Staten vil gjøre bot for urett i NAV-saken – men ikke mot flyktninger

Kronikk av André Møkkelgjerd, publisert i Klassekampen 7.11.2019. 

 

NAV-skandalen har vist flere svakheter ved rettssikkerheten for svakerestilte grupper i Norge. Myndighetenes vilje til å gjøre bot er langt større nå enn da flyktninger ble utsatt for en liknende skandale i 2014.

Rettsstaten sviktet

Som leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen, Marius Dietrichson påpekte overfor NRK 31. oktober, dreier NAV-skandalen seg om systemsvikt i alle ledd: «Det er svikt hos advokatene, og det er svikt også fra dommere og aktorer». Han påpekte også at rettsstaten bygges ned blant annet ved at betalingen advokatene får i slike saker er så lav at advokatene ikke har tid til å sjekke rettsgrunnlaget. Flere har også påpekt at skandalen har preg av klassejus og at en samfunnstopp med råd til å engasjere en toppadvokat, ikke ville blitt uskyldig dømt på samme måte som ofrene i NAV-skandalen (Advokatbladet 30.10.2019).

Bra at det tas ansvar

Det er derfor helt på sin plass at norske myndigheter tar ansvar for å rydde opp i NAV-saken. VG viser i en artikkel 30. oktober at NAV mente etaten «som utgangspunkt ikke er forpliktet til å på eget initiativ gjenfinne saker vi ikke har konkret kunnskap om». Men i samme artikkel går det frem at det i løpet av kort tid ble konkludert med at en slik ansvarsfraskrivelse ikke kunne forsvares: «NAV har satt ned en innsatsgruppe (20-30 personer) med svært kompetente personer som skal gjennomgå alle sakene på områdene tilbake til 2012. Disse sakene vil vi behandle på nytt.»

Hvorfor behandles flyktninger annerledes?

Kontrasten er stor til myndighetenes vilje til å rydde opp etter en liknende rettssikkerhetsskandale i 2014. Skandalen rammet flyktninger som hadde blitt dømt til ca. 45 dagers ubetinget fengsel for handlinger som i ettertid viste seg å være straffrie. Flyktninger som benytter falske dokumenter for å flykte for livet, men legger kortene på bordet uten ugrunnet opphold når de ankommer Norge, skal i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel 31 ikke straffes for dokumentfalsk. Men som påpekt i en rapport fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), skrevet av Marek Linha og undertegnede i 2014, og siden bekreftet av Høyesterett samme år (Rt-2014-645), var norsk praksis i strid med flyktningkonvensjonen. Flyktningene var dømt til ubetinget fengsel for handlinger som var straffrie. Ingen vet hvor mange flyktninger som har fått en slik uriktig straffedom.

Riksadvokaten endret som følge av dommen sine egne retningslinjer, slik at påtalepraksis ble justert mer i tråd med flyktningkonvensjonen. Men viljen til å rydde opp var ikke like stor overfor flyktninger med lite ressurser, som nylig hadde startet på en integreringsprosess i Norge med en uriktig straffedom for dokumentfalsk, som for NAV-skandalens ofre. Holdningen liknet den som ble uttrykt fra NAV i VG-artikkelen. Forskjellen er at det aldri kom en forsvarlig konklusjon om at en slik ansvarsfraskrivelse er uholdbar.

Riksadvokaten skrev i et brev av 17.12.2014 at:

Hensett til at det dreier seg om flyktninger som ofte vil ha begrenset kunnskap om den mulighet man etter norsk rett har til å begjære gjenåpning, og hvordan man i så fall skal gå frem, har riksadvokaten likevel besluttet at påtalemyndigheten på eget initiativ skal foreta en vurdering av om det i den enkelte sak er grunnlag for å begjære gjenåpning til gunst for den domfelte, uavhengig av om vedkommende selv begjærer gjenåpning.

I et annet brev fem dager senere kom en viktig presisering om at «instruksen, ut fra ressurs- og rettssikkerhetshensyn, i første omgang er begrenset til domfellelser som har resultert i frihetsstraff som ennå ikke er effektuert.»

 Flyktningene som hadde sonet sin uriktige straff skulle altså staten ikke ta noe videre ansvar for. De måtte selv ta ansvar for å begjære sin sak gjenåpnet for å renvaske sitt rulleblad. Påtalemyndigheten ble ikke pålagt annet ansvar enn å vurdere om den sluttet seg til eventuelle begjæringer om gjenåpning fra de domfelte selv.

Riksadvokaten hadde i det første brevet uttalt at han hadde «tillitt til at de domfeltes forsvarere på en samvittighetsfull måte vil gi bistand.» På samme måte som i NAV-skandalen, må ansvaret deles mellom påtalemyndighet, domstoler og forsvarerne. Men hvorfor forsvarerne alene skulle få ansvaret for å rette opp feilene, er uforståelig. En begjæring om gjenåpning er i utgangspunktet ikke dekket av fri rettshjelp, og flyktningene har ofte lavere inntekt og er mindre ressurssterke enn personer med lengre botid i Norge. Forventet norske myndigheter i det hele tatt at noen flyktninger på eget initiativ, uten advokathjelp eller statlig veiledning, skulle klare å få seg selv frifunnet?

