Hva skal til for å få brukerstyrt personlig assistanse (BPA)?

Er 154 timer mer eller mindre enn 32?

En alenemor med epilepsi og funksjonsskader etter en ulykkeshendelse søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hun fikk avslag og ble i stedet tilbud om sykehjemsplass «da ditt hjelpebehov krever heldøgns oppfølging og medisinsk personell tilgjengelig hele døgnet.»

Hun påklaget vedtaket med bistand fra advokat Hjort, som mente bydelens avslagsgrunn ikke var rettslig relevant. Bydelen hevdet hun ikke ville klare å ivareta brukerstyringen selv. BPA kan imidlertid gis også til personer som ikke kan ivareta den. Kvinnen kunne fint klare det, ifølge medisinsk sakkyndige. Å avspise en alenemor med tilbud om plass på sykehjem ga henne valget mellom ingen hjelp eller institusjonsplassering. Som sykehjemsinnlagt kunne hun ikke være mor for sin ni år gamle datter.

Helse- og omsorgstjenestelovens har til formål å forebygge og legge til rette for mestring av sykdom og nedsatt funksjon, sikre at man får leve og bo selvstendig, ha en meningsfylt og aktiv tilværelse i fellesskap med andre, og at tjenestetilbud tilrettelegges med respekt for mottakers integritet og verdighet, § 1-1.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet avslaget på BPA-søknaden, fordi kvinnens hjelpebehov fratrukket alle helsetjenester «ikke var så stort at hun hadde krav på» BPA, ut fra nye opplysninger den private part ikke hadde fått innsyn i. Da det ble påpekt opphevet fylkesmannen stadfestelsen, erkjente at vedtaket var ugyldig, omgjorde deretter avslaget og påla «etter en helhetsvurdering» bydelen å innvilge både BPA og hjemmesykepleie. Det ble likevel fastholdt at kvinnen hadde rett til helsetjenester, men ikke BPA fordi BPA-behovet ble bedømt som mindre enn lovens rettighetsgrense på minst 32 timer pr. uke.

Bydelen innvilget deretter kvinnen 154 timer BPA pr uke, mer enn fem ganger lovens grense, pluss 7 timer hjemmesykepleie pr. uke.

 Krav om saksomkostningsdekning ble inngitt på vegne av kvinnen, som hadde vunnet frem etter å ha ventet i mer enn to år på at klagesaken skulle avgjøres. Fylkesmannen halverte kravet og vel så det, og uttalte at samme resultat ville vært oppnådd selv om klager ikke hadde brukt advokat. Etter klage som påpekte at fylkesmannen hadde erkjent saksbehandlingsfeil og å ha truffet et ugyldig vedtak basert på feil faktum, omgjorde Helsedirektoratet fylkesmannens halveringsvedtak.

*

Fylkesmannen i Oslo og Akershus´ (mal for?) vedtak lyder. «Objektivt sett ville klageren antagelig oppnådd det same ved å påklage vedtaket uten hjelp av advokat», fordi «normalt vil en klager som har fått avslag på sin søknad, kunne få hjelp av administrasjonen til å sette opp en klage.» Administrasjonen hadde henvist denne alenemoren til å flytte på sykehjem. Ville den hjulpet henne med å påklage vedtaket? Med å påpeke at fylkesmannens først feilaktig var enig med bydelen? Bydelen hadde nektet å oversende advokatens tilsvar til fylkesmannen.

 

«ALLTID MED FOKUS PÅ PASIENTENS BESTE»?

av advokat Helge Hjort. 

