart at lovfestingen av forholdsmessighetsvurderingen var et alternativ til foreldelsesfrist som ville ivareta de samme interessene som en foreldelsesfrist, men samtidig gi myndighetene mulighet til å tilbakekalle i særlige tilfeller.

 

Stortinget bør ta med seg konsekvensene av sine valg for de trygdede. Dette er personer som er uten arbeidsevne og som skal fortsette bo i Norge, og som må betale dyrt – i dobbel forstand – for sine feil. Er det Stortingets intensjon å gi dem som får fortsatt opphold uholdbar økonomi, selv om de ellers fylte vilkårene for uføretrygd da det ble innvilget? Informasjon om disse konsekvensene bør være i kjernen av forholdsmessighetsvurderingen UNE skal foreta, men har altså neppe blitt vurdert av UNE da sakene ble behandlet etter nytt regelverk.

Det dreier seg om personer som er syke og ikke kan arbeide. Skal de få «dobbel» straff for å ha gitt uriktige opplysninger? Er den politiske beslutningen å tilgi dem litt (du får fortsatt opphold), men ikke helt (du mister statsborgerskapet), og dessuten sende dem til sosialkontoret?

 

Foreldelsesfrist er riktig og viktig

 Hvis Stortinget ikke ønsker en slik situasjon, må det vedtas en foreldelsesfrist. Det bør gå en grense for hvor lenge et statsborgerskap kan tilbakekalles.

For de som faller utenfor det politisk bestemte skjæringspunktet for foreldelse, kan det sies noe om vektingen av en slik situasjon i en forholdsmessighetsvurdering, og om det bør gjøres endringer i NAVs regelverk, og samtidig legges føringer for NAVs praktisering av regelverket i slike saker.