Barn har rettigheter etter sosialtjenesteloven uavhengig av foreldres oppholdsstatus

Det rapporteres jevning om at norske barn bor på asylmottak på grunn av deres foreldres oppholdsstatus i Norge, se f.eks.: https://www.utrop.no/nyheter/nytt/261124/ og https://www.tv2.no/a/9669167/

Advokat André Møkkelgjerd representerte nylig en familie der Statsforvalteren konkluderer med at et NAV-kontor ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til barnets beste fordi barnas selvstendige rettigheter etter sosialtjenesteloven ikke ble vurdert.

Klienten bodde ikke på asylmottak, men retten til å bo på mottak ble undersøkt fra NAVs side i saksbehandlingen som et alternativ fordi en forelder uten lovlig opphold har begrensede rettigheter etter sosialtjenesteloven gjennom forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge.

Advokat Møkkelgjerd fasthold på vegne av klientene at barna som norske statsborgere verken har rett eller plikt til å bo på asylmottak, og at NAV måtte vurdere hva som var til barnas beste og hvilke selvstendige rettigheter barna har etter sosialtjenesteloven. Det ble videre fremhevet at barnekonvensjonen artikkel 2 forbyr diskriminering av barn basert på deres foreldres oppholdsstatus.

Statsforvalteren påpekte at barn er omfattet av foreldres søknad om økonomisk stønad, at de som norske statsborgere har fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven, uavhengig av morens rettigheter. Det er videre ikke noen aldersgrense etter sosialtjenesteloven. Ved behandling av søknader fra personer med forsørgeransvar for barn, skal Nav-kontoret sikre at det foretas en kartlegging av barnas behov.

Det midlertidig botilbudet, med hotellopphold i flere måneder og transport til og fra skole i taxi, innebar ifølge Statsforvalteren at barna ikke var sikret forsvarlig livsopphold, jf. sosialtjenesteloven § 4. Barna har som norske statsborgere rett på livsopphold, og ikke bare matpenger/hjelp i en nødsituasjon. NAVs vedtak var derfor lovstridig etter sosialtjenesteloven § 18.

Statsforvalteren avsluttet med noen generelle bemerkninger til Nav-kontoret.

Statsforvalteren bemerket at Nav-kontoret har en selvstendig plikt til å hjelpe personer i nødssituasjoner. Det kan ikke henvises til en annen instans, som barnevernet, for at de skal ivareta Nav-kontorets hjelpeplikt. Statsforvalteren påpekte videre at det ikke er nok å omtale en konkret stønad som tilstrekkelig, det må gjøres en konkret og individuell vurdering som må fremgå av vedtaket.

Det ble videre påpekt at NAV ikke kan henvise noen til å benytte nettverket sitt for overnatting. Sosialtjenesteloven § 27 innebærer en plikt til å gi en naturalytelse, noe som innebærer at Nav-kontoret må skaffe et konkret og tilgjengelig botilbud til den som ikke klarer det selv.

Endelig påpekte Statsforvalteren at saken hadde avdekket feil ved Nav-kontorets rettsanvendelse og saksbehandling og rådet Nav-kontoret til å bruke denne saken til å se om det er behov for endringer for å forebygge lignende feil i andre saker fremover.

At norske barn har selvstendige rettigheter uavhengig av foreldrenes oppholdsstatus er klart nok, men at de faktisk får sine rettigheter oppfylt er ikke like selvsagt. Norske barn som bor på asylmottak, og som får begrensende rettigheter etter sosialtjenesteloven fordi deres foreldre ikke har lovlig opphold, bør påklage NAVs vedtak til Statsforvalteren.

Tilbakebetalingskrav av trygd, et argument for foreldelse i statsborgersakssaker

Kronikk av advokat André Møkkelgjerd i Klassekampen 4.april 2022: 

Stortinget behandler 7. april et nytt representantforslag om foreldelsesfrist i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Én konsekvens av forrige lovendring i 2019, som først våren 2022 materialiserer seg, bør vurderes nøye i den nye debatten om foreldelse og forholdsmessighet.

 

Lovendringer i 2019 

Stortinget vedtok 3. desember 2019 endringer i statsborgerloven som innebærer at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering når statsborgerskap kalles tilbake. Helt konkret kan statsborgerskap ikke tilbakekalles dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

Departementet utdypet og presiserte konkrete momenter som inngår i forholdsmessighetsvurderingen, som forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket, og fremhevet at listen med momenter ikke er uttømmende. Ett moment som burde vært nevnt er situasjonen for dem som er trygdet.

I UNEs oversikt til og med 3.2.2022 fremgår det at 44 av 79 behandlede saker på daværende tidspunkt hadde endt med ny oppholdstillatelse. Men statsborgerskapet ble tilbakekalt. Hvor mange av disse personene – som nå igjen er å anse som utlendinger – som har mottatt uføretrygd, er ukjent. Men de vil våren 2022 få et forhåndsvarsel om krav om tilbakebetaling av trygden. Selv om det er regler om foreldelse av slike krav, varsler NAV krav om tilbakebetaling av så høye beløp som tre millioner kroner. NAV mener utføretygd utbetalt for opptil 13 år siden kan kreves tilbakebetalt, med 10 prosent strafferente.

 

Følgefeil og vilkår for trygd

 For å motta trygd må man være medlem i folketrygden. Medlemskap forutsetter lovlig opphold i Norge. Det er naturlig, uten lovlig opphold har man heller ikke som utgangspunktet krav på å ta del i fellesskapsgodene.

 

Når en person får sitt norske statsborgerskap tilbakekalt fordi utlendingsmyndigheten mener at vedkommende har gitt uriktige opplysninger om sin egen identitet innebærer det at personen ikke skulle hatt lovlig opphold i utgangspunktet, og dermed heller ikke medlemskap i folketrygden.