Hippokrates fastsatte for nesten 2500 år siden som legekunstens grunnregel: Nil nocere. Aldri skade. For å tvangsmedisinere et menneske krever vår norske psykisk helsevernlov «stor sannsynlighet» for at pasienten helbredes, vesentlig bedres eller ikke blir vesentlig verre. Nylig uttalte Stortingets ombudsmann for forvaltningen seg om klagen til Fylkesmannen i Agderfylkene fra en kvinne som ble tvangsmedisinert i januar i 2017:

Fylkesmannen hadde godtatt tvangsmedisineringen ut fra «det som kom frem i samtale med pasienten, en gjennomgang av journalen og samtale med behandlingspersonalet», som mente det var «uforsvarlig og uetisk» å ikke tvangsmedisinere. Ingen vurdering av sannsynligheten for at medisineringen ville helbrede, bedre eller hindre vesentlig forverring var gjort. I stedet la fylkesmannen «den faglig ansvarliges redegjørelse og en generell kunnskap om virkningen av det aktuelle medikamentet [..] til grunn for overprøvingen».

Sivilombudsmannen uttalte at behandlingsansvarlige og fylkesmennene i hver enkelt sak må ta stilling til og begrunne konkret om dette vilkåret er oppfylt. Kravet om stor sannsynlighet innebærer mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt og knytter seg til den enkelte pasient.

Fylkesmannens vedtak bygget på at behandlingen med legemidler med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring. En sannsynlighetsvurdering ble ikke foretatt, man nøyde seg med å støtte sykehusets vedtak. Fylkesmannen ble flere ganger bedt om å legge frem det faktiske grunnlaget for sin vurdering, men svarte at embetet anså seg for å inneha «bred faglig kompetanse og erfaring som benyttes, og alltid med fokus på pasientens beste», og mente å ha begrunnet vedtaket tilstrekkelig.

Det var begrunnet tvil om kravet til stor sannsynlighet var oppfylt i saken. Ombudsmannen kunne ikke se at det var pekt på forhold som tilsa at så var tilfellet. Heller ikke var det oppgitt hvilke legemidler i hvilken dose som ville bli benyttet, eller om «den gunstige virkningen av medikamentet klart oppveier ulempene». Forsvarlighet og etiske vurderinger kan ikke erstatte sannsynlighetsvurderingen fylkesmannen skal foreta. Begrunnelsesplikten var ikke overholdt.

Heller ikke hadde embetet fulgt god forvaltningsskikk og nedtegnet muntlige opplysninger som var gitt i saken, for å sikre notoritet og mulighet til å etterprøve saksbehandlingen. Uten den kan pasienten ikke ivareta sin rett til kontradiksjon og ombudsmannen vanskelig føre kontroll med helsemyndighetenes forståelse av det lovbestemte krav om stor sannsynlighet.

Behandling med tvang må avveie ansvaret for å yte hjelp og unngå skade mot den enkeltes personlige integritet og selvbestemmelse. Tvangsmedisinering er et svært inngripende tiltak. Risikoen for ubehagelige og alvorlige bivirkninger er stor. Helt siden 1981 har kravet vært at tvangsmedisinering kun kan skje som «med stor sannsynlighet» enten kan føre til helbredelse eller vesentlig forbedring av pasientens tilstand, eller at hun unngår betydelig forverring. «Det kreves en høy sannsynlighetsgrad med hensyn til forventet virkning, og virkningen må være av kvalifisert art» ifølge lovens forarbeider.

*

Tar fylkesmannsprøvingen av vedtak om tvangsmedisinering påbudet om aldri å skade på alvor? I snart fire tiår har klage- og tilsynsmyndigheten med slike vedtak strødd sand på dem.

Kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandling med antipsykotiske medikamenter er usikkert. Det finnes ikke forskning som underbygger at det ved behandling av enkeltindivider kan foreligge slik sannsynlighet for positiv effekt som loven krever. Treffsikkerheten ved bruk av antipsykotika er usikker og lav, både ved akuttbehandling og vedlikeholdsbehandling.

Jo mer et vedtak griper inn mot en privat part, desto mer skjerpes begrunnelsesplikten. Medisinering med tvang roper på en god begrunnelse. Psykisk helsevernloven har detaljerte regler i § 4-4 a om hvordan slike vedtak, som befinner seg i kjernen av legalitetsprinsippet, skal grunngis. Ombudsmannen understreker viktigheten av å grunngi slike vedtak godt.

