Hvem skal verge vergemålsmyndigheten?

En mann stiftet ny familie og fikk tre barn med sin nye kone. Etter akutt sykdom ble han helt pleietrengende og kom på sykehjem. Ektefellen ble oppnevnt som verge av overformynderiet i kommunen der de bodde.

Sønnen fra første ekteskap likte vergeoppnevnelsen dårlig. Han klaget på den, men fikk ikke medhold. Han klaget påny. Og påny. Og påny. Klagene bar stadig mer preg av stadig nye og mer infamerende påstander om fars nye familie, særlig ektefellen, men var like forgjeves.

Med vergereformen ble de kommunale overformynderier nedlagt. Ansvaret for vergemål ble overført til fylkesmannsembetene, som såkalte lokale vergemålsmyndigheter. Sønnen klaget da til fylkesmannen, men fikk like lite medhold der. Han klaget likevel påny.

Denne gangen varslet fylkesmannen ektefellen om at man vurderte å ta fra henne vergemålet og oppnevne en ny verge! Hun ba advokat Helge Hjort om bistand. Han gjorde fylkesmannen oppmerksom på at klagerens krav var blitt avslått bare halvannet år før. Var det gått i glemmeboken? Det ble redegjort for den forutgående klagehistorikken sønnen hadde bedrevet mot kommunens overformynderi. Var den også gått i glemmeboken? Fylkesmannen ble rådet til og bedt om å innhente all dokumentasjon om sakens forhistorie før nytt vedtak ble truffet.

Til ingen nytte: Fylkesmannen fratok ektefellen vergeoppdraget og oppnevnte en ny verge. Vedtaket ble påklaget, med den anførsel at intet i saken tilsa at fylkesmannen kom til et annet resultat denne gangen enn han hadde gjort sist og overformynder mange ganger før det.

Da snudde fylkesmannen, fratok den nye vergen oppdraget og ga det tilbake til ektefellen. Frem og tilbake er like langt. Hun fikk attpåtil regningen for arbeidet den nye vergen hadde gjort mens han var oppnevnt, som fylkesmannen vedtok at hennes mann skulle betale.

Hun ba å få dekket sine utgifter med å få endret fylkesmannens uriktige vedtak, og protesterte på at ektemannen måtte dekke utgiftene fylkesmannen hadde påført ham. Da ga fylkesmannen seg og tok selv regningen. Men kravet om å dekke hennes advokatutgifter ble delvis avslått: Arbeidet med å besvare fylkesmannens varsel om kanskje å frata henne vergeoppdraget ble ikke dekket, for forvaltningsloven § 36 gir bare rett til å få dekket utgifter med å få endret et vedtak. Å be fylkesmannen treffe riktig vedtak i første omgang er ingen endring.

Vedtaket ble likevel påklaget. Fylkesmannen gadd ikke innhente vergesaken fra kommunen. Han gadd heller ikke sjekke sin egen avgjørelse i samme sak fra året før, eller lytte til at han nokså nylig hadde ment det motsatte. Først etter at formell klage kom, undersøkte han saken og traff riktig vedtak. De utgifter denne dovenskapen påførte den uskyldige private part, fikk hun betale. Summum ius, summa injuria.

Klagen er ennå ikke avgjort.

Om å purre på et klageforpurringsforsøk

Justice delayed is justice denied:

Besvares ikke innsynskrav «innan fem arbeidsdagar etter at organet mottok kravet, skal dette reknast som eit avslag som kan påklagast.» (Offentleglova § 32 annet ledd.)

En mor var verge for sin sønn på 19, som har ADHD. En ny psykiatrisk utredning kom til at han var psykisk utviklingshemmet, og anbefalte fylkesmannen å frata mor vergeoppdraget. Han så gjorde, uten å spørre eller innhente samtykke fra sønnen. I mars 2017 ba de advokat Helge Hjort om bistand, han klaget og krevde innsyn i saken.

Fylkesmannen oversendte et utvalg dokumenter «som nærmere kan opplyse saken». Krav om fullt innsyn ble fastholdt. Til det svarte fylkesmannen at kravet måtte rettes til fylkesmannen (!), til en annen avdeling, Helseavdelingen. (Forvaltningen skal formidle krav til rett instans.)

Kravet ble sendt dit, men ikke besvart på et halvt år, tross flere purringer. I februar ble innsyn innvilget, men ikke i «interne dokumenter for vår egen saksforberedelse». Ny klage ble sendt.