Men i mange av disse tilbakekallssakene ligger «forholdet» – de uriktige opplysningene – svært lang tilbake i tid. Dette er bakgrunnen for den politiske debatten om det bør gis en form for tilgivelse i form av en foreldelsesfrist, eller en «tilgivelse light» gjennom en forholdsmessighetsvurdering som kan ende med fortsatt rett til opphold i Norge, men ikke som norsk statsborger.

I disse sakene betyr statsborgerskapet ikke bare en følelsesmessig tilknytning. Den konkrete forholdsmessighetsvurderingen kan bety forskjellen på en trygg alderdom eller økonomisk ruin. Tilbakekall av statsborgerskap trenger ikke være noen indikasjon på at vedkommende ikke fyller vilkårene for uføretrygd basert på en medisinskfaglig vurdering, og mye tilsier nok også at mange ved ny søknad om uføretrygd vil få dette. At noen er arbeidsufør betyr også at vedkommende neppe har arbeidsevne til å betale tilbake millioner.

Denne situasjonen har meg bekjent vært fraværende i debatten om både forholdsmessighet og foreldelse. At det er relevant i en forholdsmessighetsvurdering bør være klart nok. Det fremgår av disse sakene at det har vært kontakt mellom NAV kontroll og utlendingsforvaltningen før lovfestingen av forholdsmessighetsvurderingen i 2019. Hvorfor det ikke er tatt opp som et relevant moment både i debatten og forarbeidene til lovfestingen av forholdsmessighetsvurderingen, kan man bare spekulere i.

 

Nytt forslag i 2022

 Bakgrunnen for det nye representantforslaget fra stortingsrepresentantene Tobias Drevland Lund, Seher Aydar, Marian Hussein og Grete Wold er at UNE tolker og anvender den nye bestemmelsen om forholdsmessighet for strengt. Forslagstillerne viser til at det i forbindelse med et tidligere representantforslag om foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap (Dokument 8:43 S (2018–2019) fremgikk klart at lovfestingen av forholdsmessighetsvurderingen var et alternativ til foreldelsesfrist som ville ivareta de samme interessene som en foreldelsesfrist, men samtidig gi myndighetene mulighet til å tilbakekalle i særlige tilfeller.

 

Stortinget bør ta med seg konsekvensene av sine valg for de trygdede. Dette er personer som er uten arbeidsevne og som skal fortsette bo i Norge, og som må betale dyrt – i dobbel forstand – for sine feil. Er det Stortingets intensjon å gi dem som får fortsatt opphold uholdbar økonomi, selv om de ellers fylte vilkårene for uføretrygd da det ble innvilget? Informasjon om disse konsekvensene bør være i kjernen av forholdsmessighetsvurderingen UNE skal foreta, men har altså neppe blitt vurdert av UNE da sakene ble behandlet etter nytt regelverk.

Det dreier seg om personer som er syke og ikke kan arbeide. Skal de få «dobbel» straff for å ha gitt uriktige opplysninger? Er den politiske beslutningen å tilgi dem litt (du får fortsatt opphold), men ikke helt (du mister statsborgerskapet), og dessuten sende dem til sosialkontoret?

 

Foreldelsesfrist er riktig og viktig

 Hvis Stortinget ikke ønsker en slik situasjon, må det vedtas en foreldelsesfrist. Det bør gå en grense for hvor lenge et statsborgerskap kan tilbakekalles.

For de som faller utenfor det politisk bestemte skjæringspunktet for foreldelse, kan det sies noe om vektingen av en slik situasjon i en forholdsmessighetsvurdering, og om det bør gjøres endringer i NAVs regelverk, og samtidig legges føringer for NAVs praktisering av regelverket i slike saker.

 

Sivilombudet kritiserer Utlendingsnemndas saksbehandling i omgåelsesekteskapssaker for andre gang

Advokat André Møkkelgjerd har representert et ektepar som har klaget over Utlendingsnemndas (UNE) avgjørelse om å nekte familieinnvandring fordi deres ekteskap ble ansett som et omgåelsesekteskap. Ombudet er enig med klagerne og konstaterer bl.a. at UNEs vurderinger ikke er i tråd med føringer i forarbeidene og har bedt UNE vurdere saken på nytt.

Sivilombudet skriver i avgjørelsen (sak 2020/3952) av 7.12.2021:

Ombudet har kommet til at det er mangler ved UNEs skjønnsmessige vurdering av om oppholdstillatelse skulle avslås etter bestemmelsen i utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

I vedtaket gis det feilaktig uttrykk for at ektefellens motiv for ekteskapet ikke er relevant for skjønnet. Videre har UNE lagt uforholdsmessig mye vekt på klagerens hovedformål med ekteskapet på vedtakstidspunktet. UNEs beskrivelse av terskelen for å innvilge tillatelse etter kan-skjønnet i utlendingsloven § 40 fjerde ledd som generelt «høy», bidrar også til tvil om UNE har tatt riktig utgangspunkt for skjønnet.

Ombudet er kommet til at UNE har tatt et uriktig utgangspunkt for skjønnet. De har ikke fulgt opp føringene i forarbeidene til § 40 fjerde ledd og UNEs skjønnsutøvelse har ikke vært tilstrekkelig saklig og forsvarlig.

Det ble i klagen til Sivilombudet vist til ombudets uttalelse av 31. januar 2020 (SOM-2019-617) som også gjaldt UNE forståelse av føringer i forarbeidene og den skjønnsmessige vurderingen av omgåelsesbestemmelsen i utl. § 40 fjerde ledd. Dette er altså andre gang i løpet av knappe to år at Sivilombudet kritiserer UNEs saksbehandling i omgåelsesekteskapssaker.