Ikke for sent å rette opp feilene

Hva kan det skyldes at staten i langt større grad tar ansvar når uretten blant annet har rammet norske borgere? Svaret vil sannsynligvis gi en vond smak i munnen. Riksadvokatens brev kom først et halvt år etter Høyesterettsdommen, i forbindelse med et medieoppslag i NRK (saken er publisert samme dag som Riksadvokatens brev 17.12.2014) om at flyktninger ble kalt inn til soning av dommer som mest sannsynlig var uriktige.

NOAS gjorde et forsøk på å rette opp uretten i de sakene som var kjent for organisasjonen. Fire saker ble begjært gjenopptatt og fire flyktninger ble frifunnet. NAV-skandalen viser to ting:

  1. Det er all grunn for domstolene til i langt større grad å være kritiske til statens rettsforståelse, og til å foreta selvstendige vurderinger og undersøkelser av folkerettslige og EØS-rettslige forpliktelser.
  2. Det er all grunn til å være kritisk til om svakerestilte grupper, som flyktninger og NAV-brukere, har samme rettssikkerhet som andre i Norge. Fri rettshjelpsordningen må styrkes slik at forsvarere kan gi tilstrekkelig god bistand på offentlig satser.

Det er ennå ikke for sent for staten å rette opp feilen overfor flyktningene, når det nå igangsettes et stort arbeid for å rette opp feilene i NAV-saken.

 

 

Det offentlige somler. Det må klienten betale for!

En alenemor til en sterkt funksjonshemmet gutt i førskolealder fikk innvilget brukerstyrt per-sonlig assistanse (BPA) for gutten da det ble innført som rettighet med pasientrettighetsloven § 2-1 d. Hun søkte om økt timetall da gutten nærmet seg skolealder og behovet for bistand økte, men fikk avslag. Samtidig endret bydelen bistanden til «stasjonær hjemmesykepleie».

Advokat Helge Hjort klaget for dem, påpekte at sønnens hjelpebehov var større enn bistanden kunne dekke og at hjemmesykepleie ville bli en dårligere, mindre trygg og uforutsigbar løsning. Gutten hadde krav på BPA og assistentene ga langt mer kvalifisert hjelp enn bydelen kunne gi, som ikke kjente gutten. Å ta en brukerstyrt rettighet fra ham og erstatte den med en passiv omsorgstjeneste ville være i strid med rettighetsfestingen av BPA-ordningen.

Etter et års klagebehandling omgjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus bydelens vedtak, avgjorde at familien fikk beholde sin BPA-ordning og innvilget gutten flere BPA-timer.

Han hadde da i det tidsrom klagen var til behandling gått glipp av over 1000 BPA-timer. Mor søkte om å få etterinnvilget disse timene, men fikk avslag. Vedtaket skulle etter bydelens mening gjelde «fra den dato bydelen har blitt kjent med resultatet av klagebehandlingen».

Det ble søkt om at mor fikk dekket de advokatutgifter hun hadde hatt med å få endret bydelens uriktige vedtak. Søknaden ble lovet ferdigbehandlet innen et halvt år. Den ble innvilget etter nesten et helt. Staten utbetalte sitt skyldige beløp uten renter. Kvinnen, som hadde måttet betale sin advokatregning med en forfallsfrist på 10 dager slik vanlig er, kunne sett dette slik at hun ga staten et rentefritt lån i et år, som takk for at staten ikke dekket det etterslep på ett års tapte omsorgsytelser på grunn av den saksbehandlingstid stat og kommune hadde bevilget seg.

Det skal koste å få sin rett!

Vergemål – et lotteri?

En mann fikk slag, ble helt pleietrengende og kom på sykehjem. Han var gift påny. Kommunens overformynderi oppnevnte ektefellen som verge for ham.

Det likte sønnen fra forrige ekteskap dårlig og klaget, men fikk ikke medhold. Han klaget påny. Og påny. Og påny, med stadig mer infamerende påstander om fars nye familie, særlig ektefellen. Han opprettet en blogg med løpende sjikane mot dem.

Vergereformen overførte i 2013 ansvaret for vergemål fra kommunale overformynderier til fylkesmannen. Sønnen klaget da dit, men fikk like lite medhold der. Han klaget påny.

Da tok fylkesmannen opp klagen, varslet ektefellen om at vergemålet ble vurdert fratatt henne og en ny verge oppnevnt! Hun ba om bistand av advokat Helge Hjort, som minnet fylkesmannen om fylkesmannens avslått året før. Var det gått i glemmeboken? Også overformynderiet hadde avslått hans krav mange ganger. Var det også glemt? Fylkesmannen ble rådet til å sette seg inn i sakens forhistorie før nytt vedtak ble truffet.

Til ingen nytte: Fylkesmannen fratok ektefellen vergeoppdraget og oppnevnte ny verge. Vedtaket ble påklaget, siden intet i saken tilsa at fylkesmannen burde mene noe annet denne gangen enn han hadde gjort sist, og overformynderiet mange ganger før.

Da snudde fylkesmannen, ga oppdraget tilbake til ektefellen (og sendte henne regning for arbeidet den nye vergen hadde gjort mens han var oppnevnt! Etter klage gikk fylkesmannen tilbake på det, og dekket regningen selv. Men arbeidet med å besvare fylkesmannens varsel ble ikke dekket. Etter klage ga fylkesmannen seg på dette også.)

Sønnen fra første ekteskap ga seg ikke. Han klaget over at ektefellen hadde fått tilbake vergeoppdraget. Fylkesmannen avviste klagen. Sønnen klaget for nte gang, nå over avvisningen. Han fikk medhold, klageinstansen påla fylkesmannen å realitetsbehandle klagen. Da vedtok fylkesmannen påny å frata ektefellen oppdraget!

