NEDERLAG FOR ØKOKRIM I FUNCOM-SAKEN

Økokrim ville ha 4 år for tidligere Funcom-topp og ca. 11 millioner i inndragning – fikk 21 dager betinget

Den 9. mai falt Borgarting lagmannsretts dom i den såkalte Funcom-saken. Ankeforhandlingen gikk over tre måneder vinteren 2019, hvor tidligere CEO i Funcom, Trond Arne Aas, ble bistått av advokatene Frode Sulland og Henriette Willix.

Aas ble av Oslo tingrett i april 2017 frifunnet for markedsmanipulasjon, men dømt for ett tilfelle av innsidehandel da tingretten mente han ved ett enkeltstående aksjesalg hadde kjennskap til en mulig emisjon som aldri ble gjennomført. Lagmannsretten frifant Aas for dette innsidesalget, og opprettholdt også frifinnelsen fra tingretten hva gjaldt de øvrige innsidehandlene.

I lagmannsretten la Økokrim ned påstand om fire års fengsel for Aas, samt krav om et betydelig inndragningsbeløp. Påstanden var høyere enn i tingretten, og savnet forankring i rettspraksis. I forkant av saken gikk Økokrim høyt ut i mediene og uttalte blant annet at Funcom hadde drevet «pump and dump» av aksjen. Økokrim mente at Funcom ved en rekke anledninger hadde offentliggjort uriktige og selekterte opplysninger om inntektspotensialet til spillet, og samtidig tilbakeholdt opplysninger som var egnet til å gi aksjemarkedet realistiske forventinger til hvilke inntekter spillet «The Secret World» kunne generere. Aas ble fullt ut frifunnet for denne anklagen, og lagmannsretten avviste fullstendig påstandene om at det ikke var samsvar mellom stemningen internt og det som ble kommunisert utad:

«Tvert om gir bevisføringen, slik lagmannsretten vurderer det, et klart bilde av at ledelsen i Funcom helt frem til lanseringen hadde store forventninger til TSWs kvalitet og økonomiske suksess.»

 I Økokrims anke over tingrettens dom var en hovedanførsel at tingretten ikke hadde vurdert spørsmålet om markedsmanipulasjon etter en helhetsvurdering av den såkalte «TSW-prosessen». Også dette avviser lagmannsretten fullstendig:

«Slik vår sak ligger an, og i lys av lagmannsrettens syn både på Funcoms scenarier og opplysninger som ble gitt om forhåndsbestillinger og antall betainteressenter, er det imidlertid klart at det under ingen omstendighet kan være grunnlag for å domfelle Aas for markedsmanipulasjon på grunnlag av en samlet vurdering av TSW-prosessen».

Etter dette er saken avsluttet med full frifinnelse for så vidt gjelder alle de sentrale spørsmålene etterforskningen og rettssakene primært har dreiet seg om.

 Aas ble av lagmannsretten domfelt for ett enkeltstående tilfelle av markedsmanipulasjon for det retten mente var en upresis formulering i en børsmelding i forbindelse med Aas’ avgang som CEO juli 2012. For dette ble det utmålt en straff på 21 dagers betinget fengsel. Denne domfellelsen er nå anket pga. feil i lovanvendelsen og mangelfull begrunnelse.

Økokrim har på sin side anket lagmannsrettens frifinnelse for det forhold Aas ble domfelt for i tingretten.

Advokat Sulland og advokat Willix er svært fornøyde med resultatet, og anser dommen som nok et alvorlig nederlag for Økokrim. «Dette er selvsagt en gledens dag for Aas at han blir frifunnet også for det punktet han ble domfelt for i tingretten. Det forholdet han blir domfelt nå for, er en bagatell vi er uenige om grunnlaget for, men som på ingen måte overskygger gleden over frifinnelsen i det denne saken har dreid seg om hele tiden», uttalte Sulland til DN da dommen ble kjent.

Frifunnet for vold mot offentlig tjenestemann

Alstahaug tingrett frifant nylig enstemmig en mann som var tiltalt for vold mot offentlig tjenestemann. Ifølge tiltalen hadde mannen vært aggressiv og satt seg til motverge i forbindelse med en pågripelse på et utested. Den faktiske situasjon var imidlertid at mannen har lammelser i bena etter en motorsykkelulykke og ikke er i stand til å gå. Han ble avvist på utestedet fordi vakten mente han var full, og politiet ble tilkalt. Selv om politiet ble fortalt at han hadde lammelser og nylig var operert i ryggen, tok politiet tak i armene hans, la ham i gulvet og påførte ham håndjern med hendene bak på ryggen. Dette medførte store smerter og mannen ble sint og prøvde å unngå at politiet tok tak i armene hans.

I samsvar med aktors påstand kom tingretten enstemmig til at tiltalte ikke hadde overtrådt straffeloven og at han ikke hadde hatt forsett om å utøve vold eller trusler mot politiet. Dommen er rettskraftig.

Forsvarer i saken var advokat Frode Sulland.

Frode Sulland leder for nytt arbeidsutvalg

Advokat Frode Sulland ble på møtet i Representantskapet i Advokatforeningen 23. mai valgt til leder for det nyetablerte arbeidsutvalget i Representantskapet.

Valget skjedde etter at et forslag fra advokat Brynjar Østgaard om endringer i vedtektene som skal gi Representantskapet en egen ledelse i form av et arbeidsutvalg på tre medlemmer.