Frifinnelse for grovt heleri

En mann var tiltalt for grovt heleri av nesten kr. 300 000,-, jf. strl. § 333. Oslo tingrett konkluderte med at de ikke kunne utelukke at midlene stammet fra lovlig virksomhet, og frifant dermed klienten. Vår klient får dermed også tilbakeført pengene som var påstått inndratt av påtalemyndigheten.  Dommen er rettskraftig.

Klienten ble representert av advokatfullmektig Hedda Larsen Borgan.

Prøveløslatelse fra forvaring

En mann begjærte seg prøveløslatt fra forvaring, jf. strl. § 44. Han var dømt til forvaring for blant annet forsøk på grovt ran og frihetsberøvelse. Påtalemyndigheten motsatte seg prøveløslatelse, og saken ble brakt inn for retten. I tingretten fikk påtalemyndigheten medhold i fortsatt forvaring. Saken ble anket til Borgarting lagmannsrett, som konkluderte med at det ikke var «bevist ut over enhver rimelig tvil at det er en nærliggende fare for nye alvorlige lovbrudd» ved løslatelse. Vår klient ble løslatt noen måneder etter at dommen var rettskraftig.

Klienten ble representert av advokat Frode Sulland.

Vårt firma har lang og bred erfaring med å bistå klienter i forvaringssaker. Ta gjerne kontakt med oss for bistand.

Høyskole forlikte diskrimineringssak med student

En student ved en statlig finansiert høyskole fikk gjentatte avslag på søknad om tilrettelegging av eksamen som følge av en funksjonsnedsettelse. Studenten tok selv saken til Diskrimineringsnemnda, hvor høyskolen ble felt for diskriminering av studenten. Likevel fikk ikke studenten tilrettelagt eksamen. Han tok deretter saken inn for retten. Høyskolen v/ Kunnskapsdepartementet ble representert av Regjeringsadvokaten. Under ankebehandlingen av saken i Borgarting lagmannsrett inngikk høyskolen et rettsforlik fullt ut i tråd med den tilretteleggingen studenten hele tiden mente han hadde krav på. Forliket omfattet også tilrettelegging av undervisning m.m., samt studentens fulle advokatkostnader.

Studenten ble representert av advokat Henriette Willix

 

Dersom du opplever diskriminering eller trakassering i enten arbeidslivet eller i en utdanningssituasjon, ta kontakt med oss for bistand.

Rettsforlik i foreldretvist

En far oppsøkte vårt kontor for bistand i en langvarig og vanskelig konflikt med barnets mor. Barnet bodde fast hos mor, og det forelå ingen skriftlig samværsavtale. Mor avviste forsøk på minnelig løsning. Med vår bistand tok far ut stevning for tingretten, og saken ble meglet i retten. Det ble der inngått rettsforlik hvor barnet fikk såkalt delt fast bosted hos både far og mor. Dette sikrer god forutberegnelighet for både foreldre og barn, og demper konfliktnivået betydelig.

Far ble bistått av advokat Henriette Willix.

 

Har du problemer med bosted, foreldreansvar eller samvær, og konfliktnivået med en eks-partner er høyt, ta kontakt med oss. I slike saker er det viktig at kommunikasjonen fungerer godt, og at barnets beste hele tiden står i fokus. Som advokat i foreldretvister plikter vi å sette hensynet til barnets beste først.

Frifunnet for grov vitnepåvirkning

To menn, som også er brødre, sto tiltalt for grov motarbeidelse av rettsvesenet (vitnepåvirkning) som iht. straffeloven § 158 jf. § 157 har en strafferamme på 10 år. Påtalemyndigheten mente mennene hadde påvirket sin yngre niese til å forklare seg uriktig i en familievoldssak. Begge brødrene ble frifunnet i tingretten i desember 2020. Statsadvokaten anket frifinnelsen og saken kom opp for Borgarting lagmannsrett i september 2021. Også der ble begge brødrene frifunnet. Dommen ble rettskraftig på senhøsten 2021.

Brødrene ble representert av hhv. advokat Henriette Willix og advokat Frode Sulland

Etter snart 19 år som papirløs i Norge har Sara fått oppholdstillatelse

Advokat André Møkkelgjerd har representert Sara Worku, en av de første klientene som omfattes av engangsløsningen for utlendinger med mer enn 16 års oppholdstid i Norge.

Den nye forskriftsbestemmelsen trådte i kraft sommeren 2021, og Worku har nå fått opphold.

 

Saken omtales i Utrop: https://www.utrop.no/nyheter/nytt/284738/

Holdt på å bli kastet ut av Norge. Nå er hun en av de første papirløse UNE gir amnesti.

Advokat André Møkkelgjerd har representert Sara Worku, en av de første klientene som omfattes av engangsløsningen for utlendinger med mer enn 16 års oppholdstid i Norge. Worku ble løslatt fra Trandum da instruksen om utsatt iverksettelse og engangsløsningen ble publisert i februar 2020: https://www.vl.no/nyheter/2020/02/25/skulle-bli-tvangsreturnert-far-sokje-opphald/

 Den nye forskriftsbestemmelsen trådte i kraft sommeren 2021, og Worku har nå fått opphold. Saken omtales i Vårt Land 12.11.2021 (https://www.vl.no/nyheter/2021/11/12/holdt-pa-a-bli-kastet-ut-av-norge-na-er-hun-en-av-de-forste-papirlose-une-gir-amnesti/) og advokat Møkkelgjerd uttaler seg til avisen:

Workus advokat, André Møkkelgjerd hos advokatfirmaet Sulland, kaller vedtaket etterlengtet for et menneske som har vært i en «svært vanskelig situasjon i lang tid».