Etter fire nye måneder ga fylkesmannen innsyn også i de interne dokumenter, men vedgikk én måned senere at ett dokument var holdt tilbake. Ny klage. Da innvilget Vergemålsavdelingen hos fylkesmannen innsyn i alt, eksterne og interne dokumenter, som Helseavdelingen hadde tilbakeholdt. Dokumentet var likevel ikke med! Etter klage nr. fire ble det siste dokumentet tilsendt i september 2018.

*

Innsynet viste at den fylkesmannsoppnevnte vergen hadde tvunget igjennom at sønnen måtte bytte fastlege, ikke fikk dra på ferie med familien eller besøke dem når han ønsket. Klage på vergen ble inngitt. Da trakk han seg fra vergeoppdraget. Fylkesmannen tilbød da mor å få tilbake vergeoppdraget, som han inntil da hadde ment var uskikket til å være verge.

Fylkesmannen brukte halvannet år på å gi fullt innsyn og nesten to år på å trekke tilbake vedtaket om å frata mor vergeoppdraget. Krav om at mor og sønn får dekket sine utgifter til å få korrigert fylkesmannens uriktige vedtak er inngitt, men avslått og påklaget. Hvor lang tid vil den klagesaken ta? Uansett har fylkesmannen et par forbedringer å strekke seg etter:

  • Innsyn bør gis etter fem dager, ikke ta halvannet år.
  • «Feil»sendte krav bør videresendes til rett mottaker (seg selv).
  • Merinnsyn skal vurderes.
  • Pårørende bør ikke demoniseres eller kverulantforklares.
  • Fylkesmannen skal etterleve vergemålsloven og få skriftlig samtykke av den som får verge.
  • FN-Konvensjonen om rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelser skal følges.

Inntekt = Formue?

Husbanken krevde tilbakebetalt bostøtte.

En kvinne fikk overført halvparten av en fritidsbolig fra sin onkel i september 2016. Fra før hadde hun av sine foreldre fått overført den andre halvparten. For overskjøtingen betalte hun en fjerdepart ved avtaleinngåelsen, en fjerdepart 1. januar, resten 1. juli året etter. Først i juli 2017 var altså hytta betalt.

Hun bodde i en leilighet med bostøtte fra Husbanken, som krevde bostøtten tilbakebetalt med slik begrunnelse: «Da du fikk bostøtte i 2016, fikk du beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte.»

Hva begrepet «inntektsgrunnlag» omfattet fremgikk ikke. Da hun søkte om bostøtte i 2010 fikk hun vite at: «du må gi beskjed til bydelen dersom inntekten endrer seg.» § 14 i Forskrift om bustøtte lød da slik: «Dersom husstanden har hatt ei inntekt som er kr. 50 000 over den øvre inntektsgrensa som gjev rett til bustøtte, kan støtta for heile året krevjast tilbake utan omsyn til skyld.» Den ble siden endret slik: «Dersom det er utbetalt for høg bustøtte fordi mottakaren hadde høgare inntekt og formue enn det som er lagt til grunn da støtta vart vedteken, skal for mykje utbetalt bustøtte krevjast tilbake.»

Husbanken påsto hun hadde fått «beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte». Det nye begrep «inntektsgrunnlag» var åpenbart ment å favne både endringer i inntekt og formue.

På grunn av invalidiserende sykdom var og er hennes inntekt uføretrygd. At inntekt og formue tilsammen utgjorde hennes «inntektsgrunnlag», ikke inntekten alene, var ikke hun informert om. Selvforklarende er inntektsgrunnlagsbegrepet neppe, og Husbanken hadde gjort fint lite om noe, for å gjøre dette klart for sitt bostøttemottakende publikum.

Advokat Helge Hjort anførte at den formuesøkning overskjøtingen innebar først burde trekkes inn i inntektsgrunnlaget når eiendommen var betalt og ikke lenger utgjorde en gjeldspost. Kvinnen gikk inn i 2017 med en gjeld på halvparten av kjøpesummen. Husbanken måtte selv svare for den informasjon om inntektsgrunnlagsbegrepet som ikke var gitt.

Husbanken sto på sitt gjennom en klagebehandling som tok over et år, men omgjorde så sitt vedtak og frafalt sitt tilbakebetalingskrav uten begrunnelse.

Det offentlige somler. Det må klienten betale for!

En alenemor til en sterkt funksjonshemmet gutt i førskolealder fikk innvilget brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for gutten da det ble innført som rettighet med pasientrettighetsloven § 2-1 d. Hun søkte om økt timetall da gutten nærmet seg skolealder og behovet for bistand økte, men fikk avslag. Samtidig endret bydelen bistanden til «stasjonær hjemmesykepleie».