Ny klage ble inngitt, men Statens sivilrettsforvaltning stadfestet vedtaket. Ektefellen ble fratatt vergeoppdraget

Saken pågikk i to og et halvt år. Fylkesmannen traff 15 vedtak og måtte omgjøre halvparten, mange gjaldt ektefellens saksomkostninger på mer enn 100.000 kroner. Hva saksbehandlingen har kostet skattebetalerne er uvisst.

Summum ius, summa injuria. Var det en god idé å overlate ansvaret for vergemålssaker til fylkesmannen?

Beltelegging – for å «trygge» pasienten

En ung kvinne ble tvangsinnlagt ved Ullevål sykehus´ Akuttpsykiatriske avdeling i februar 2016, og umiddelbart lagt i belter med beskjed i journalen om at pasienten ikke skal låses ut de neste døgnene. Hun ba om bistand av advokat Kirsten Vikesland Mæhle, som klaget.

Kontrollkommisjonen avgjorde at det var ulovlig å legge føringer for bruken av mekaniske tvangsmidler i fremtiden, og beordret henne ut av beltene. To dager etter vedtok sykehuset ny beltebruk; hun skulle ikke slippes ut av beltene i helgen, heller ikke til dobesøk eller dusj. Helgeregimet fremgikk ikke av vedtaket. Hun ble holdt i belter i åtte dager, og deretter overført til en annen avdelingspost – i belter. Slik beskrev hun overføringen til ny sengepost:

«Jeg ble båret i transportbelter over gårdsplassen til bygningen i post 4. Der ble jeg direkte spent fast i belteseng på et rom. Etter en stund kom det inn en pleier. Han var sur og begynte å kjefte på meg fordi han mente at jeg slo. Han sa at han før hadde jobbet på post 2, og at det var strengere på post 4. Når jeg etter noen timer spurte om jeg kunne ta en røyk sa de at det ikke var lov til å røyke i belter. Jeg fikk ikke vite hvorfor. Mor fikk forskjellige forklaringer, alt fra at de mente jeg utagerte mer etter at jeg røyket, og jeg kunne brenne beltene og snuble. En annen forklaring var at medisinene jeg måtte ta ikke virket så godt når jeg røyket. En pleier ga meg lov å ta en røyk med belter. Deretter kom det en lege og sa at jeg ikke fikk lov. Før jeg kunne ta en røyk måtte jeg få tillatelse til å dusje uten belter og være på rommet uten belter i noen dager. Det gikk 10 dager før jeg ble sluppet ut av beltene etter Kontrollkommisjonens vedtak. 

Jeg måtte ligge fastbundet på natta. De bestemte om jeg skulle ligge fastspent i sengen eller i transportbelter på madrass på gulvet. Å ligge fastspent i en seng der både armer og ben er fiksert er helt forferdelig da jeg ikke fikk beveget meg og følte meg utrygg og hjelpeløs. 

På post 4 fikk jeg bare være inne på rommet og fikk ikke lov å gå ut i gangen, i fellesrom eller ut for å få litt luft. Min behandler fra post 2 som jeg kalte «beltekongen» fortalte meg at denne behandlingen var bra for meg og at han aldri hadde sett meg så frisk. At behandlingen jeg fikk var en straff fordi jeg hadde utagert var ikke riktig. 

Jeg har aldri vært så redd som jeg var på post 4. Jeg brukte alle krefter på å overleve, mitt eneste lyspunkt var at foreldrene mine kom på besøk og at jeg fikk ringe mamma. Han tok grundig feil som sa at han aldri hadde sett meg så frisk. I etterkant sliter jeg med mareritt hvor jeg drømmer om å bli holdt fast, bundet fast og tatt av personalet. Dette har kommet i tillegg til de traumene jeg har fra tidligere overgrep mot meg. 

Mine foreldre fikk bare lov til å være inne hos meg i maks 30 minutter. Det måtte sitte en pleier på rommet, rett ved siden av oss og følge med, selv om jeg var fastspent.»

 

Hun var beltelagt i tre uker, reimet fast i sengen om natten, i remmer også under dusjing og dobesøk. Hun fikk ikke røyke. Journalen beskriver et regime med planlagt beltelegging 24 timer i døgnet, etterhvert med kortere perioder uten belter, avløst av lengre såfremt pasienten samarbeidet. Hun ble ikke undersøkt eller snakket med av lege før belteleggingen.

Vedtak om beltelegging ble truffet først etter ti dager. Regimet ble omtalt som «en anerkjent metode ved uro og vold, som ble innført i 2010», den «går ut på å slippe pasienten gradvis ut av beltene, og beltene brukes for å trygge pasienten.» Etter besøk av foreldrene ble hun lagt i belteseng som rutine. Pasienten begikk ingen «utageringer» under oppholdet.

Tvangsprotokoll som loven pålegger å føre var ikke ført. Hennes advokat fikk ikke lov til å snakke med henne alene, fordi hun var beltelagt og da skulle holdes under oppsyn. Dette var angivelig også medisinsk nødvendig, ettersom pasienten fikk depotmedisiner og var i belter. Foreldrene fikk besøksinnskrenkninger for ikke å uroe henne, det ville krevd økt bemanning.