Det er blitt forsømt i en menneskealder. Fylkesmannen i Agder må gå i skammekroken, og alt tyder på at han kan ta med seg de fleste av sine embetskolleger. De har strødd sand på tvang så lenge at fylkesmannsprøvingen er blitt en vits.

 

Hvem skal verge vergemålsmyndigheten?

En mann stiftet ny familie og fikk tre barn med sin nye kone. Etter akutt sykdom ble han helt pleietrengende og kom på sykehjem. Ektefellen ble oppnevnt som verge av overformynderiet i kommunen der de bodde.

Sønnen fra første ekteskap likte vergeoppnevnelsen dårlig. Han klaget på den, men fikk ikke medhold. Han klaget påny. Og påny. Og påny. Klagene bar stadig mer preg av stadig nye og mer infamerende påstander om fars nye familie, særlig ektefellen, men var like forgjeves.

Med vergereformen ble de kommunale overformynderier nedlagt. Ansvaret for vergemål ble overført til fylkesmannsembetene, som såkalte lokale vergemålsmyndigheter. Sønnen klaget da til fylkesmannen, men fikk like lite medhold der. Han klaget likevel påny.

Denne gangen varslet fylkesmannen ektefellen om at man vurderte å ta fra henne vergemålet og oppnevne en ny verge! Hun ba advokat Helge Hjort om bistand. Han gjorde fylkesmannen oppmerksom på at klagerens krav var blitt avslått bare halvannet år før. Var det gått i glemmeboken? Det ble redegjort for den forutgående klagehistorikken sønnen hadde bedrevet mot kommunens overformynderi. Var den også gått i glemmeboken? Fylkesmannen ble rådet til og bedt om å innhente all dokumentasjon om sakens forhistorie før nytt vedtak ble truffet.

Til ingen nytte: Fylkesmannen fratok ektefellen vergeoppdraget og oppnevnte en ny verge. Vedtaket ble påklaget, med den anførsel at intet i saken tilsa at fylkesmannen kom til et annet resultat denne gangen enn han hadde gjort sist og overformynder mange ganger før det.

Da snudde fylkesmannen, fratok den nye vergen oppdraget og ga det tilbake til ektefellen. Frem og tilbake er like langt. Hun fikk attpåtil regningen for arbeidet den nye vergen hadde gjort mens han var oppnevnt, som fylkesmannen vedtok at hennes mann skulle betale.

Hun ba å få dekket sine utgifter med å få endret fylkesmannens uriktige vedtak, og protesterte på at ektemannen måtte dekke utgiftene fylkesmannen hadde påført ham. Da ga fylkesmannen seg og tok selv regningen. Men kravet om å dekke hennes advokatutgifter ble delvis avslått: Arbeidet med å besvare fylkesmannens varsel om kanskje å frata henne vergeoppdraget ble ikke dekket, for forvaltningsloven § 36 gir bare rett til å få dekket utgifter med å få endret et vedtak. Å be fylkesmannen treffe riktig vedtak i første omgang er ingen endring.

Vedtaket ble likevel påklaget. Fylkesmannen gadd ikke innhente vergesaken fra kommunen. Han gadd heller ikke sjekke sin egen avgjørelse i samme sak fra året før, eller lytte til at han nokså nylig hadde ment det motsatte. Først etter at formell klage kom, undersøkte han saken og traff riktig vedtak. De utgifter denne dovenskapen påførte den uskyldige private part, fikk hun betale. Summum ius, summa injuria.

Klagen er ennå ikke avgjort.

Om å purre på et klageforpurringsforsøk

Justice delayed is justice denied:

Besvares ikke innsynskrav «innan fem arbeidsdagar etter at organet mottok kravet, skal dette reknast som eit avslag som kan påklagast.» (Offentleglova § 32 annet ledd.)

En mor var verge for sin sønn på 19, som har ADHD. En ny psykiatrisk utredning kom til at han var psykisk utviklingshemmet, og anbefalte fylkesmannen å frata mor vergeoppdraget. Han så gjorde, uten å spørre eller innhente samtykke fra sønnen. I mars 2017 ba de advokat Helge Hjort om bistand, han klaget og krevde innsyn i saken.