Representantskapet er foreningens øverste organ og det var et stort flertall på møtet for at det er ønskelig med en slik endring for «å gi Representantskapet en reelt sett sterkere posisjon», slik Østgaard formulerte det i sitt forslag.

Som de øvrige medlemmene i arbeidsutvalget ble valgt Stian Trones Bråstein fra Stavanger og Trude Marie Wold fra Sortland.

Samfunnsstraff for knyttneveslag i ansiktet

Høyesterett avsa i februar dom hvor en ung mann fikk samfunnsstraff etter å ha vært tiltalt for en kroppsskade. Slaget medførte nesebrudd. Tiltalte hadde for dette slaget, og et tilfelle av uanstendig adferd, fått 75 dager ubetinget fengsel i lagmannsretten. Høyesterett nedsubsumerte kroppsskaden til en kroppskrenkelse som følge av at beskrivelsen fra lagmannsretten ikke innebar at det forelå forsett.

Ved straffutmålingen tok Høyesterett utgangspunkt i ubetinget fengsel i omkring 45 dager. Det ble så gjort fradrag i straffen som følge av tilståelse. Under henvisning til lang saksbehandlingstid og provokasjon fra fornærmede idømte Høyesterett likevel samfunnsstraff. Det var gått 2,5 år siden voldshandlingen, og provokasjonen innebar en henvisning til en voldtektsanklage tiltalte nå er frifunnet for. Også tiltaltes alder ble tillagt vekt, selv om han var over 18 år da voldsutøvelsen skjedde. Høyesterett konkluderte etter dette med at riktig straff for voldsutøvelsen er 42 timer samfunnsstraff.

Advokat Frode Sulland og advokatfullmektig Aurora Geelmuyden har bistått klienten.

Kronikk

Advokatfullmektig André Møkkelgjerd skriver om mangelfull jus i AP’s nye flyktningpolitikk.

Les hans kronikk i Dagbladet 10.5.2019 her: https://www.dagbladet.no/kultur/selvmotsigende-ny-flyktningpolitikk-fra-ap/71050959

Tolga-saken om igjen?

En 20 år gammel gutt med en lett utviklingshemming ble ikke ansett samtykkekompetent «til større avgjørelser, som hvor han skal bo». Fylkesmannen i Buskerud (nå Oslo og Viken) fulgte rådet, fratok mor vergerollen og utnevnte en verge fra sitt faste utvalg. Gutten ble flyttet hjemmefra til et sykehjem og fikk et strengt besøks- og permisjonsregime. Fylkesmannen uttalte at flyttingen var «til hans beste samt at det ville gi nødvendig samfunnsvern». Det var ikke hensiktsmessig å spørre gutten hvem han ville ha som verge, fylkesmannen «ville etter omstendighetene uansett lagt liten vekt på hans ønsker.»

Vergen nektet ham å reise på ferie med familien og krevde guttens pass utlevert for å hindre ham i å dra. På sønnens vegne ba mor advokat Helge Hjort om å påklage vergebyttet. Klage og anmodning om innsyn i sakens dokumenter ble inngitt.

Fylkesmannen ga innsyn i «dokumenter som nærmere kan belyse saken». Anmodning om fullstendig innsyn ble inngitt. Den ble henvist til «Fylkesmannen v/fagområdet Helse». Innsyn ble omsider gitt med unntak av interne dokumenter. Mer-innsyn var ikke vurdert. Vedtaket ble påklaget. Da ble innsyn gitt også i interne papirer. Det ble opplyst at seks saker var registrert på gutten. Antallet viste seg å være 10. Innsyn var gitt i tre av dem. Ny klage/innsynskrav ble inngitt i alle dokumenter. Det ble innvilget og fullt innsyn gitt (som likevel viste seg å være ufullstendig, visstnok på grunn av en «inkurie»).

Men begrunnelsen var ny: Klagen ble ansett som en ny innsynsanmodning, nå på sønnens vegne. De forrige var oppfattet å være på vegne av mor. Siden hun var fratatt vergeoppdraget og en annen oppnevnt, mente fylkesmannen dette var en ny søknad på vegne av en ny klient. Det ga nye muligheter for å avgrense innsyn og hindre ivaretagelsen av klagerens interesser: Kommunen krevde samtykke fra vergen for å gi innsyn. Vergen ble bedt om å gi samtykke, men valgte ikke å svare og sendte fylkesmannen e-post om at han nedprioriterte henvendelser fra advokaten.

I innsynet som omsider ble gitt i de interne dokumenter var det papirer som var sladdet fordi «de inneholder dokumenter som utelukkende er beregnet til internt bruk». (sic!) Det tok over halvannet år å få tilnærmet fullstendig innsyn. (Krav om at den private part fikk dekket sine omkostninger med å få innsyn ble avslått, fordi det først var mor, så sønn som fikk innsyn.)

Vergens måte å utøve vergerollen på ble påklaget. Han valgte da å trekke seg. Sønnen flyttet hjem til familien. Fylkesmannen tilbød da mor å få vergeoppdraget tilbake. Saken var løst: Sønnen fikk sitt liv og familien tilbake, mor tilbudet om å få igjen vergeoppdraget. Kravet om å få dekket omkostningene med helomvendingen ble likevel avslått.