 Hovedregelen i Norge er at man først får midlertidig oppholdstillatelse, og så opparbeider rett til fast opphold. Workus midlertidige tillatelse har derimot ekstra begrensninger og danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

 – Begrensningen kan oppheves. Det forutsettes i utgangspunktet at man legger fram pass, eller sannsynliggjør at det ikke er mulig, sier Møkkelgjerd. 

Det kan bli ekstra vanskelig, fordi Etiopia er på randen av borgerkrig, tror advokaten:

– Det skal være svært vanskelig å få kontakt med ambassader, og nødvendige undersøkelser i Etiopia vil trolig vanskelig kunne gjennomføres.

 Enn så lenge må Worku leve med ekstra begrensninger. Hun kan ta seg jobb og reise inn og ut av landet. Men hun får ikke rett på opplæring i norsk og samfunnsfag, ei heller på introduksjonsprogram.

 – Det er altså en «dårlig» tillatelse med færre rettigheter enn vanlig. Ofte oppstår det da praktiske problemer knyttet til manglende ID-dokumenter, som for eksempel gjør det vanskelig å åpne bankkonto, selv om man har oppholdstillatelse, sier Møkkelgjerd.

Opphevet tvangsmedisineringsvedtak og utskrivelse fra tvungent psykisk helsevern

Advokat Frøydis Patursson representerte en klient som var under tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-3, og ble utsatt for tvangsmedisinering med antipsykotika etter psykisk helsevernloven § 4-4.

Med Paturssons bistand klagde klienten på tvangsmedisineringsvedtaket. Statsforvalteren, som er klageinstans i slike saker, valgte å oppheve vedtaket etter klagesaksbehandlingen.

Behandleren som stod ansvarlig for vedtaket om tvungent psykisk helsevern valgte deretter å oppheve sitt eget vedtak etter at Statsforvalteren traff opphevelsesvedtak i tvangsmedisineringssaken. Klient var etter dette løst fra både tvangsmedisinering og øvrig tvang i psykiatrien.

Både i klagen over tvangsmedisinering og i saken om tvungent psykisk helsevern ble utgiftene til advokat dekket av staten etter lov om fri rettshjelp.

Klient skrevet ut fra tvungent psykisk helsevern

Advokatfullmektig Hedda Larsen Borgan representerte en klient som var tvangsinnlagt etter psykisk helsevernloven § 3-3. Klienten fikk ikke medhold i Kontrollkommisjonen eller i Oslo tingrett om at vilkårene for tvangsinnleggelse ikke var oppfylt. Saken ble anket til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett fant at vilkåret om samtykkekompetanse, som er et absolutt vilkår for å holde noen innlagt på tvang, ikke var oppfylt. Vilkåret er at pasienten «åpenbart» ikke er samtykkekompetent. Retten skrev blant annet at «I lagmannsretten framsto hun samlet og konsistent gjennom forklaringen som varte i ca. 40 minutter». Retten anså det dermed ikke som åpenbart at klient ikke hadde samtykkekompetanse. Klienten ble dermed skrevet ut fra tvungent psykisk helsevern samme dag som dommen ble sendt til partene. Saken ble ikke anket av Staten.

Saken viser at det nytter å hevde sin rett i slike saker, selv om man ikke får medhold i førsteinstans. Klients utgifter til saken blir dekket av staten etter lov om fri rettshjelp § 16 nr. 2.

Rus utelukker rettigheter som ung ufør

Rusreform eller ikke – NAV må endre sitt syn på hvem som skal få ung uføretillegg.

Ung uføretillegg

Personer som kan dokumentere at de har blitt uføre grunnet alvorlig sykdom før fylte 26 år får et tillegg til uføretrygden. Tillegget skal kompensere for at disse aldri fikk noen sjanse til å komme seg ut i arbeid.

Undersøkelsen ”Et liv jeg ikke valgte” viser hvordan en vanskelig oppvekst har farget de unge uføres liv. Sosiale og psykiske problemer kommer til uttrykk i tilpasningsproblemer, tidlig alkoholdebut, rus, angst, spiseforstyrrelser, selvskading og suicidal adferd. Relativt mange har vært i berøring med både barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien.

Dette har vi også sett i sakene vi jobber med. De unge uføre er blant annet de barna som er utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep hjemme. Og en del av dem begynner med rus.

Rus er ingen sykdom

NAV er nøye på at rus ikke gir rettigheter som ung ufør. NAV kommer ofte til at vilkåret om alvorlig sykdom eller dokumentasjon ikke er oppfylt. Så skriver de: Det fremstår som om hovedårsaken til at du ikke har deltatt i arbeidslivet verken før eller etter fylte 26 år har vært stoffmisbruk, ikke psykisk eller fysisk sykdom. Rus er ingen sykdom.

Heldigvis har Trygderetten relativt ofte omgjort NAVs avslag på ung uføretillegg. Trygderetten er ikke alltid enig i NAVs vurdering av at rus kom først og at etterfølgende helseplager dermed skyldes rusen. Også lagmannsretten har uttalt at de helsemessige konsekvensene av rusbruk kan oppfylle kravet om alvorlig sykdom.

Det fremstår meningsløst når NAV vurderer om det var psykiske helseplager eller rusproblemer som var hovedårsak til at personen ikke kom i arbeid.

For mange er det umulig å dokumentere at de psykiske plagene var først og størst. De har like fullt hatt så store problemer i livet at de aldri har kunnet jobbe.

Kan rus bli helse?

Ivar Skeie skriver i Tidsskrift for legeforeningen i februar 2007 at Rus skjuler sykdom. Rusmiddelavhengige har samme rett til helsehjelp som alle andre. De skal behandles individuelt og etter samme faglige og fagetiske standard som andre. Dette burde være en selvfølge, og det understrekes av rusreformen. For at dette skal gjelde dem i like stor grad som alle andre pasientgrupper, må forgangne moralistiske holdninger utfordres.