Fylkesmannen oversendte et utvalg dokumenter «som nærmere kan opplyse saken». Krav om fullt innsyn ble fastholdt. Til det svarte fylkesmannen at kravet måtte rettes til fylkesmannen (!), til en annen avdeling, Helseavdelingen. (Forvaltningen skal formidle krav til rett instans.)

Kravet ble sendt dit, men ikke besvart på et halvt år, tross flere purringer. I februar ble innsyn innvilget, men ikke i «interne dokumenter for vår egen saksforberedelse». Ny klage ble sendt.

Etter fire nye måneder ga fylkesmannen innsyn også i de interne dokumenter, men vedgikk én måned senere at ett dokument var holdt tilbake. Ny klage. Da innvilget Vergemålsavdelingen hos fylkesmannen innsyn i alt, eksterne og interne dokumenter, som Helseavdelingen hadde tilbakeholdt. Dokumentet var likevel ikke med! Etter klage nr. fire ble det siste dokumentet tilsendt i september 2018.

*

Innsynet viste at den fylkesmannsoppnevnte vergen hadde tvunget igjennom at sønnen måtte bytte fastlege, ikke fikk dra på ferie med familien eller besøke dem når han ønsket. Klage på vergen ble inngitt. Da trakk han seg fra vergeoppdraget. Fylkesmannen tilbød da mor å få tilbake vergeoppdraget, som han inntil da hadde ment var uskikket til å være verge.

Fylkesmannen brukte halvannet år på å gi fullt innsyn og nesten to år på å trekke tilbake vedtaket om å frata mor vergeoppdraget. Krav om at mor og sønn får dekket sine utgifter til å få korrigert fylkesmannens uriktige vedtak er inngitt, men avslått og påklaget. Hvor lang tid vil den klagesaken ta? Uansett har fylkesmannen et par forbedringer å strekke seg etter:

  • Innsyn bør gis etter fem dager, ikke ta halvannet år.
  • «Feil»sendte krav bør videresendes til rett mottaker (seg selv).
  • Merinnsyn skal vurderes.
  • Pårørende bør ikke demoniseres eller kverulantforklares.
  • Fylkesmannen skal etterleve vergemålsloven og få skriftlig samtykke av den som får verge.
  • FN-Konvensjonen om rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelser skal følges.

Inntekt = Formue?

Husbanken krevde tilbakebetalt bostøtte.

En kvinne fikk overført halvparten av en fritidsbolig fra sin onkel i september 2016. Fra før hadde hun av sine foreldre fått overført den andre halvparten. For overskjøtingen betalte hun en fjerdepart ved avtaleinngåelsen, en fjerdepart 1. januar, resten 1. juli året etter. Først i juli 2017 var altså hytta betalt.

Hun bodde i en leilighet med bostøtte fra Husbanken, som krevde bostøtten tilbakebetalt med slik begrunnelse: «Da du fikk bostøtte i 2016, fikk du beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte.»

Hva begrepet «inntektsgrunnlag» omfattet fremgikk ikke. Da hun søkte om bostøtte i 2010 fikk hun vite at: «du må gi beskjed til bydelen dersom inntekten endrer seg.» § 14 i Forskrift om bustøtte lød da slik: «Dersom husstanden har hatt ei inntekt som er kr. 50 000 over den øvre inntektsgrensa som gjev rett til bustøtte, kan støtta for heile året krevjast tilbake utan omsyn til skyld.» Den ble siden endret slik: «Dersom det er utbetalt for høg bustøtte fordi mottakaren hadde høgare inntekt og formue enn det som er lagt til grunn da støtta vart vedteken, skal for mykje utbetalt bustøtte krevjast tilbake.»

Husbanken påsto hun hadde fått «beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte». Det nye begrep «inntektsgrunnlag» var åpenbart ment å favne både endringer i inntekt og formue.