Formal-partsforholdet som det lovstridige tvangsvergebyttet etablerte, fikk fylkesmannen til å avgjøre at gutten og hans familie selv måtte dekke sine utgifter med å få omgjort embetets mange uriktige vedtak. Fremfor å «sikre at mennesker med funksjonsnedsettelse kan nyte sine friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling» som FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) foreskriver, fratok vergemålsmyndigheten gutten hans hjem, familie, bevegelsesfrihet og retten til selv å velge hvem som skal være hans fastlege. Forvaltningslovens regler om parter, innsyn og rettslig klageinteresse ble brukt til å avslå innsyn og la gutten og hans familie ta regningen for fylkesmannens uriktige vedtak. Med juss kan urett skapes!

 

 

Beltelegging – for å «trygge» pasienten

En ung kvinne ble tvangsinnlagt ved Ullevål sykehus´ Akuttpsykiatriske avdeling i februar 2016. Hun ble umiddelbart lagt i belter med beskjed i journalen om at pasienten ikke skal låses ut de neste døgnene. Hun ba om bistand av advokat Helge Hjort.

Kontrollkommisjonen avgjorde at det var ulovlig å legge føringer for bruken av mekaniske tvangsmidler i fremtiden, og beordret henne ut av beltene. To dager etter vedtok sykehuset ny beltebruk; hun skulle ikke slippes ut av beltene i helgen, heller ikke til dobesøk eller dusj. Helgeregimet fremgikk ikke av vedtaket. Hun ble holdt i belter i åtte dager, og deretter overført til en annen avdelingspost – i belter.

Der var hun beltelagt i tre uker, reimet fast i sengen om natten, i remmer også under dusjing og dobesøk. Hun fikk ikke røyke. Journalen beskriver et regime med planlagt beltelegging 24 timer i døgnet, etterhvert med kortere perioder uten belter, avløst av lengre såfremt pasienten samarbeidet. Hun ble ikke undersøkt eller snakket med av lege før belteleggingen.

Vedtak om beltelegging ble truffet først etter ti dager. Regimet ble omtalt som «en anerkjent metode ved uro og vold, som ble innført i 2010», den «går ut på å slippe pasienten gradvis ut av beltene, og beltene brukes for å trygge pasienten.» Etter besøk av foreldrene ble hun lagt i belteseng som rutine. Pasienten begikk ingen «utageringer» under oppholdet.

Tvangsprotokoll som loven pålegger å føre var ikke ført. Hennes advokat fikk ikke lov til å snakke med henne alene, fordi hun var beltelagt og da skulle holdes under oppsyn. Dette var angivelig også medisinsk nødvendig, ettersom pasienten fikk depotmedisiner og var i belter. Foreldrene fikk besøksinnskrenkninger for ikke å uroe henne, det ville krevd økt bemanning.

Kontrollkommisjonen ga henne medhold i klage over beltebruken, hvoretter avdelingsleder uttalte: «Vi velger å ikke etterkomme vedtaket fra Kontrollkommisjonen og forventer en klage fra dere.» Etter ny klage ringte han, «har nå sjekket ut og funnet ut at vedtaket er rettskraftig. Da vil vi selvfølgelig etterkomme det.»  Siden var hun ikke beltelagt.

Hun var beltelagt 24 timer i døgnet sammenhengende i to og en halv måned. Belter skal etter psykisk helsevernloven kun benyttes når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasient i å skade seg selv eller andre, § 4-8. «Ved sammenhengende bruk av mekaniske tvangsmidler ut over åtte timer, skal [pasienten] gis friere forpleining i kortere eller lengre tid».

Fylkesmannen ble orientert og gjennomførte tilsyn, som konkluderte med at sykehuset hadde vurdert behovet for beltelegging fortløpende. Den var ikke i strid med lov. Klage ble inngitt til Sivilombudsmannen. Da han ba om en redegjørelse besluttet fylkesmannen å vurdere saken på nytt.

Dette er kvinnens egen beskrivelse av overføringen til ny sengepost:

«Jeg ble båret i transportbelter over gårdsplassen til bygningen i post 4. Der ble jeg direkte spent fast i belteseng på et rom. Etter en stund kom det inn en pleier. Han var sur og begynte å kjefte på meg fordi han mente at jeg slo. Han sa at han før hadde jobbet på post 2, og at det var strengere på post 4. Når jeg etter noen timer spurte om jeg kunne ta en røyk sa de at det ikke var lov til å røyke i belter. Jeg fikk ikke vite hvorfor. Mor fikk forskjellige forklaringer, alt fra at de mente jeg utagerte mer etter at jeg røyket, og jeg kunne brenne beltene og snuble. En annen forklaring var at medisinene jeg måtte ta ikke virket så godt når jeg røyket. En pleier ga meg lov å ta en røyk med belter. Deretter kom det en lege og sa at jeg ikke fikk lov. Før jeg kunne ta en røyk måtte jeg få tillatelse til å dusje uten belter og være på rommet uten belter i noen dager. Det gikk 10 dager før jeg ble sluppet ut av beltene etter Kontrollkommisjonens vedtak. 

Jeg måtte ligge fastbundet på natta. De bestemte om jeg skulle ligge fastspent i sengen eller i transportbelter på madrass på gulvet. Å ligge fastspent i en seng der både armer og ben er fiksert er helt forferdelig da jeg ikke fikk beveget meg og følte meg utrygg og hjelpeløs. 