For NAVs praksis i ung uføresakene med rus og psykiatri er også moralistisk. Rus er din egen skyld, men helsen kan vi hjelpe deg med. Arbeiderparties nei til rusreform legitimerer denne praksisen.

Rusproblematikk er i hovedsak en helseutfordring. Det er den også for de unge uføre.

 

Advokat Hanne Krogenæs, i samarbeid med Gatejuristen og Barnas jurist

To klienter fikk beholde statsborgerskap etter nye regler

I februar representerte advokat André Møkkelgjerd to klienter i Utlendingsnemnda i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Begge klienter er opprinnelig palestinere, men hadde ikke oppgitt at de hadde jordansk statsborgerskap da de kom til Norge. Unnlatelsen ga grunnlag for tilbakekall av statsborgerskapet i en prosess som har vart mer enn fem år.

Oppholdstid i Norge på 20 år og dermed en sterk tilknytning til landet, førte til at UNE omgjorde UDIs vedtak om å tilbakekalle statsborgerskapet. UDI hadde da allerede omgjort sitt eget vedtak om utvisning og informert om at oppholdstillatelse ville bli gitt dersom UNE tilbakekalte statsborgerskapet.

UNE mente UDI hadde lagt en for høy terskel til grunn for vurderingen når de hadde uttalt at det skal «svært mye til» for at et vedtak om et tilbakekall anses for å være uforholdsmessig, når en person har gitt grovt uriktige opplysninger. UDIs vurdering var ikke i tråd med det nye regelverket. Ifølge forarbeidene til den nye lovbestemmelsen som lovfester en forholdsmessighetsvurdering gjelder denne høye terskelen bare i to tilfeller. Det skal «svært mye» til der en person bevisst og aktivt benytter seg av mer enn én identitet eller der vedkommende har begått alvorlig kriminalitet i Norge. Det var ikke tilfelle i disse sakene.

Lovendringen var et resultat av et representantforslag fra 2017. Forslagstillerne fra fem partier (SV, SP, AP, MDG og V) fremhevet at tilbakekall av statsborgerskap «er et svært alvorlig vedtak med store konsekvenser for den enkelte» og at «det burde vært en automatisk muntlig forhandling i en domstolsprosess med mulighet for å legge frem bevis, i stedet for et rent administrativt vedtak slik det er i dag».

Bakgrunnen var den såkalte Mahad-saken som gjaldt tilbakekall av det norske statsborgerskapet til en bioingeniør. Han hadde oppgitt å være somalisk, men var etter myndighetens vurdering fra Djibouti. Stortinget ba regjeringen legge frem forslag om at tilbakekall skulle skje etter domstolsbehandling, med fri rettshjelp i hele prosessen.

Utlendingsforvaltning ble likevel ikke byttet ut med domstolsbehandling. Rettssikkerheten ble ansett tilstrekkelig ivaretatt ved personlig fremmøte i et nemndmøte i Utlendingsnemnda (UNE). Som advokatene Møkkelgjerd og Krogenæs tidligere har fremhevet, ble det heller ikke sikret rettshjelp i prosessen slik Stortinget hadde forutsatt.

Til tross for at lovendringene ble endret betydelig fra det opprinnelige forslaget tyder sakene til de to klientene på at det nye regelverket i alle fall vil innebære en viss oppmyking av praksis fra før lovendringen, i tråd med Stortingets intensjon.

 

 

Misforstått om rettshjelp fra Stortinget i statsborgersakene

Kronikk av advokat André Møkkelgjerd og advokat Hanne Krogenæs i Klassekampen 11.9.2020

I kampen for å beholde det norske statsborgerskapet står innvandrere maktesløse tilbake for den sterke staten. Stortinget har innført nye regler om tilbakekall av statsborgerskap. Til tross for klare intensjoner om styrket rettssikkerhet, vil mange stå igjen uten tilgang til fri rettshjelp.

Tilbakekall av statsborgerskap

Midt i en pandemi er det godt å vite at som norsk statsborger har man en uforbeholden rett til opphold i Norge. Men Utlendingsdirektoratet (UDI) har liggende omtrent 900 saker om tilbakekall av norsk statsborgerskap som venter på behandling etter nytt regelverk. UDI opplyser at de vil bruke omtrent tre år på å behandle disse sakene.

Konsekvensene av tilbakekall er svært inngripende. Ikke bare skal det avgjøres om personen er norsk eller ikke, for tilbakekall av norsk statsborgerskap innebærer at statsborgeren blir «utlending», ikke lenger har noen tillatelse til opphold i Norge og i tillegg risikerer utvisning. Disse menneskene må flytte til et land de kanskje aldri har vært i tidligere, men som de er statsborgere av.

Barnekonvensjonen artikkel 7 anerkjenner alle barns rett til å ha et statsborgerskap. Og artikkel 8 gir alle barn rett til å ivareta sin identitet, herunder sin nasjonalitet. Myndighetene forsikrer at barns statsborgerskap i utgangspunktet ikke skal trekkes tilbake på grunn av feil som foreldre eller besteforeldre har gjort. De skal i utgangspunktet heller ikke bli statsløse etter bestemmelsen. Voksne derimot kan gjøres statsløse, med den rettsløsheten dette innebærer. Et uavklart spørsmål vil også ofte være hvor disse menneskene skal sendes.

I den såkalte Mariadommen (Rt. 2015 s. 93) uttalte Høyesterett det slik: «Statsborgerskap utgjør […] et grunnleggende rettslig, sosialt og psykologisk bånd, som kan være av avgjørende betydning for et menneskes identitet og utvikling gjennom hele livet, fra fødsel til død».