Advokat Helge Hjort klaget for dem, påpekte at sønnens hjelpebehov var større enn bistanden kunne dekke og at hjemmesykepleie ville bli en dårligere, mindre trygg og uforutsigbar løsning. Gutten hadde krav på BPA og assistentene ga langt mer kvalifisert hjelp enn bydelen kunne gi, som ikke kjente gutten. Å ta en brukerstyrt rettighet fra ham og erstatte den med en passiv omsorgstjeneste ville være i strid med rettighetsfestingen av BPA-ordningen.

Etter et års klagebehandling omgjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus bydelens vedtak, avgjorde at familien fikk beholde sin BPA-ordning og innvilget gutten flere BPA-timer.

Han hadde da i det tidsrom klagen var til behandling gått glipp av over 1000 BPA-timer. Mor søkte om å få etterinnvilget disse timene, men fikk avslag. Vedtaket skulle etter bydelens mening gjelde «fra den dato bydelen har blitt kjent med resultatet av klagebehandlingen».

Det ble søkt om at mor fikk dekket de advokatutgifter hun hadde hatt med å få endret bydelens uriktige vedtak. Denne søknaden har nå vært under behandling hos fylkesmannen i ni måneder. Den ble lovet ferdigbehandlet innen et halvt år.

Hun måtte betale sin advokatregning med en forfallsfrist på 10 dager. Om hun får innvilget søknaden vil hun få refundert sine omkostninger, og har da lånt staten penger i nesten et år, som staten tilbakebetaler uten renter. Det skal koste å få sin rett!

Frode Sulland om lovens strengeste straff

Advokat Frode Sulland uttaler seg i dag til NRK om bruken av lovens strengeste straff.

Les mer her:

https://www.nrk.no/ho/svein-jemtland-_46_-kan-fa-lovens-strengeste-straff-1.14232888

Frifinnelse i sedelighetssak

En mann var tiltalt for seksuell omgang med mindreårig i 2014 / 2015, og saken kom opp for Oslo tingrett september 2018. Tiltalte ble frikjent både for straffekravet og oppreisningskravet. Retten kom til at det kun var bevis for ett tilfelle av seksuell omgang dagen før fornærmede fylte 16 år, og at straffen etter § 196, fjerde ledd, falt bort fordi det var jevnbyrdighet i partenes alder og utvikling. Aldersforskjellen var 3 år og 9 mndr.

Mannens forsvarer var Cathrine Grøndahl.

Foredrag for frivillige i Barnas Jurist.

Advokatene Frode Sulland, Simen Skjønsberg og Marit Lomundal Sæther har holdt foredrag for nye frivillige i Barnas Jurist. Barns rettsstilling i utlendingssaker, barnevernsaker og som mistenkt eller fornærmet i straffesaker, var temaer som ble berørt.

I tillegg til disse sakstypene har vi i Advokatfirmaet Sulland egne team som arbeider med skole- og mobbesaker, foreldretvister (tidl. barnefordeling), helsesaker og arbeidsrettssaker, hvor barn blir berørt.

Barns rettsstilling er særegen, og i likhet med Barnas Jurist mener vi det er viktig å bidra til å sikre og fremme rettssikkerheten til barn og andre utsatte grupper.

 

FRIVILLIG TVANGSFLYTTING? ET UAVKLART SPØRSMÅL

En ung mann med store funksjonsvansker og tvangstilbøyeligheter til å skade seg selv med å grave blant annet i øyehulene, tvang foreldrene til å sitte og holde rundt ham for å hindre at han skadet seg. Natten igjennom, ofte også på dagtid.

Han bodde i Asker kommune, som ikke klarte å gi han den hjelp han trengte. Det endte med at den kjøpte plass for ham av et privat firma som hadde spesialisert seg på å håndtere slikt, på Gjøvik. Der klarte en å få ham til å fungere nesten helt uten slike tvangshandlinger, og han trivdes. Han opplever å bo sammen med venner og kjente, har et godt liv, mestrer stadig nye utfordringer og viser ingen tegn til å ville bo3 annetsteds enn der han er.

Men kommunen hadde andre planer: Om tilbakeføring av utenbygdsbosatte. Den startet arbeidet med å lage et tilbud for den unge mannen, som kunne erstatte det han hadde. Selv svevde mannen og hans foreldre og verge i uvitenhet om disse planene.