På post 4 fikk jeg bare være inne på rommet og fikk ikke lov å gå ut i gangen, i fellesrom eller ut for å få litt luft. Min behandler fra post 2 som jeg kalte «beltekongen» fortalte meg at denne behandlingen var bra for meg og at han aldri hadde sett meg så frisk. At behandlingen jeg fikk var en straff fordi jeg hadde utagert var ikke riktig. 

Jeg har aldri vært så redd som jeg var på post 4. Jeg brukte alle krefter på å overleve, mitt eneste lyspunkt var at foreldrene mine kom på besøk og at jeg fikk ringe mamma. Han tok grundig feil som sa at han aldri hadde sett meg så frisk. I etterkant sliter jeg med mareritt hvor jeg drømmer om å bli holdt fast, bundet fast og tatt av personalet. Dette har kommet i tillegg til de traumene jeg har fra tidligere overgrep mot meg. 

Mine foreldre fikk bare lov til å være inne hos meg i maks 30 minutter. Det måtte sitte en pleier på rommet, rett ved siden av oss og følge med, selv om jeg var fastspent.»

Sykehuset ble tilskrevet med spørsmål om hva behandlingen av pasienten besto i – ut over belteleggingen. Brevet ble aldri besvart. Når fylkesmannen nå skal se på beltepraksisen i saken påny, er mer enn tre år gått.

Frifunnet for vold

En mann ble av tingretten dømt til ubetinget fengsel i 45 dager for kroppskrenkelse og trusler.

Da anken ble behandlet i lagmannsretten i april 2019, ble han frifunnet for kroppskrenkelse og kun dømt til 21 dagers betinget fengsel for truslene, som han hadde erkjent.

Lagmannsretten mente at den forutgående provokasjonen den tiltalte ble utsatt for, gjorde kroppskrenkelsen straffri.

Mannens forsvarer i lagmannsretten var advokat Simen Skjønsberg.

Hva skal til for å få brukerstyrt personlig assistanse (BPA)?

Er 154 timer mer eller mindre enn 32?

En alenemor med epilepsi og funksjonsskader etter en ulykkeshendelse søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hun fikk avslag og ble i stedet tilbud om sykehjemsplass «da ditt hjelpebehov krever heldøgns oppfølging og medisinsk personell tilgjengelig hele døgnet.»

Hun påklaget vedtaket med bistand fra advokat Hjort, som mente bydelens avslagsgrunn ikke var rettslig relevant. Bydelen hevdet hun ikke ville klare å ivareta brukerstyringen selv. BPA kan imidlertid gis også til personer som ikke kan ivareta den. Kvinnen kunne fint klare det, ifølge medisinsk sakkyndige. Å avspise en alenemor med tilbud om plass på sykehjem ga henne valget mellom ingen hjelp eller institusjonsplassering. Som sykehjemsinnlagt kunne hun ikke være mor for sin ni år gamle datter.

Helse- og omsorgstjenestelovens har til formål å forebygge og legge til rette for mestring av sykdom og nedsatt funksjon, sikre at man får leve og bo selvstendig, ha en meningsfylt og aktiv tilværelse i fellesskap med andre, og at tjenestetilbud tilrettelegges med respekt for mottakers integritet og verdighet, § 1-1.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet avslaget på BPA-søknaden, fordi kvinnens hjelpebehov fratrukket alle helsetjenester «ikke var så stort at hun hadde krav på» BPA, ut fra nye opplysninger den private part ikke hadde fått innsyn i. Da det ble påpekt opphevet fylkesmannen stadfestelsen, erkjente at vedtaket var ugyldig, omgjorde deretter avslaget og påla «etter en helhetsvurdering» bydelen å innvilge både BPA og hjemmesykepleie. Det ble likevel fastholdt at kvinnen hadde rett til helsetjenester, men ikke BPA fordi BPA-behovet ble bedømt som mindre enn lovens rettighetsgrense på minst 32 timer pr. uke.

Bydelen innvilget deretter kvinnen 154 timer BPA pr uke, mer enn fem ganger lovens grense, pluss 7 timer hjemmesykepleie pr. uke.

 Krav om saksomkostningsdekning ble inngitt på vegne av kvinnen, som hadde vunnet frem etter å ha ventet i mer enn to år på at klagesaken skulle avgjøres. Fylkesmannen halverte kravet og vel så det, og uttalte at samme resultat ville vært oppnådd selv om klager ikke hadde brukt advokat. Etter klage som påpekte at fylkesmannen hadde erkjent saksbehandlingsfeil og å ha truffet et ugyldig vedtak basert på feil faktum, omgjorde Helsedirektoratet fylkesmannens halveringsvedtak.

*

Fylkesmannen i Oslo og Akershus´ (mal for?) vedtak lyder. «Objektivt sett ville klageren antagelig oppnådd det same ved å påklage vedtaket uten hjelp av advokat», fordi «normalt vil en klager som har fått avslag på sin søknad, kunne få hjelp av administrasjonen til å sette opp en klage.» Administrasjonen hadde henvist denne alenemoren til å flytte på sykehjem. Ville den hjulpet henne med å påklage vedtaket? Med å påpeke at fylkesmannens først feilaktig var enig med bydelen? Bydelen hadde nektet å oversende advokatens tilsvar til fylkesmannen.

 

«ALLTID MED FOKUS PÅ PASIENTENS BESTE»?

av advokat Helge Hjort. 