På grunn av invalidiserende sykdom var og er hennes inntekt uføretrygd. At inntekt og formue tilsammen utgjorde hennes «inntektsgrunnlag», ikke inntekten alene, var ikke hun informert om. Selvforklarende er inntektsgrunnlagsbegrepet neppe, og Husbanken hadde gjort fint lite om noe, for å gjøre dette klart for sitt bostøttemottakende publikum.

Advokat Helge Hjort anførte at den formuesøkning overskjøtingen innebar først burde trekkes inn i inntektsgrunnlaget når eiendommen var betalt og ikke lenger utgjorde en gjeldspost. Kvinnen gikk inn i 2017 med en gjeld på halvparten av kjøpesummen. Husbanken måtte selv svare for den informasjon om inntektsgrunnlagsbegrepet som ikke var gitt.

Husbanken sto på sitt gjennom en klagebehandling som tok over et år, men omgjorde så sitt vedtak og frafalt sitt tilbakebetalingskrav uten begrunnelse.

Det offentlige somler. Det må klienten betale for!

En alenemor til en sterkt funksjonshemmet gutt i førskolealder fikk innvilget brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for gutten da det ble innført som rettighet med pasientrettighetsloven § 2-1 d. Hun søkte om økt timetall da gutten nærmet seg skolealder og behovet for bistand økte, men fikk avslag. Samtidig endret bydelen bistanden til «stasjonær hjemmesykepleie».

Advokat Helge Hjort klaget for dem, påpekte at sønnens hjelpebehov var større enn bistanden kunne dekke og at hjemmesykepleie ville bli en dårligere, mindre trygg og uforutsigbar løsning. Gutten hadde krav på BPA og assistentene ga langt mer kvalifisert hjelp enn bydelen kunne gi, som ikke kjente gutten. Å ta en brukerstyrt rettighet fra ham og erstatte den med en passiv omsorgstjeneste ville være i strid med rettighetsfestingen av BPA-ordningen.

Etter et års klagebehandling omgjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus bydelens vedtak, avgjorde at familien fikk beholde sin BPA-ordning og innvilget gutten flere BPA-timer.

Han hadde da i det tidsrom klagen var til behandling gått glipp av over 1000 BPA-timer. Mor søkte om å få etterinnvilget disse timene, men fikk avslag. Vedtaket skulle etter bydelens mening gjelde «fra den dato bydelen har blitt kjent med resultatet av klagebehandlingen».

Det ble søkt om at mor fikk dekket de advokatutgifter hun hadde hatt med å få endret bydelens uriktige vedtak. Denne søknaden har nå vært under behandling hos fylkesmannen i ni måneder. Den ble lovet ferdigbehandlet innen et halvt år.

Hun måtte betale sin advokatregning med en forfallsfrist på 10 dager. Om hun får innvilget søknaden vil hun få refundert sine omkostninger, og har da lånt staten penger i nesten et år, som staten tilbakebetaler uten renter. Det skal koste å få sin rett!

Frode Sulland om lovens strengeste straff

Advokat Frode Sulland uttaler seg i dag til NRK om bruken av lovens strengeste straff.

Les mer her:

https://www.nrk.no/ho/svein-jemtland-_46_-kan-fa-lovens-strengeste-straff-1.14232888

Frifinnelse i sedelighetssak

En mann var tiltalt for seksuell omgang med mindreårig i 2014 / 2015, og saken kom opp for Oslo tingrett september 2018. Tiltalte ble frikjent både for straffekravet og oppreisningskravet. Retten kom til at det kun var bevis for ett tilfelle av seksuell omgang dagen før fornærmede fylte 16 år, og at straffen etter § 196, fjerde ledd, falt bort fordi det var jevnbyrdighet i partenes alder og utvikling. Aldersforskjellen var 3 år og 9 mndr.

Mannens forsvarer var Cathrine Grøndahl.

Foredrag for frivillige i Barnas Jurist.

Advokatene Frode Sulland, Simen Skjønsberg og Marit Lomundal Sæther har holdt foredrag for nye frivillige i Barnas Jurist. Barns rettsstilling i utlendingssaker, barnevernsaker og som mistenkt eller fornærmet i straffesaker, var temaer som ble berørt.