Kontrollkommisjonen ga henne medhold i klage over beltebruken, hvoretter avdelingsleder uttalte: «Vi velger å ikke etterkomme vedtaket fra Kontrollkommisjonen og forventer en klage fra dere.» Etter ny klage ringte han, «har nå sjekket ut og funnet ut at vedtaket er rettskraftig. Da vil vi selvfølgelig etterkomme det.»  Siden var hun ikke beltelagt.

Belteleggingen pågikk døgnet rundt nesten sammenhengende i to og en halv måned. Psykisk helsevernloven § 4-8 åpner for bruk av belter når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre en i å skade seg selv eller andre. «Ved sammenhengende bruk av mekaniske tvangsmidler ut over åtte timer, skal [pasienten] gis friere forpleining i kortere eller lengre tid».

Sykehuset ble tilskrevet med spørsmål om hva behandlingen av pasienten besto i, ut over belteleggingen. Brevet ble aldri besvart.

 

Fylkesmannen gjennomførte tilsyn, som konkluderte med at sykehuset hadde vurdert behovet for beltelegging fortløpende. Den var ikke i strid med lov. Kvinnen klaget til Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Fylkesmannen besluttet da å vurdere saken på ny.

I fylkesmannens nye vurdering ble sykehuset kritisert for å ha brukt belter i strid med lov, i «forebyggende hensikt». Belter var likevel «mindre inngripende for pasienten enn stadige fastholdinger», og derfor i tråd med en «unntaksbestemmelse» i et Helsedirektoratsrundskriv. Den planlagte beltebruken med gradvis mer frislipp ble kritisert som lovstridig, det samme var beltebruken under hele oppholdet ved ny post (som varte i tre uker). Manglende journal- og tvangsprotokollføring i dette tidsrom ble kritisert, men fylkesmannen mente det var bra at det flere steder var journalført at «mildere forpleining vurderes fortløpende». Sykehuset ble kritisert for å ikke la henne få dusje, fordi sykehuset angivelig manglet bemanning i helger.

 

Sivilombudsmannen påpekte at fylkesmannen i 2019 mener noe helt annet enn i 2017, ut fra akkurat samme faktiske forhold, etter at ombudsmannen ba om en redegjørelse. Så utstrakt beltebruk mot pasienten var noe av det mest inngripende man kunne utsette et menneske for, befant seg i legalitetsprinsippets kjerneområde og skulle vært behandlet særlig grundig og samvittighetsfullt. Det var «viktig at Fylkesmannen foretar korrekte vurderinger og påpeker ulovlig bruk av tvang. Dersom Fylkesmannen feilaktig konkluderer med at påklagd tvangsbruk ligger innenfor lovens rammer, vil dette kunne bidra til å opprettholde – og i verste fall forsterke – en ulovlig praksis ved både den innklagede og andre institusjoner.»

Kvinnen var blitt utsatt for langvarig ulovlig beltelegging, som fylkesmannen først glattet over og godtok, deretter kritiserte, men likevel uttrykte stor forståelse for.

Hva er det som går og går og aldri kommer i mål? Bydel Frogner.

En kvinne midt i livet fikk to massive hjerneslag i 2009. Hun overlevde, men var blitt «lam», helt hjelpetrengende, sengeliggende, rullestolavhengig, kunne knapt snakke og husket lite.

Bydelen hun bor i plasserte henne på sykehjem. Der skulle hun også få rehabilitering. Hun fikk ingen og klaget til fylkesmannen. Han undersøkte saken og uttalte at hun var tilsett av flere leger under oppholdet. Intet var derfor å utsette på (ikke)behandlingen. Et halvt år var dessuten gått. Rehabilitering ble da uansett ansett å være nytteløst.

Hennes verge ba på hennes vegne om bistand fra advokat Helge Hjort, som innga klage. Hun hadde søkt om opphold på slagrehabiliteringsinstitusjon. Bydelen avslo. Da la hun seg inn for egen regning, og opplevde stor fremgang. Med trening kom taleevne og hukommelse tilbake, hun kan gå med rullator og kommer seg ut for egen maskin. Hun søkte påny til fortsatt trening og oppfølging, men alle ønsker om privat slagrehabilitering ble avslått. Bydelen mente den private rehabiliteringsinstitusjonen beholdt pasientene alt for lenge og melket kommunen.

Hun søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), fordi personalet ved sykehjemmet ikke rakk å bistå henne. Da BPA ble rettighetsfestet i 2015 ba hun om å få all hjelp som BPA.

Bydelen svarte ikke i halvannet år. Fylkesmannen ble tilskrevet og bedt om å gripe inn, svarte aldri, men opphevet avslaget på utvidet BPA og påla bydelen å treffe vedtak. Den vedtok å gi samme hjelp som før. Ny klage og nytt pålegg fra fylkesmannen om å treffe nytt vedtak. Da reduserte bydelen hjelpeomfanget. Etter nok en klage avgjorde fylkesmannen at kvinnen hadde krav på bistand 24 timer i døgnet alle dager. Men ikke som BPA.

Da vedtok bydelen i januar 2018 å innvilge BPA! Med 6 timer mindre enn fylkesmannen hadde bestemt. Ny klage ble inngitt. Bydelen lovet å ferdigbehandle saken innen utgangen av juli 2018. Pr. oktober 2019 er den ennå ikke avgjort.