Endringer i statsborgerloven

Avveiningen som må tas av hensyn som taler for og mot tilbakekall er nå lovfestet. Brynjulf Risnes og Mads Andenæs har uttalt at tidligere praksis var i strid med både lov, Grunnlov og våre internasjonale forpliktelser. Sakene er ofte komplekse, med lang historie i Norge som må dokumenteres, og en rekke juridiske problemstillinger, inkludert vurderinger av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Som advokater har vi mottatt henvendelser fra de første som omfattes av de nye reglene. Vi er bekymret over hvor lite rettshjelp som gis. Mange har allerede fått et vedtak når de oppsøker advokat og har kun rett til én time rettshjelp til å klage på vedtak etter nytt regelverk. Fordi de gjennom lovendringen får en rett til å møte personlig i utlendingsnemnda (UNE), dekkes ytterligere fem timer. Men møtene i nemnda varer som regel lenger enn dette.

Intensjonen

I januar 2017 fremmet representanter fra fem partier (SV, SP, AP, MDG og V) på Stortinget et representantforslag om endringer i statsborgerloven. Forslagstillerne fremhevet at tilbakekall av statsborgerskap «er et svært alvorlig vedtak med store konsekvenser for den enkelte» og at «det burde vært en automatisk muntlig forhandling i en domstolsprosess med mulighet for å legge frem bevis, i stedet for et rent administrativt vedtak slik det er i dag».

Bakgrunnen var den såkalte «Mahad-saken» som gjaldt tilbakekall av det norske statsborgerskapet til en bioingeniør. Han hadde oppgitt å være somalisk, men var etter myndighetens vurdering fra Djibouti. Stortinget ba regjeringen legge frem forslag om at tilbakekall skulle skje etter domstolsbehandling, med fri rettshjelp i hele prosessen.

Men utlendingsforvaltning ble likevel ikke byttet ut med domstolsbehandling. Venstre i regjering stemte i 2019 imot det opprinnelige forslaget de hadde vært med på å stille. Rettssikkerheten ble ansett tilstrekkelig ivaretatt ved personlig fremmøte i et nemndmøte i Utlendingsnemnda (UNE), og en begrenset tilgang til fri rettshjelp.

Det reelle behovet for rettshjelp

I NOU 2020:05 «Likhet for loven» foreslår rettshjelpsutvalget åtte timers fri rettshjelp i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Ved personlig fremmøte i UNE påpeker utvalget at selve nemndmøtet vanligvis varer lenger enn fem timer, og at det er «UNE, ikke utlendingens advokat, som avgjør hvor lenge møtene skal vare. Utvalget foreslår derfor at advokatene gis salær for medgått tid i møtet».

Advokatforeningen har i høringsrunden spilt inn at disse sakene gjennomgående vil være svært arbeidskrevende, og foreslått 15 timer advokatbistand så lenge saken er til behandling i UDI og så 20 timer til nemndbehandling i Utlendingsnemnda.

Resultatet

Med de vedtatte reglene, vil mange advokater måtte avslå slike oppdrag, selv om de har et idealistisk ønske om å tjene rettstaten. Et forsvarlig arbeid lar seg rett og slett ikke gjøre innenfor de vedtatte tidsrammene. Det vil igjen bety at i saker om tilbakekall av statsborgerskap, vil det danne seg ett advokattilbud for dem som har råd til å betale og ett for dem som ikke har det.

Stortingets lovnader om styrket rettssikkerhet og fri rettshjelp er vannet ut til en tynn suppe. I maktforholdet stat vs. innvandrer er faren stor for at rettspraksis utvikler seg til fordel for den sterke part – nemlig staten selv. Var det dette Stortinget så for seg da de skulle styrke rettssikkerheten i tilbakekallssakene?

Klient frifunnet for innførsel av store mengder amfetamin og MDMA

Som en del av en omfattende narkotikasak ble vår klient tiltalt for forsettlig innførsel av en stor mengde med hasj, amfetamin og MDMA som ledd i aktiviteten til en organisert kriminell gruppe. Klient tilstod kun til innførsel av hasj – han visste ikke at han hadde innført MDMA og amfetamin.

Under hovedforhandlingen endret påtalemyndigheten tiltalen mot klient til forsettlig innførsel av hasj, og uaktsom innførsel av amfetamin og MDMA. I tillegg ble tiltalepunktet om at innførselen var ledd i aktiviteten til en organisert kriminell gruppe, fjernet.

Retten – i tråd med klients skylderkjennelse – fant det ikke bevist at han uaktsomt hadde innført amfetamin og MDMA. Han ble derfor frifunnet for dette.

Advokat Farzad Izadi bistod klienten.

Med juss begår vergemålsmyndighetene urett

Mennesker med funksjonsnedsettelse kan nyte sine friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling
FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Er de som trenger verge og deres pårørende vergeløse i vergemålssaker? Hva gjør en mor og verge for en 19 år gammel lettere psykisk utviklingshemmet sønn som tvangsinnlegges, blir tvangsmedisinert, ansett ikke samtykkekompetent «til større avgjørelser, som hvor han skal bo» og mot sin vilje plasseres på sykehjem?

Mor protesterte på innleggelsen og medisineringen som sløvet sønnen ned og fikk ham til å legge på seg 25 kilo. Hun ville ha ham hjem. Da fratok fylkesmannen henne vergeoppdraget og oppnevnte en verge fra fylkesmannens faste utvalg. Fylkesmannen mente sykehjem «ville gi nødvendig samfunnsvern». Gutten ble ikke spurt til råds. Fylkesmannen «ville etter omstendighetene uansett lagt liten vekt på hans ønsker.»