I tillegg til disse sakstypene har vi i Advokatfirmaet Sulland egne team som arbeider med skole- og mobbesaker, foreldretvister (tidl. barnefordeling), helsesaker og arbeidsrettssaker, hvor barn blir berørt.

Barns rettsstilling er særegen, og i likhet med Barnas Jurist mener vi det er viktig å bidra til å sikre og fremme rettssikkerheten til barn og andre utsatte grupper.

 

FRIVILLIG TVANGSFLYTTING? ET UAVKLART SPØRSMÅL

En ung mann med store funksjonsvansker og tvangstilbøyeligheter til å skade seg selv med å grave blant annet i øyehulene, tvang foreldrene til å sitte og holde rundt ham for å hindre at han skadet seg. Natten igjennom, ofte også på dagtid.

Han bodde i Asker kommune, som ikke klarte å gi han den hjelp han trengte. Det endte med at den kjøpte plass for ham av et privat firma som hadde spesialisert seg på å håndtere slikt, på Gjøvik. Der klarte en å få ham til å fungere nesten helt uten slike tvangshandlinger, og han trivdes. Han opplever å bo sammen med venner og kjente, har et godt liv, mestrer stadig nye utfordringer og viser ingen tegn til å ville bo3 annetsteds enn der han er.

Men kommunen hadde andre planer: Om tilbakeføring av utenbygdsbosatte. Den startet arbeidet med å lage et tilbud for den unge mannen, som kunne erstatte det han hadde. Selv svevde mannen og hans foreldre og verge i uvitenhet om disse planene.

Da foreldrene etter et års planlegging ble orientert, var det nye botilbudet en avgjort sak: Han skulle flytte tilbake til Asker, til en bolig kommunen hadde på et område som skulle bli bo- og tilholdssted for mange med funksjonsnedsettelser av ulike slag. Kontakt ble tatt med mannens nåværende botilbud, for å starte erfaringsoverføring og planlegging av tilbakeføringen. En stor gruppe fagpersoner rykket inn i boligen på Gjøvik for å lære.

Foreldrene protesterte og mente det var lotteri å flytte sønnen fra noe som fungerte til noe kommunen håpet ville fungere like godt. Fagfolkene fra boligen påpekte at et tilbud som var samlokalisert med mange omsorgsmottakere, hadde alle muligheter for å mislykkes.

Til ingen nytte. Kommunen fortsatte å gjennomføre sin plan, traff vedtak om tildeling av tjenester i ny bolig og behandlet foreldrene som om de var enige med kommunen. Etter et halvt år med møter og ‘dialog’ der kommunen sto på sitt og foreldrenes syn ble overhørt, påklaget foreldrene vedtaket og kontaktet advokat Helge Hjort.

Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak. Det var alt for dårlig planlagt, ikke begrunnet og truffet uten å drøfte i alt 15 betenkeligheter en slik tvangsflytting reiste.

Saken var vunnet. Eller var den? Kommunen publiserte en pressemelding på sin hjemmeside: Fylkesmannens vedtak var en foreløpig uttalelse: «Vi har vært i dialog med Fylkesmannen og omgjør nå, av hensyn til de berørte vårt vedtak om flytting». Også foreldrene ble invitert til dialog om hvordan bedre samarbeidet og forberedelsen av en fremtidig tilbakeflytting.

Mennesker med funksjonsnedsettelser har «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre», ifølge FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon foreskriver at enhver har rett til bevegelsesfrihet «og til fritt å velge sitt bosted.»

Kan en norsk kommune trumfe disse prinsippene ved å stille vilkår om at det omsorgstilbud vi gir en som har rett til slik bistand, er plassert der vi bestemmer? Bør den? Fylkesmannen har pålagt kommunen å treffe nytt vedtak, som oppfyller de krav til faglig forsvarlig utredning og samarbeid norsk lov forskriver:

Å gi den enkelte «mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre», helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 punkt 3, og «sikre samhandling mellom tjenesteytende virksomhet og tjenestemottaker», punkt 5. Representanter for brukere skal høres, § 3-10, og det skal legges stor vekt på hva brukeren mener.