Hippokrates fastsatte for nesten 2500 år siden som legekunstens grunnregel: Nil nocere. Aldri skade. For å tvangsmedisinere et menneske krever vår norske psykisk helsevernlov «stor sannsynlighet» for at pasienten helbredes, vesentlig bedres eller ikke blir vesentlig verre. Nylig uttalte Stortingets ombudsmann for forvaltningen seg om klagen til Fylkesmannen i Agderfylkene fra en kvinne som ble tvangsmedisinert i januar i 2017:

Fylkesmannen hadde godtatt tvangsmedisineringen ut fra «det som kom frem i samtale med pasienten, en gjennomgang av journalen og samtale med behandlingspersonalet», som mente det var «uforsvarlig og uetisk» å ikke tvangsmedisinere. Ingen vurdering av sannsynligheten for at medisineringen ville helbrede, bedre eller hindre vesentlig forverring var gjort. I stedet la fylkesmannen «den faglig ansvarliges redegjørelse og en generell kunnskap om virkningen av det aktuelle medikamentet [..] til grunn for overprøvingen».

Sivilombudsmannen uttalte at behandlingsansvarlige og fylkesmennene i hver enkelt sak må ta stilling til og begrunne konkret om dette vilkåret er oppfylt. Kravet om stor sannsynlighet innebærer mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt og knytter seg til den enkelte pasient.

Fylkesmannens vedtak bygget på at behandlingen med legemidler med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring. En sannsynlighetsvurdering ble ikke foretatt, man nøyde seg med å støtte sykehusets vedtak. Fylkesmannen ble flere ganger bedt om å legge frem det faktiske grunnlaget for sin vurdering, men svarte at embetet anså seg for å inneha «bred faglig kompetanse og erfaring som benyttes, og alltid med fokus på pasientens beste», og mente å ha begrunnet vedtaket tilstrekkelig.

Det var begrunnet tvil om kravet til stor sannsynlighet var oppfylt i saken. Ombudsmannen kunne ikke se at det var pekt på forhold som tilsa at så var tilfellet. Heller ikke var det oppgitt hvilke legemidler i hvilken dose som ville bli benyttet, eller om «den gunstige virkningen av medikamentet klart oppveier ulempene». Forsvarlighet og etiske vurderinger kan ikke erstatte sannsynlighetsvurderingen fylkesmannen skal foreta. Begrunnelsesplikten var ikke overholdt.

Heller ikke hadde embetet fulgt god forvaltningsskikk og nedtegnet muntlige opplysninger som var gitt i saken, for å sikre notoritet og mulighet til å etterprøve saksbehandlingen. Uten den kan pasienten ikke ivareta sin rett til kontradiksjon og ombudsmannen vanskelig føre kontroll med helsemyndighetenes forståelse av det lovbestemte krav om stor sannsynlighet.

Behandling med tvang må avveie ansvaret for å yte hjelp og unngå skade mot den enkeltes personlige integritet og selvbestemmelse. Tvangsmedisinering er et svært inngripende tiltak. Risikoen for ubehagelige og alvorlige bivirkninger er stor. Helt siden 1981 har kravet vært at tvangsmedisinering kun kan skje som «med stor sannsynlighet» enten kan føre til helbredelse eller vesentlig forbedring av pasientens tilstand, eller at hun unngår betydelig forverring. «Det kreves en høy sannsynlighetsgrad med hensyn til forventet virkning, og virkningen må være av kvalifisert art» ifølge lovens forarbeider.

*

Tar fylkesmannsprøvingen av vedtak om tvangsmedisinering påbudet om aldri å skade på alvor? I snart fire tiår har klage- og tilsynsmyndigheten med slike vedtak strødd sand på dem.

Kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandling med antipsykotiske medikamenter er usikkert. Det finnes ikke forskning som underbygger at det ved behandling av enkeltindivider kan foreligge slik sannsynlighet for positiv effekt som loven krever. Treffsikkerheten ved bruk av antipsykotika er usikker og lav, både ved akuttbehandling og vedlikeholdsbehandling.

Jo mer et vedtak griper inn mot en privat part, desto mer skjerpes begrunnelsesplikten. Medisinering med tvang roper på en god begrunnelse. Psykisk helsevernloven har detaljerte regler i § 4-4 a om hvordan slike vedtak, som befinner seg i kjernen av legalitetsprinsippet, skal grunngis. Ombudsmannen understreker viktigheten av å grunngi slike vedtak godt.

Det er blitt forsømt i en menneskealder. Fylkesmannen i Agder må gå i skammekroken, og alt tyder på at han kan ta med seg de fleste av sine embetskolleger. De har strødd sand på tvang så lenge at fylkesmannsprøvingen er blitt en vits.

 

Vergemål – en vekstnæring

En mann fikk slag, ble helt pleietrengende og kom på sykehjem. Han var gift på ny. Kommunens overformynderi oppnevnte ektefellen som verge for ham.

Det likte sønnen fra forrige ekteskap dårlig og klaget, men fikk ikke medhold. Han klaget på ny. Og på ny. Og på ny, med stadig mer infamerende påstander om fars nye familie, særlig ektefellen. Han opprettet en blogg med løpende sjikane mot dem.

Vergereformen overførte i 2013 ansvaret for vergemål fra kommunale overformynderier til fylkesmannen. Sønnen klaget da dit, men fikk like lite medhold der. Han klaget på ny.