Da foreldrene etter et års planlegging ble orientert, var det nye botilbudet en avgjort sak: Han skulle flytte tilbake til Asker, til en bolig kommunen hadde på et område som skulle bli bo- og tilholdssted for mange med funksjonsnedsettelser av ulike slag. Kontakt ble tatt med mannens nåværende botilbud, for å starte erfaringsoverføring og planlegging av tilbakeføringen. En stor gruppe fagpersoner rykket inn i boligen på Gjøvik for å lære.

Foreldrene protesterte og mente det var lotteri å flytte sønnen fra noe som fungerte til noe kommunen håpet ville fungere like godt. Fagfolkene fra boligen påpekte at et tilbud som var samlokalisert med mange omsorgsmottakere, hadde alle muligheter for å mislykkes.

Til ingen nytte. Kommunen fortsatte å gjennomføre sin plan, traff vedtak om tildeling av tjenester i ny bolig og behandlet foreldrene som om de var enige med kommunen. Etter et halvt år med møter og ‘dialog’ der kommunen sto på sitt og foreldrenes syn ble overhørt, påklaget foreldrene vedtaket og kontaktet advokat Helge Hjort.

Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak. Det var alt for dårlig planlagt, ikke begrunnet og truffet uten å drøfte i alt 15 betenkeligheter en slik tvangsflytting reiste.

Saken var vunnet. Eller var den? Kommunen publiserte en pressemelding på sin hjemmeside: Fylkesmannens vedtak var en foreløpig uttalelse: «Vi har vært i dialog med Fylkesmannen og omgjør nå, av hensyn til de berørte vårt vedtak om flytting». Også foreldrene ble invitert til dialog om hvordan bedre samarbeidet og forberedelsen av en fremtidig tilbakeflytting.

Mennesker med funksjonsnedsettelser har «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre», ifølge FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon foreskriver at enhver har rett til bevegelsesfrihet «og til fritt å velge sitt bosted.»

Kan en norsk kommune trumfe disse prinsippene ved å stille vilkår om at det omsorgstilbud vi gir en som har rett til slik bistand, er plassert der vi bestemmer? Bør den? Fylkesmannen har pålagt kommunen å treffe nytt vedtak, som oppfyller de krav til faglig forsvarlig utredning og samarbeid norsk lov forskriver:

Å gi den enkelte «mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre», helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 punkt 3, og «sikre samhandling mellom tjenesteytende virksomhet og tjenestemottaker», punkt 5. Representanter for brukere skal høres, § 3-10, og det skal legges stor vekt på hva brukeren mener.

Men når det er gjort, kan kommunen da tvangsflytte denne mannen «hjem»? Han har meldt flytting til der han nå bor. Hva kommunen vil si i sitt nye vedtak gjenstår å se. Den forsto ikke at det ikke går an å oppføre seg som den gjorde. Tror den nå at bare den går riktig frem, kan det ende med at han må flytte «hjem»?

Saken fikk medieomtale. Da kom kommunens politikere på banen og forsikret da om at det ikke vil skje. Å tilby utenbygdsbosatte å få flytte hjem er bra.

Men kan de tvinges?

Fra utkastelse til ny leiekontrakt

En leietaker mottok oppsigelse fra utleier etter gjentatte forsinkede husleiebetalinger samt øvrige påståtte brudd på leieavtalen. Leieforholdet hadde vart i over 15 år og gjaldt leie av næringslokale. Leietaker engasjerte advokat Henriette Willix og bestred oppsigelsen. Utleier svarte med å ta ut søksmål mot leietaker for å få han kastet ut. Saken ble forlikt under hovedforhandling hvor partene inngikk en ny skriftlig leieavtale som ga leietaker rett til å leie ytterligere ett år, i tillegg til at leietaker oppnådde bedre avtalevilkår vedrørende eventuelle fremtidig forsinkede betalinger. Utleier krevde at leietaker skulle dekke deler av hans omkostninger, noe leietaker motsatte seg og ba om at retten skulle avgjøre. Retten kom til at partene måtte bære sine egne omkostninger.

Ta kontakt med advokat Henriette Willix dersom du har problemer med utleier, og trenger advokathjelp til å håndtere dette.

Straffesak etter trafikkulykke

En kvinne var tiltalt etter straffeloven for å ha forårsaket betydelig personskade i en trafikkulykke. Hun hadde kjørt på en motorsyklist i rushtrafikken.

Ved Oslo tingretts dom av 5.9.18 ble hun frifunnet etter straffeloven og bare dømt etter den strengere aktsomhetsnormen i veitrafikkloven. Fagdommeren dissenterte. Hun ble også frifunnet for krav på oppreisning.

Kvinnens forsvarer var advokat Cathrine Grøndahl