Men når det er gjort, kan kommunen da tvangsflytte denne mannen «hjem»? Han har meldt flytting til der han nå bor. Hva kommunen vil si i sitt nye vedtak gjenstår å se. Den forsto ikke at det ikke går an å oppføre seg som den gjorde. Tror den nå at bare den går riktig frem, kan det ende med at han må flytte «hjem»?

Saken fikk medieomtale. Da kom kommunens politikere på banen og forsikret da om at det ikke vil skje. Å tilby utenbygdsbosatte å få flytte hjem er bra.

Men kan de tvinges?

Fra utkastelse til ny leiekontrakt

En leietaker mottok oppsigelse fra utleier etter gjentatte forsinkede husleiebetalinger samt øvrige påståtte brudd på leieavtalen. Leieforholdet hadde vart i over 15 år og gjaldt leie av næringslokale. Leietaker engasjerte advokat Henriette Willix og bestred oppsigelsen. Utleier svarte med å ta ut søksmål mot leietaker for å få han kastet ut. Saken ble forlikt under hovedforhandling hvor partene inngikk en ny skriftlig leieavtale som ga leietaker rett til å leie ytterligere ett år, i tillegg til at leietaker oppnådde bedre avtalevilkår vedrørende eventuelle fremtidig forsinkede betalinger. Utleier krevde at leietaker skulle dekke deler av hans omkostninger, noe leietaker motsatte seg og ba om at retten skulle avgjøre. Retten kom til at partene måtte bære sine egne omkostninger.

Ta kontakt med advokat Henriette Willix dersom du har problemer med utleier, og trenger advokathjelp til å håndtere dette.

Straffesak etter trafikkulykke

En kvinne var tiltalt etter straffeloven for å ha forårsaket betydelig personskade i en trafikkulykke. Hun hadde kjørt på en motorsyklist i rushtrafikken.

Ved Oslo tingretts dom av 5.9.18 ble hun frifunnet etter straffeloven og bare dømt etter den strengere aktsomhetsnormen i veitrafikkloven. Fagdommeren dissenterte. Hun ble også frifunnet for krav på oppreisning.

Kvinnens forsvarer var advokat Cathrine Grøndahl

Ny ansatt – André Møkkelgjerd

André Møkkelgjerd er forfatter av boken Asylkoden og har nylig skrevet en juridisk analyse av reglene for opphør av flyktningstatus som er vedlagt rapporten «Et liv i usikkerhet», som ble lansert forrige uke av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Redd barna og Fellesorganisasjonen. I dag starter André hos oss som advokatfullmektig. Advokatfirmaet Sulland går samtidig inn som prosessfullmektig for NOAS som partshjelper i en prinsipielt viktig sak, hvor argumentene i rapporten skal prøves for retten. André er spesialisert i utlendingsrett og folkerett, og vil i tillegg jobbe med blant annet strafferett, helse- og trygdesaker, arbeidsrett og andre sivile saker.

Det tok tre år før skolen erkjente at Mia ble mobbet

Advokat Frode Sulland har bistått Mias foreldre i dialogen med skolen og kommunen i denne vanskelige mobbesaken.

Les mer på NRKs hjemmeside:

https://www.nrk.no/dokumentar/det-tok-tre-ar-for-skolen-erkjente-at-mia-ble-mobbet-1.14173229

Betydelig straffereduksjon for medvirkning til ran og trusler m.m.

En kvinne ble i desember 2017 dømt i tingretten for medvirkning til ran og trusler, samt noen mindre narkotikaforhold.  I juni 2018 avsa Borgarting lagmannsrett dom i saken, og kvinnen fikk  nedsatt sin straff fra 1 år og 6 måneder i tingretten, til 1 år i lagmannsretten. Av dette ble 6 måneder gjort betinget.