*

Sivilombudsmannen kritiserte fylkesmannen allerede i 2010 for ikke å behandle kvinnens klage, bruke alt for lang tid på saken og på å svare ombudsmannen.  Ti år er gått siden kvinnen fikk slag. Hun venter fremdeles på svar i klagesaken. Hvor kunne hun vært om hun straks hadde fått god slagrehabilitering og oppfølging med en god BPA-ordning?

(I november 2019 vedtok fylkesmannen etter to års behandlingstid å innvilge kvinnens krav om saksomkostninger med å få endret bydelens ikke-vedtak, fremsatt i november 2017…)

Fullt ut betinget dom i grov narkotikasak

I august ble en mann dømt for grov narkotikaovertredelse ved tilståelsesdom i Oslo tingrett. Han hadde oppbevart en betydelig mengde ulike narkotiske stoffer, og solgt mye av dette. Tingretten la til grunn at mannen hadde et langvarig og omfattende rusmisbruk bak seg, og at han nå hadde gjort flere aktive grep for å lykkes med å endre sin livsførsel. Etter rettens vurdering kunne det ha en uheldig effekt på mannens rehabilitering om han måtte sone i fengsel, slik påtalemyndigheten hadde nedlagt påstand om. Hele fengselsstraffen på to år og åtte måneder ble derfor gjort betinget på vilkår om at mannen gjennomfører narkotikaprogram med domstolskontroll.

Mannens forsvarer var advokat Haakon Åsli Skogstad.

Frifunnet for vold mot vekter

For første gang ble spørsmålet om vekteres tilbakeholdsrett og betydningen for det særskilte vernet noen yrkesgrupper har i straffeloven,  prøvd i rettssystemet. Vi ble hørt med at vektere som er innleid av transportselskapet ikke har tilbakeholdsrett.

En av våre klienter ble holdt tilbake på en buss fordi han hadde feil type billett og ikke oppga personalia.

Han forsøkte å dytte seg forbi vekterne for å komme av bussen og ble tiltalt for vold mot særskilt utsatt yrkesgruppe. Vekterne var ansatt i et vaktselskap som var innleid av transportselskapet for å utføre billettkontroll. Siden billettkontrollørene ikke var ansatt i selve transportselskapet, konkluderte flertallet av dommerne med at dette medførte at vekterne ikke hadde tilbakeholdsrett, og at deres tilbakehold av personen ikke var lovlig. Da vår klient forsøkte å dytte seg forbi vekteren, søkte han derfor ikke «å påvirke yrkesutøvelsen» hans, fordi vekteren hadde gått utover det han hadde kompetanse til.

Klienten ble bistått av advokatfullmektig Aurora Lindeland Geelmuyden.

Tvangsinnlagt på sykehjem på grunn av misnøye med samboeren

En 58 år gammel MS-rammet kvinne ble i desember 2018 innlagt på sykehjem mot sin vilje. En «søknad» fra henne om plass på sykehjem ble «innvilget». Hun hadde aldri søkt og mot-satte seg innleggelsen på det sterkeste. Med bistand fra advokat Marit Sæther påklaget hun tvangsinnleggelsen til fylkesmannen, viste til at bare dem som mangler samtykkekompetanse kan tvangsinnlegges i helseinstitusjon, og bare hvis det kan føre til skade ikke å bli innlagt. Innleggelsen må være nødvendig og stå i forhold til hennes behov for hjelp.

Advokaten ba om dokumentinnsyn. Sykehjemslegen ba da om fullmakt fra kvinnen, som ikke lenger kan skrive. Først halvannen måned etter innleggelsen ble formelt tvangsvedtak truffet. Advokaten ba om å få det tilsendt. Hun ble da spurt om hvem som hadde engasjert henne, om det var samboeren og om advokaten hadde vurdert om kvinnen var samtykkekompetent til å skaffe seg advokat. Fylkeslegen ville bli rådspurt om innsyn skulle innvilges. Sykehjemmet krevde at hun fikk oppnevnt verge. Legen ved sykehjemmet opplyste at hun var sinnslidende. Fylkesmannen oppnevnte verge for kvinnen uten å spørre eller undersøke henne.

Bydelshjemmesykepleien hadde gitt helsehjelp hjemme hos henne i mange år. Samboeren lager og gir henne mat og hjelper på alle andre praktiske måter til alle døgnets tider. Som grunn for innleggelsen oppga vedtaket omsorgssvikt i eget hjem, bydelen hadde fått bekymringsmeldinger om at hjemmesituasjonen var uforsvarlig. Kvinnen ville hjem.

Advokat Sæther påpekte at tvangsinnleggelsen krenket retten enhver har til respekt for sitt privatliv, familieliv og hjem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Norge pålegges i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne å sikre slike mennesker anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og at de ikke må bo i en bestemt boform (artikkel 19).

Det fremkom etterhvert at årsaken til tvangsinnleggelsen var samboerens adferd. Han skulle ha klaget og vært ufin mot hjemmesykepleierne. Han gikk med på å holde seg unna når de kom for å stelle kvinnen. Mer lempelige tiltak kunne klart vært valgt enn tvangsinnleggelse.

Fylkesmannen stadfestet tvangsvedtaket fire måneder senere, kritiserte sykehjemmet for å ha fattet vedtak først etter halvannen måned, men fant det sannsynliggjort at kvinnen ikke var samtykkekompetent og mente vilkårene for tvangsinnleggelse var oppfylt. Advokat Sæther ba da Oslo tingrett om umiddelbar rettslig overprøving, påpekte at tvangsoppholdet hadde vart i måneder, at kvinnen klart var samtykkekompetent og intet tilsa at hun måtte være i sykehjem. Hennes helsetilstand kunne ivaretas vel så godt hjemme. Fylkesmannens bygget sitt vedtak på feil faktum, var ugyldig og kvinnen ble krevd utskrevet straks.