Da tok fylkesmannen opp klagen, varslet ektefellen om at vergemålet ble vurdert fratatt henne og en ny verge oppnevnt! Hun ba om bistand av advokat Helge Hjort, som minnet om at fylkesmannen hadde avslått samme krav året før. Var det gått i glemmeboken? Kommunens overformynderi hadde gjort det samme mange ganger. Var det også glemt? Fylkesmannen ble rådet til å sette seg inn i sakens forhistorie før nytt vedtak ble truffet.

Til ingen nytte: Fylkesmannen fratok ektefellen vergeoppdraget og oppnevnte ny verge. Vedtaket ble påklaget, siden intet i saken tilsa at fylkesmannen burde mene noe annet denne gangen enn han hadde gjort sist, og overformynderiet mange ganger før.

Da snudde fylkesmannen, ga oppdraget tilbake til ektefellen (og regningen for arbeidet den nye vergen hadde gjort mens han var oppnevnt! Etter ny klage ga fylkesmannen seg på det, og vedtok å dekke deler av hennes advokatutgifter: Arbeidet med å besvare fylkesmannens varsel ble ikke dekket. Etter klage ga fylkesmannen seg på dette også.)

Sønnen fra første ekteskap ga seg ikke. Han klaget over at ektefellen hadde fått tilbake vergeoppdraget. Fylkesmannen avviste klagen. Hans klage over avvisningen fikk medhold av klageinstansen, som påla fylkesmannen å realitetsbehandle klagen. Da vedtok fylkesmannen på ny å frata ektefellen oppdraget!

Ny klage ble inngitt. Den er ennå ikke avgjort.

Saken har pågått i to år siden fylkesmannen første gang fratok ektefellen vergemålet. Siden da har fylkesmannen foreløpig truffet 15 vedtak og måttet omgjøre halvparten. Mange av dem gjelder ektefellens saksomkostninger, som har passert 100.000 kroner.

Summum ius, summa injuria. Var det en god idé å overlate vergemål til fylkesmannen?

Om å purre på et klageforpurringsforsøk

Justice delayed is justice denied:

Besvares ikke innsynskrav «innan fem arbeidsdagar etter at organet mottok kravet, skal dette reknast som eit avslag som kan påklagast.» (Offentleglova § 32 annet ledd.)

En mor var verge for sin sønn på 19, som har ADHD. En ny psykiatrisk utredning kom til at han var psykisk utviklingshemmet, og anbefalte fylkesmannen å frata mor vergeoppdraget. Han så gjorde, uten å spørre eller innhente samtykke fra sønnen. I mars 2017 ba de advokat Helge Hjort om bistand, han klaget og krevde innsyn i saken.

Fylkesmannen oversendte et utvalg dokumenter «som nærmere kan opplyse saken». Krav om fullt innsyn ble fastholdt. Til det svarte fylkesmannen at kravet måtte rettes til fylkesmannen (!), til en annen avdeling, Helseavdelingen. (Forvaltningen skal formidle krav til rett instans.)

Kravet ble sendt dit, men ikke besvart på et halvt år, tross flere purringer. I februar ble innsyn innvilget, men ikke i «interne dokumenter for vår egen saksforberedelse». Ny klage ble sendt.

Etter fire nye måneder ga fylkesmannen innsyn også i de interne dokumenter, men vedgikk én måned senere at ett dokument var holdt tilbake. Ny klage. Da innvilget Vergemålsavdelingen hos fylkesmannen innsyn i alt, eksterne og interne dokumenter, som Helseavdelingen hadde tilbakeholdt. Dokumentet var likevel ikke med! Etter klage nr. fire ble det siste dokumentet tilsendt i september 2018.

*

Innsynet viste at den fylkesmannsoppnevnte vergen hadde tvunget igjennom at sønnen måtte bytte fastlege, ikke fikk dra på ferie med familien eller besøke dem når han ønsket. Klage på vergen ble inngitt. Da trakk han seg fra vergeoppdraget. Fylkesmannen tilbød da mor å få tilbake vergeoppdraget, som han inntil da hadde ment var uskikket til å være verge.

Fylkesmannen brukte halvannet år på å gi fullt innsyn og nesten to år på å trekke tilbake vedtaket om å frata mor vergeoppdraget. Krav om at mor og sønn får dekket sine utgifter til å få korrigert fylkesmannens uriktige vedtak er inngitt, men avslått og påklaget. Hvor lang tid vil den klagesaken ta? Uansett har fylkesmannen et par forbedringer å strekke seg etter:

  • Innsyn bør gis etter fem dager, ikke ta halvannet år.
  • «Feil»sendte krav bør videresendes til rett mottaker (seg selv).
  • Merinnsyn skal vurderes.
  • Pårørende bør ikke demoniseres eller kverulantforklares.
  • Fylkesmannen skal etterleve vergemålsloven og få skriftlig samtykke av den som får verge.
  • FN-Konvensjonen om rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelser skal følges.

Inntekt = Formue?

Husbanken krevde tilbakebetalt bostøtte.

En kvinne fikk overført halvparten av en fritidsbolig fra sin onkel i september 2016. Fra før hadde hun av sine foreldre fått overført den andre halvparten. For overskjøtingen betalte hun en fjerdepart ved avtaleinngåelsen, en fjerdepart 1. januar, resten 1. juli året etter. Først i juli 2017 var altså hytta betalt.

Hun bodde i en leilighet med bostøtte fra Husbanken, som krevde bostøtten tilbakebetalt med slik begrunnelse: «Da du fikk bostøtte i 2016, fikk du beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte.»