Kvinnens forsvarer var advokat Henriette Willix

Samfunnsstraff for oppbevaring av 287 gram hasj, kjøring i påvirket tilstand og narkotikabruk

En ung mann ble i tingretten idømt fengsel i 90 dager og en bot for oppbevaring av hasj, ruspåvirket kjøring og narkotikabruk. Han anket dommen og engasjerte advokat Henriette Willix til å bistå han i lagmannsrettssaken. I dommen fra lagmannsretten ble straffen endret til samfunnsstraff. Dette gjør at mannen kan beholde både arbeid og skoleplass.

Isolerte fanger bør få fri rettshjelp

Advokat Marit Lomundal Sæther mener at isolerte fanger bør få fri rettshjelp og at saker om isolasjon bør prøves for domstolene. Les mer her:

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/RxpeVa/Isolerte-innsatte-bor-fa-fri-rettshjelp?utm_campaign=Echobox&utm_medium=Social&utm_source=Facebook#Echobox=1531199154

 

Frifunnet for tiltalen om forlenget forvaring

En mann ble av Høyesterett i 2005 dømt til 15 års forvaring for overlagt drapsforsøk. Han ble i 2014 prøveløslatt. Under prøveløslatelsen har han vært underlagt svært strenge vilkår. Påtalemyndigheten satte mannen igjen under tiltale for å forlenge forvaringen hans. De mente det fremdeles var en nærliggende fare for ny alvorlig kriminalitet dersom han ikke var underlagt vilkår. Agder lagmannsrett var ikke enig i dette, og frifant mannen for forlenget forvaring.

Mannens forsvarer var advokat Simen Skjønsberg.

Frifinnelse i Borgarting lagmannsrett

En mann var tiltalt for kroppsskade etter han i selvforsvar slo fornærmede i ansiktet med knyttet neve. I forkant av slaget hadde fornærmede angrepet tiltalte. Mannen ble dømt til 90 dagers fengselstraff i Oslo tingrett. I Borgarting lagmannsrett ble han imidlertid frifunnet.

Lagmannsrettens flertall med seks dommere fant at ut ifra prinsippet om rimelig tvil måtte vår klients forklaring om de faktiske forholdene legges til grunn, og videre at  hans forsvarshandling  lå innenfor grensene for lovlig nødverge.

Advokatfullmektig Farzad Izadi representerte klienten

Kriminalomsorgen kritisert for ulovlig isolasjon av innsatt

Vår klient hadde sultestreiket i en måned og var helsemessig svekket da han ble overført til isolasjonscelle i fengselet. Vi sendte klage til Sivilombudsmannen over klientens soningsforhold.

Kriminalomsorgen ble kritisert for å ha brukt feil hjemmelsgrunnlag, og vurderte at det ikke forelå noe hjemmelsgrunnlag for isolasjonen. Kriminalomsorgen isolerte dermed den innsatte ulovlig, og det er kjent at isolasjon kan medføre betydelig svekkelse av innsattes helse. Videre kritiserte Sivilombudsmannen at fengselet ikke brukte alternative løsninger i situasjonen som oppstod. Til slutt ble forholdene ved isolasjonsavdelingen kritisert. Blant annet kritiserte ombudsmannen at de belastninger på sikkerhetsavdelingen som ble presentert fra advokatene ikke ble nevnt i vedtakene, samt knyttet bemerkninger til fengselets oppfølging av innsattes uttalte søvnproblemer, hvor fengselet ser ut til å ha forsterket søvnvanskene ved å øke tilsynshyppigheten til tross for fengselslegens anmodning om reduksjon.

Ombudsmannen ba Kriminalomsorgsdirektoratet vurdere saken på nytt, og derunder ta stilling til om ombudsmannens merknader og den fornyede vurderingen gir grunnlag for å beklage utelukkelsen ovenfor den innsatte.

Den innsatte ble representert av advokat Frode Sulland og advokat Marit Lomundal Sæther.

Link til uttalelsen finner du her: https://www.sivilombudsmannen.no/uttalelser/utelukkelse-fra-fellesskap-med-andre-innsatte-i-forbindelse-med-sultestreik/