Like før saken kom for retten ba regjeringsadvokaten kvinnen om forlik med et forslag om hjemflytting på vilkår om hjemmesykepleie uten samboer til stede. Det ble (påny) godtatt. Tvangsvedtaket ble opphevet. Hun hadde da vært ulovlig tvangsinnlagt i mer enn et halvt år.

Bydelen krevde vederlag for tvangsoppholdet. Advokat Sæther klaget. Fylkesmannen godtok ikke kravet og viste til at bydelen hadde vedgått at kvinnens helsetilstand hele tiden hadde vært slik at hun kunne få tilstrekkelig hjelp hjemme.

Klagen på opprettelsen av vergemål har Fylkesmannen ennå ikke besvart, etter fem måneder.

Løslatt fra varetekt grunnet ulovlig isolasjon

En 22 år gammel mann ble den 02.08.19 løslatt fra varetekt til tross for at det forelå sterk fare for ny alvorlig kriminalitet. Han var utsatt for ulovlig isolasjon i Oslo fengsel. Borgarting lagmannsrett slo fast at mannen derfor hadde vært utsatt for alvorlige krenkelser av sine rettigheter både etter den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Grunnloven, og at videre fengsling derfor var uforholdsmessig.

 

Advokatfirmaet Sulland er svært engasjert i saker om isolasjon av innsatte og ser alvorlig på at norske myndigheter stadig bryter grunnleggende menneskerettigheter ved ulovlig isolasjon i norske fengsler. Det er bekymringsfullt at innsatte utsettes for menneskerettighetsbrudd på grunn av ressurssituasjonen i norske fengsler og manglende prioritering av kriminalomsorg fra politisk hold. Vi håper nå at kjennelsen fra Borgarting vil føre til at isolasjonen i Oslo fengsel opphører.

 

Se nærmere omtale av saken på https://www.nrk.no/norge/fare-for-nye-kriminelle-handlinger-_-likevel-matte-22-aring-loslates-1.14655131

 

Mannens forsvarer var advokat Haakon Åsli Skogstad

Lagmannsretten stoppet utlevering til Iran

Den 18. juni sendte TV2 et innslag om vår klient Kamran som har blitt bistått av advokatfullmektig André Møkkelgjerd og Aurora Geelmuyden. Kamran satt da varetektsfengslet etter at Drammen tingrett hadde funnet vilkårene for utlevering til Iran oppfylt. Iranske myndigheter ønsket ham utlevert til straffeforfølgelse for bedrageri av 65 milliarder kroner. Kamran har forklart at han mener det er politiske grunner til at Iran ønsket ham utlevert.

Advokatfirmaet Sulland anket kjennelsen og fikk Kamran løslatt etter et par uker. Den 26. juni stilte Stortingsrepresentant Jan Bøhler skriftlig spørsmål til justis- og innvandringsministeren om saken:

En iransk revolusjonsdomstol har begjært å få utlevert en kurdisk opposisjonell som er gift med en norsk statsborger og i 2014 fikk opphold i Norge. Ifølge Amnesty er Iran kjent for å lage fiktive saker for å straffe-forfølge opposisjonelle. Revolusjonsdomstolene har ingen rettsikkerhet, bryter menneskerettighetene og kan dømme til tortur, pisking, og dødsstraff. Mener statsråden det er riktig å behandle og eventuelt kunne etterkomme utleveringsbegjæringer av opposisjonelle fra revolusjonsdomstoler i Iran?

Justisministeren viste til at det følger av utleveringslovens system at departementet kan avslå en utleveringsbegjæring straks den mottas. Men at dette gjøres svært sjeldent, og i de fleste sakene vil en formell utleveringsbegjæring oversendes påtalemyndigheten for nødvendige undersøkelser. Han viste så til at det forutsatte en rettskraftig kjennelse for at vilkårene for utlevering er oppfylt, før departementet og eventuelt Kongen i statsråd skal ta den endelige beslutningen om hvorvidt utlevering skal skje.
Mandag 5. august kom TV2 med en oppdatering av saken.

Borgarting lagmannsrett hadde behandlet anken, og ved kjennelse av 12.7.2019, fant retten at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt. Kjennelsen er rettskraftig.

Lagmannsretten mente det ikke var grunnlag for å konstatere skjellig grunn til mistanke for bedrageri og hvitvasking. Retten la videre til grunn at det er reell fare for at Kamran vil bli idømt pisking eller dødsstraff og at slik straff er i strid med EMK artikkel 3 og derfor til hinder for utlevering. Retten viste også til at mye kan tale for at den rettergang han vil bli utsatt for i Iran, om han utleveres, vil stride så fundamentalt med prinsippene om rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 at utlevering også av den grunn er utelukket. Retten viste så til den bastante skyldkonstateringen i arrestordren som var ustedt av en iransk revolusjonsdomstol, som er en domstol hvor prinsippene om fair trial står særlig svakt.
Lagmannsrettens kjennelse viser at rettsikkerheten i Norge fungerer, i motsetning til i Iran. Samtidig viser saken at det kan være helt nødvendig med omfattende advokatbistand for at rettsikkerheten skal bli ivaretatt, i og med at lagmannsretten var av helt motsatt oppfatning enn tingretten.