Hva begrepet «inntektsgrunnlag» omfattet fremgikk ikke. Da hun søkte om bostøtte i 2010 fikk hun vite at: «du må gi beskjed til bydelen dersom inntekten endrer seg.» § 14 i Forskrift om bustøtte lød da slik: «Dersom husstanden har hatt ei inntekt som er kr. 50 000 over den øvre inntektsgrensa som gjev rett til bustøtte, kan støtta for heile året krevjast tilbake utan omsyn til skyld.» Den ble siden endret slik: «Dersom det er utbetalt for høg bustøtte fordi mottakaren hadde høgare inntekt og formue enn det som er lagt til grunn da støtta vart vedteken, skal for mykje utbetalt bustøtte krevjast tilbake.»

Husbanken påsto hun hadde fått «beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte». Det nye begrep «inntektsgrunnlag» var åpenbart ment å favne både endringer i inntekt og formue.

På grunn av invalidiserende sykdom var og er hennes inntekt uføretrygd. At inntekt og formue tilsammen utgjorde hennes «inntektsgrunnlag», ikke inntekten alene, var ikke hun informert om. Selvforklarende er inntektsgrunnlagsbegrepet neppe, og Husbanken hadde gjort fint lite om noe, for å gjøre dette klart for sitt bostøttemottakende publikum.

Advokat Helge Hjort anførte at den formuesøkning overskjøtingen innebar først burde trekkes inn i inntektsgrunnlaget når eiendommen var betalt og ikke lenger utgjorde en gjeldspost. Kvinnen gikk inn i 2017 med en gjeld på halvparten av kjøpesummen. Husbanken måtte selv svare for den informasjon om inntektsgrunnlagsbegrepet som ikke var gitt.

Husbanken sto på sitt gjennom en klagebehandling som tok over et år, men omgjorde så sitt vedtak og frafalt sitt tilbakebetalingskrav uten begrunnelse.

Det offentlige somler. Det må klienten betale for!

En alenemor til en sterkt funksjonshemmet gutt i førskolealder fikk innvilget brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for gutten da det ble innført som rettighet med pasientrettighetsloven § 2-1 d. Hun søkte om økt timetall da gutten nærmet seg skolealder og behovet for bistand økte, men fikk avslag. Samtidig endret bydelen bistanden til «stasjonær hjemmesykepleie».

Advokat Helge Hjort klaget for dem, påpekte at sønnens hjelpebehov var større enn bistanden kunne dekke og at hjemmesykepleie ville bli en dårligere, mindre trygg og uforutsigbar løsning. Gutten hadde krav på BPA og assistentene ga langt mer kvalifisert hjelp enn bydelen kunne gi, som ikke kjente gutten. Å ta en brukerstyrt rettighet fra ham og erstatte den med en passiv omsorgstjeneste ville være i strid med rettighetsfestingen av BPA-ordningen.

Etter et års klagebehandling omgjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus bydelens vedtak, avgjorde at familien fikk beholde sin BPA-ordning og innvilget gutten flere BPA-timer.

Han hadde da i det tidsrom klagen var til behandling gått glipp av over 1000 BPA-timer. Mor søkte om å få etterinnvilget disse timene, men fikk avslag. Vedtaket skulle etter bydelens mening gjelde «fra den dato bydelen har blitt kjent med resultatet av klagebehandlingen».

Det ble søkt om at mor fikk dekket de advokatutgifter hun hadde hatt med å få endret bydelens uriktige vedtak. Denne søknaden har nå vært under behandling hos fylkesmannen i ni måneder. Den ble lovet ferdigbehandlet innen et halvt år.

Hun måtte betale sin advokatregning med en forfallsfrist på 10 dager. Om hun får innvilget søknaden vil hun få refundert sine omkostninger, og har da lånt staten penger i nesten et år, som staten tilbakebetaler uten renter. Det skal koste å få sin rett!

Frode Sulland om lovens strengeste straff

Advokat Frode Sulland uttaler seg i dag til NRK om bruken av lovens strengeste straff.

Les mer her:

https://www.nrk.no/ho/svein-jemtland-_46_-kan-fa-lovens-strengeste-straff-1.14232888

Frifinnelse i sedelighetssak

En mann var tiltalt for seksuell omgang med mindreårig i 2014 / 2015, og saken kom opp for Oslo tingrett september 2018. Tiltalte ble frikjent både for straffekravet og oppreisningskravet. Retten kom til at det kun var bevis for ett tilfelle av seksuell omgang dagen før fornærmede fylte 16 år, og at straffen etter § 196, fjerde ledd, falt bort fordi det var jevnbyrdighet i partenes alder og utvikling. Aldersforskjellen var 3 år og 9 mndr.

Mannens forsvarer var Cathrine Grøndahl.

Foredrag for frivillige i Barnas Jurist.

Advokatene Frode Sulland, Simen Skjønsberg og Marit Lomundal Sæther har holdt foredrag for nye frivillige i Barnas Jurist. Barns rettsstilling i utlendingssaker, barnevernsaker og som mistenkt eller fornærmet i straffesaker, var temaer som ble berørt.

I tillegg til disse sakstypene har vi i Advokatfirmaet Sulland egne team som arbeider med skole- og mobbesaker, foreldretvister (tidl. barnefordeling), helsesaker og arbeidsrettssaker, hvor barn blir berørt.