Mor ba advokat Helge Hjort om bistand, han påklaget vergebyttet og ba om dokumentinnsyn. Fylkesmannen sendte «dokumenter som nærmere kan belyse saken». Innsyn ble ikke gitt i interne dokumenter. Innsyn på guttens vegne måtte den nye vergen godkjenne. Han besvarte ikke henvendelser og meddelte at han nedprioriterte henvendelser fra advokaten. Da det etter ny klage ble gitt merinnsyn i interne papirer, var flere dokumenter sladdet fordi «de inneholder dokumenter som utelukkende er beregnet til internt bruk». Ny klage med krav om fullstendig innsyn ble innvilget, men var ikke fullstendig grunnet en «inkurie». Det tok over halvannet år å få tilnærmet fullt innsyn. Fylkesmannen avslo krav om å få dekket kostnadene med å drive frem innsyn. Statens sivilrettsforvaltning var enig, og stadfestet også vergebyttet.

Sykehjemmet innførte strenge besøks- og permisjonsregler. Den nye vergen krevde guttens pass utlevert for å hindre ham i å reise på ferie med familien, og byttet fastlege for gutten, fra legen han alltid hadde brukt. Vergens handlemåte ble påklaget. Han valgte da å trekke seg. Fylkesmannen avgjorde at vergen hadde ivaretatt guttens interesser tilfredsstillende.

Etter klage dit uttalte Sivilombudsmannen at Statens sivilrettsforvaltning hadde fratatt gutten hans verge på utilstrekkelig og usaklig grunnlag. Det var urettmessig og lovstridig at han ikke ble hørt før vedtaket ble truffet. Vergevedtaket var ugyldig. Ombudsmannen ba Statens sivilrettsforvaltning «vurdere tiltak som kan bøte på den urett de [familien] ble utsatt for».

Sønnen flyttet hjem. Fylkesmannen tilbød mor å få tilbake vergeoppdraget, kom så til at han ikke trengte verge og opphevet vergeoppdraget, men avslo å dekke omkostningene med å få endret det uriktige vedtaket. Fylkesmannen anså klage som fremsatt av mor, ikke sønnen. Statens sivilrettsforvaltning var enig.

Gutten ble ulovlig fratatt sin verge, påtvunget en ny, tvangsbosatt, fratatt sin bevegelsesfrihet, påtvunget strenge begrensninger i retten til et familieliv og fratatt retten til å velge fastlege. Forvaltningslovens regler om parter, innsyn og rettslig klageinteresse ble utlagt slik at innsyn ble avslått/begrenset. Guttens familie måtte selv dekke advokatbistand til å få opphevet vergemålsmyndighetenes uriktige vedtak. Med juss begår vergemålsmyndighetene urett.

Frifunnet for mishandling

Påtalemyndigheten hadde tiltalt en mor for å ha mishandlet sine to barn over en periode på fire år med gjentatt fysisk og psykisk vold.
I tingretten ble kvinnen dømt for mishandling til fengsel i ett år hvorav syv måneder ble gjort betinget.

Agder lagmannsrett var ikke enig med påtalemyndigheten eller tingretten. En enstemmig lagmannsrett var etter bevisførselen «langt fra overbevist om at de fornærmede har hatt en familiehverdag preget av frykt for at tiltalte skal bli sint, eller utsette dem for fysisk eller psykisk vold». Det var derfor ikke grunnlag for å domfelle moren for mishandling etter straffeloven § 282. Lagmannsretten dømte moren for enkelte fysiske krenkelser mot barna. Straffen ble satt til fengsel i 14 dager som ble gjort betinget.

Morens forsvarer i lagmannsretten var advokat Simen Skjønsberg.

FRA 5 MND UBETINGET FENGSEL TIL SAMFUNNSSTRAFF PGA OMSORG FOR BARN

En kvinne ble i tingretten idømt fem måneder ubetinget fengsel for regnskapsovertredelse, skattesvik og overtredelse av skattebetalingsloven. Kvinnen erkjente forholdene, men var uenig i tingrettens utmåling av straff. Etter tingrettens dom tok hun derfor kontakt med vårt kontor. Vi anbefalte henne å anke over straffeutmålingen. Den 19. februar avsa Eidsivating lagmannsrett dom i saken. Under ankeforhandlingen ble det ført nye bevis for kvinnens omsorgsforpliktelser. Kvinnens forsvarer ga en grundig gjennomgang av rettspraksis der omsorg for barn er relevant for utmålingen av straff. På denne bakgrunn ble straffen endret til 150 samfunnsstraff. Begrunnelsen for dette var hensynet til kvinnens fire barn, som hun har primæromsorgen for. Lagmannsretten pekte blant annet på Barnekonvensjonens artikkel 3, hvor det fremgår at barns interesser vil være et relevant hensyn som må tillegges vekt ved straffutmålingen.

Kvinnen ble representert av advokat Henriette Willix.

De statsløses «NAV-sak» må løses av Stortinget

Kronikk av advokatfullmektig André Møkkelgjerd. 4.12.19

Debatten om straffesaken mot biskop emeritus Gunnar Stålsett og NAV-skandalen har en viktig fellesnevner: Manglende norsk etterlevelse av internasjonale forpliktelser. Når stortinget denne uken skal debattere løsninger for «ureturnerbare», må de statsløses rettigheter løftes frem.