Advokatfirmaet Sulland har god kompetanse i denne type saker og i dette tilfellet var vår kunnskap og vårt arbeid avgjørende for en riktig beslutning fra retten.

NEDERLAG FOR ØKOKRIM I FUNCOM-SAKEN

Økokrim ville ha 4 år for tidligere Funcom-topp og ca. 11 millioner i inndragning – fikk 21 dager betinget

Den 9. mai falt Borgarting lagmannsretts dom i den såkalte Funcom-saken. Ankeforhandlingen gikk over tre måneder vinteren 2019, hvor tidligere CEO i Funcom, Trond Arne Aas, ble bistått av advokatene Frode Sulland og Henriette Willix.

Aas ble av Oslo tingrett i april 2017 frifunnet for markedsmanipulasjon, men dømt for ett tilfelle av innsidehandel da tingretten mente han ved ett enkeltstående aksjesalg hadde kjennskap til en mulig emisjon som aldri ble gjennomført. Lagmannsretten frifant Aas for dette innsidesalget, og opprettholdt også frifinnelsen fra tingretten hva gjaldt de øvrige innsidehandlene.

I lagmannsretten la Økokrim ned påstand om fire års fengsel for Aas, samt krav om et betydelig inndragningsbeløp. Påstanden var høyere enn i tingretten, og savnet forankring i rettspraksis. I forkant av saken gikk Økokrim høyt ut i mediene og uttalte blant annet at Funcom hadde drevet «pump and dump» av aksjen. Økokrim mente at Funcom ved en rekke anledninger hadde offentliggjort uriktige og selekterte opplysninger om inntektspotensialet til spillet, og samtidig tilbakeholdt opplysninger som var egnet til å gi aksjemarkedet realistiske forventinger til hvilke inntekter spillet «The Secret World» kunne generere. Aas ble fullt ut frifunnet for denne anklagen, og lagmannsretten avviste fullstendig påstandene om at det ikke var samsvar mellom stemningen internt og det som ble kommunisert utad:

«Tvert om gir bevisføringen, slik lagmannsretten vurderer det, et klart bilde av at ledelsen i Funcom helt frem til lanseringen hadde store forventninger til TSWs kvalitet og økonomiske suksess.»

 I Økokrims anke over tingrettens dom var en hovedanførsel at tingretten ikke hadde vurdert spørsmålet om markedsmanipulasjon etter en helhetsvurdering av den såkalte «TSW-prosessen». Også dette avviser lagmannsretten fullstendig:

«Slik vår sak ligger an, og i lys av lagmannsrettens syn både på Funcoms scenarier og opplysninger som ble gitt om forhåndsbestillinger og antall betainteressenter, er det imidlertid klart at det under ingen omstendighet kan være grunnlag for å domfelle Aas for markedsmanipulasjon på grunnlag av en samlet vurdering av TSW-prosessen».

Etter dette er saken avsluttet med full frifinnelse for så vidt gjelder alle de sentrale spørsmålene etterforskningen og rettssakene primært har dreiet seg om.

 Aas ble av lagmannsretten domfelt for ett enkeltstående tilfelle av markedsmanipulasjon for det retten mente var en upresis formulering i en børsmelding i forbindelse med Aas’ avgang som CEO juli 2012. For dette ble det utmålt en straff på 21 dagers betinget fengsel. Denne domfellelsen er nå anket pga. feil i lovanvendelsen og mangelfull begrunnelse.

Økokrim har på sin side anket lagmannsrettens frifinnelse for det forhold Aas ble domfelt for i tingretten.

Advokat Sulland og advokat Willix er svært fornøyde med resultatet, og anser dommen som nok et alvorlig nederlag for Økokrim. «Dette er selvsagt en gledens dag for Aas at han blir frifunnet også for det punktet han ble domfelt for i tingretten. Det forholdet han blir domfelt nå for, er en bagatell vi er uenige om grunnlaget for, men som på ingen måte overskygger gleden over frifinnelsen i det denne saken har dreid seg om hele tiden», uttalte Sulland til DN da dommen ble kjent.

Frifunnet for vold mot offentlig tjenestemann

Alstahaug tingrett frifant nylig enstemmig en mann som var tiltalt for vold mot offentlig tjenestemann. Ifølge tiltalen hadde mannen vært aggressiv og satt seg til motverge i forbindelse med en pågripelse på et utested. Den faktiske situasjon var imidlertid at mannen har lammelser i bena etter en motorsykkelulykke og ikke er i stand til å gå. Han ble avvist på utestedet fordi vakten mente han var full, og politiet ble tilkalt. Selv om politiet ble fortalt at han hadde lammelser og nylig var operert i ryggen, tok politiet tak i armene hans, la ham i gulvet og påførte ham håndjern med hendene bak på ryggen. Dette medførte store smerter og mannen ble sint og prøvde å unngå at politiet tok tak i armene hans.

I samsvar med aktors påstand kom tingretten enstemmig til at tiltalte ikke hadde overtrådt straffeloven og at han ikke hadde hatt forsett om å utøve vold eller trusler mot politiet. Dommen er rettskraftig.

Forsvarer i saken var advokat Frode Sulland.