Barns rettsstilling er særegen, og i likhet med Barnas Jurist mener vi det er viktig å bidra til å sikre og fremme rettssikkerheten til barn og andre utsatte grupper.

 

FRIVILLIG TVANGSFLYTTING? ET UAVKLART SPØRSMÅL

En ung mann med store funksjonsvansker og tvangstilbøyeligheter til å skade seg selv med å grave blant annet i øyehulene, tvang foreldrene til å sitte og holde rundt ham for å hindre at han skadet seg. Natten igjennom, ofte også på dagtid.

Han bodde i Asker kommune, som ikke klarte å gi han den hjelp han trengte. Det endte med at den kjøpte plass for ham av et privat firma som hadde spesialisert seg på å håndtere slikt, på Gjøvik. Der klarte en å få ham til å fungere nesten helt uten slike tvangshandlinger, og han trivdes. Han opplever å bo sammen med venner og kjente, har et godt liv, mestrer stadig nye utfordringer og viser ingen tegn til å ville bo3 annetsteds enn der han er.

Men kommunen hadde andre planer: Om tilbakeføring av utenbygdsbosatte. Den startet arbeidet med å lage et tilbud for den unge mannen, som kunne erstatte det han hadde. Selv svevde mannen og hans foreldre og verge i uvitenhet om disse planene.

Da foreldrene etter et års planlegging ble orientert, var det nye botilbudet en avgjort sak: Han skulle flytte tilbake til Asker, til en bolig kommunen hadde på et område som skulle bli bo- og tilholdssted for mange med funksjonsnedsettelser av ulike slag. Kontakt ble tatt med mannens nåværende botilbud, for å starte erfaringsoverføring og planlegging av tilbakeføringen. En stor gruppe fagpersoner rykket inn i boligen på Gjøvik for å lære.

Foreldrene protesterte og mente det var lotteri å flytte sønnen fra noe som fungerte til noe kommunen håpet ville fungere like godt. Fagfolkene fra boligen påpekte at et tilbud som var samlokalisert med mange omsorgsmottakere, hadde alle muligheter for å mislykkes.

Til ingen nytte. Kommunen fortsatte å gjennomføre sin plan, traff vedtak om tildeling av tjenester i ny bolig og behandlet foreldrene som om de var enige med kommunen. Etter et halvt år med møter og ‘dialog’ der kommunen sto på sitt og foreldrenes syn ble overhørt, påklaget foreldrene vedtaket og kontaktet advokat Helge Hjort.

Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak. Det var alt for dårlig planlagt, ikke begrunnet og truffet uten å drøfte i alt 15 betenkeligheter en slik tvangsflytting reiste.

Saken var vunnet. Eller var den? Kommunen publiserte en pressemelding på sin hjemmeside: Fylkesmannens vedtak var en foreløpig uttalelse: «Vi har vært i dialog med Fylkesmannen og omgjør nå, av hensyn til de berørte vårt vedtak om flytting». Også foreldrene ble invitert til dialog om hvordan bedre samarbeidet og forberedelsen av en fremtidig tilbakeflytting.

Mennesker med funksjonsnedsettelser har «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre», ifølge FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon foreskriver at enhver har rett til bevegelsesfrihet «og til fritt å velge sitt bosted.»

Kan en norsk kommune trumfe disse prinsippene ved å stille vilkår om at det omsorgstilbud vi gir en som har rett til slik bistand, er plassert der vi bestemmer? Bør den? Fylkesmannen har pålagt kommunen å treffe nytt vedtak, som oppfyller de krav til faglig forsvarlig utredning og samarbeid norsk lov forskriver:

Å gi den enkelte «mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre», helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 punkt 3, og «sikre samhandling mellom tjenesteytende virksomhet og tjenestemottaker», punkt 5. Representanter for brukere skal høres, § 3-10, og det skal legges stor vekt på hva brukeren mener.

Men når det er gjort, kan kommunen da tvangsflytte denne mannen «hjem»? Han har meldt flytting til der han nå bor. Hva kommunen vil si i sitt nye vedtak gjenstår å se. Den forsto ikke at det ikke går an å oppføre seg som den gjorde. Tror den nå at bare den går riktig frem, kan det ende med at han må flytte «hjem»?

Saken fikk medieomtale. Da kom kommunens politikere på banen og forsikret da om at det ikke vil skje. Å tilby utenbygdsbosatte å få flytte hjem er bra.

Men kan de tvinges?

Fra utkastelse til ny leiekontrakt

En leietaker mottok oppsigelse fra utleier etter gjentatte forsinkede husleiebetalinger samt øvrige påståtte brudd på leieavtalen. Leieforholdet hadde vart i over 15 år og gjaldt leie av næringslokale. Leietaker engasjerte advokat Henriette Willix og bestred oppsigelsen. Utleier svarte med å ta ut søksmål mot leietaker for å få han kastet ut. Saken ble forlikt under hovedforhandling hvor partene inngikk en ny skriftlig leieavtale som ga leietaker rett til å leie ytterligere ett år, i tillegg til at leietaker oppnådde bedre avtalevilkår vedrørende eventuelle fremtidig forsinkede betalinger. Utleier krevde at leietaker skulle dekke deler av hans omkostninger, noe leietaker motsatte seg og ba om at retten skulle avgjøre. Retten kom til at partene måtte bære sine egne omkostninger.

Ta kontakt med advokat Henriette Willix dersom du har problemer med utleier, og trenger advokathjelp til å håndtere dette.