NAV: Manglende oppfyllelse av folkerettslige forpliktelser

NAV-skandalen har avdekket en systematisk svikt i rettssikkerheten i Norge. Manglende oppfyllelse av EØS-rettslige forpliktelser er kun ett eksempel på et bredere problem når det gjelder oppfyllelse av internasjonale forpliktelser i norsk rett. Regjeringsadvokaten har med sin tilnærming til handlingsrom bidratt til å undergrave det grunnleggende utgangspunkt om at traktater skal holdes og oppfylles i god tro, noe som også reflekteres når staten nekter å oppfylle forpliktelser i andre konvensjoner. Domstolene utviser i for stor grad tilbakeholdenhet i å overprøve forvaltningens fagkunnskap innen ulike rettsområder. Konsekvensen er at menneskerettigheter brytes.

Stålsett: Sivil ulydighet fører til debatt om politiske løsninger

Biskop Stålsett har gitt arbeid til en såkalt ureturnerbar kvinne som har oppholdt seg i Norge i mange år uten oppholds- og arbeidstillatelse. Hvordan situasjonen for de ureturnerbare bør løses, er et komplisert spørsmål, og forsøkes ikke besvart gjennom denne kronikken. Men debatten har så langt fokusert på at det er et rent politisk spørsmål for Stortinget hvordan Norge skal håndtere situasjonen til lengeværende utlendinger uten lovlig opphold. I lys av dette, er formålet med kronikken å fremheve at det blant de ureturnerbare finnes mennesker som har konkrete og håndhevbare rettigheter som Stortinget ikke fritt kan velge om de skal oppfylle.

Begrep som papirløs og ureturnerbar brukes ofte om hverandre og har ikke noen entydig definisjon. Norske myndigheter vil hevde at det nesten aldri er umulig for en person med avslag på en asylsøknad å returnere til hjemlandet, hvis personen samarbeider og ønsker å reise hjem. Grunnen til at retur vanskelig kan gjennomføres, har ofte sammenheng med at det er uklart hva som er personens riktige identitet og nasjonalitet. For enkelte nasjonaliteter kan det forekomme at stater av ulike grunner nekter å ta imot egne borgere, selv om de etter folkeretten er forpliktet til dette. Hvor mange som faller i de ulike kategoriene er ukjent. Det er et faktum at en god del blir i Norge i svært mange år.

Statsløse – ikke bare politikk

Blant de ureturnerbare står de statsløse i en særstilling, og det er derfor debatten om Stålsett-saken også bør dreie seg om manglende oppfyllelse av internasjonale forpliktelser. Statsløse kan være flyktninger. Men også statsløse som ikke er flyktninger er i en svært vanskelig situasjon, uten noen hjemstat å søke beskyttelse hos. I 1954 ble det derfor utarbeidet en egen FN-konvensjon om statsløses stilling. Konvensjonen er en oppfølging av retten til statsborgerskap nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og har sin opprinnelse i den samme konferansen som utarbeidet flyktningkonvensjonen.

Med unntak av noen få bestemmelser, er den i oppbygging og innhold nokså identisk med flyktningkonvensjonen. Begge konvensjoner angir en definisjon av henholdsvis flyktninger og statsløse. Personer som omfattes av definisjonen har rettigheter innenfor en rekke samfunnsområder. De har blant annet rett til ID-dokumenter og rettigheter når det gjelder tilgang til utdanning og arbeidsmarked.

Formålet med konvensjonen er kort sagt å gi statsløse personer som ikke er flyktninger en status, og å beskytte deres grunnleggende menneskerettigheter. Da Stortinget ratifiserte statsløshetskonvensjonen i 1956 uttalte utenriksminister Halvar Lange at konvensjonen i store trekk gir statsløse personer de samme rettigheter og den samme beskyttelse som innrømmes flyktninger.

Kritikk fra FN

FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) kartla i en rapport fra 2015 statsløshet i Norge. Høykommissæren konkluderte med at Norge på en rekke områder ikke oppfyller sine folkerettslige forpliktelser overfor statsløse. Norge har ingen prosedyre for å identifisere statsløse. Ifølge UNHCR kan ikke konvensjonen tolkes på annen måte enn at statsløse, som hovedregel, må gis en oppholdstillatelse for å få de rettighetene konvensjonen sikrer dem.

Det finnes i dag en svært snever unntaksregel i utlendingsforskriften som innebærer at oppholdstillatelse kan innvilges dersom det er praktiske hindringer for retur som utlendingen ikke selv rår over. Ifølge Utlendingsnemnda (UNE) er det i perioden 2008–2016 gitt i underkant av ti slike tillatelser. Regelen gjelder kun for personer som aktivt samarbeider om å gjennomføre retur. I praksis må pass legges frem, noe som gjør regelen lite aktuell for statsløse personer som mangler en hjemstat og dermed også et pass.

Regjeringen nekter

Staten har avfeid UNHCRs syn på hvordan statsløshetskonvensjonen skal tolkes. Ifølge staten står statsløse uten rettigheter eller beskyttelse av konvensjonen hvis de ikke er gitt oppholdstillatelse i Norge på annet grunnlag. Det gjelder selv om de ikke har noe land å reise til, og uavhengig av om de blir værende i en årelang limbo. Staten har til nå fått domstolene med seg i sin enøyde misforståelse av statsløshetsjussen.

Stortinget må gripe inn

Hvorfor skulle folkerettssamfunnet etter andre verdenskrig opprette en egen FN-konvensjon om statsløshet som ikke forpliktet statene til noen ting? Svaret er at statens syn er i strid med grunnleggende prinsipper om tolking av traktater, og at statsløshetskonvensjonen må tolkes effektivt i tråd med formålet om å sikre statsløse grunnleggende menneskerettigheter.

Statens avvisning av statsløses rettigheter viser at systemsvikten når det gjelder gjennomføringen av folkerettslige forpliktelser i norsk rett er langt større enn NAV-skandalen. Når domstolene også her svikter, må Stortinget rydde opp og sikre at en avgrenset gruppe av de «ureturnerbare» – de statsløse – gis de rettighetene de har krav på etter folkeretten.