Frode Sulland leder for nytt arbeidsutvalg

Advokat Frode Sulland ble på møtet i Representantskapet i Advokatforeningen 23. mai valgt til leder for det nyetablerte arbeidsutvalget i Representantskapet.

Valget skjedde etter at et forslag fra advokat Brynjar Østgaard om endringer i vedtektene som skal gi Representantskapet en egen ledelse i form av et arbeidsutvalg på tre medlemmer.

Representantskapet er foreningens øverste organ og det var et stort flertall på møtet for at det er ønskelig med en slik endring for «å gi Representantskapet en reelt sett sterkere posisjon», slik Østgaard formulerte det i sitt forslag.

Som de øvrige medlemmene i arbeidsutvalget ble valgt Stian Trones Bråstein fra Stavanger og Trude Marie Wold fra Sortland.

Samfunnsstraff for knyttneveslag i ansiktet

Høyesterett avsa i februar dom hvor en ung mann fikk samfunnsstraff etter å ha vært tiltalt for en kroppsskade. Slaget medførte nesebrudd. Tiltalte hadde for dette slaget, og et tilfelle av uanstendig adferd, fått 75 dager ubetinget fengsel i lagmannsretten. Høyesterett nedsubsumerte kroppsskaden til en kroppskrenkelse som følge av at beskrivelsen fra lagmannsretten ikke innebar at det forelå forsett.

Ved straffutmålingen tok Høyesterett utgangspunkt i ubetinget fengsel i omkring 45 dager. Det ble så gjort fradrag i straffen som følge av tilståelse. Under henvisning til lang saksbehandlingstid og provokasjon fra fornærmede idømte Høyesterett likevel samfunnsstraff. Det var gått 2,5 år siden voldshandlingen, og provokasjonen innebar en henvisning til en voldtektsanklage tiltalte nå er frifunnet for. Også tiltaltes alder ble tillagt vekt, selv om han var over 18 år da voldsutøvelsen skjedde. Høyesterett konkluderte etter dette med at riktig straff for voldsutøvelsen er 42 timer samfunnsstraff.

Advokat Frode Sulland og advokatfullmektig Aurora Geelmuyden har bistått klienten.

Kronikk

Advokatfullmektig André Møkkelgjerd skriver om mangelfull jus i AP’s nye flyktningpolitikk.

Les hans kronikk i Dagbladet 10.5.2019 her: https://www.dagbladet.no/kultur/selvmotsigende-ny-flyktningpolitikk-fra-ap/71050959

Tolga-saken om igjen?

En 20 år gammel gutt med en lett utviklingshemming ble ikke ansett samtykkekompetent «til større avgjørelser, som hvor han skal bo». Fylkesmannen i Buskerud (nå Oslo og Viken) fulgte rådet, fratok mor vergerollen og utnevnte en verge fra sitt faste utvalg. Gutten ble flyttet hjemmefra til et sykehjem og fikk et strengt besøks- og permisjonsregime. Fylkesmannen uttalte at flyttingen var «til hans beste samt at det ville gi nødvendig samfunnsvern». Det var ikke hensiktsmessig å spørre gutten hvem han ville ha som verge, fylkesmannen «ville etter omstendighetene uansett lagt liten vekt på hans ønsker.»

Vergen nektet ham å reise på ferie med familien og krevde guttens pass utlevert for å hindre ham i å dra. På sønnens vegne ba mor advokat Helge Hjort om å påklage vergebyttet. Klage og anmodning om innsyn i sakens dokumenter ble inngitt.

Fylkesmannen ga innsyn i «dokumenter som nærmere kan belyse saken». Anmodning om fullstendig innsyn ble inngitt. Den ble henvist til «Fylkesmannen v/fagområdet Helse». Innsyn ble omsider gitt med unntak av interne dokumenter. Mer-innsyn var ikke vurdert. Vedtaket ble påklaget. Da ble innsyn gitt også i interne papirer. Det ble opplyst at seks saker var registrert på gutten. Antallet viste seg å være 10. Innsyn var gitt i tre av dem. Ny klage/innsynskrav ble inngitt i alle dokumenter. Det ble innvilget og fullt innsyn gitt (som likevel viste seg å være ufullstendig, visstnok på grunn av en «inkurie»).

Men begrunnelsen var ny: Klagen ble ansett som en ny innsynsanmodning, nå på sønnens vegne. De forrige var oppfattet å være på vegne av mor. Siden hun var fratatt vergeoppdraget og en annen oppnevnt, mente fylkesmannen dette var en ny søknad på vegne av en ny klient. Det ga nye muligheter for å avgrense innsyn og hindre ivaretagelsen av klagerens interesser: Kommunen krevde samtykke fra vergen for å gi innsyn. Vergen ble bedt om å gi samtykke, men valgte ikke å svare og sendte fylkesmannen e-post om at han nedprioriterte henvendelser fra advokaten.

I innsynet som omsider ble gitt i de interne dokumenter var det papirer som var sladdet fordi «de inneholder dokumenter som utelukkende er beregnet til internt bruk». (sic!) Det tok over halvannet år å få tilnærmet fullstendig innsyn. (Krav om at den private part fikk dekket sine omkostninger med å få innsyn ble avslått, fordi det først var mor, så sønn som fikk innsyn.)

Vergens måte å utøve vergerollen på ble påklaget. Han valgte da å trekke seg. Sønnen flyttet hjem til familien. Fylkesmannen tilbød da mor å få vergeoppdraget tilbake. Saken var løst: Sønnen fikk sitt liv og familien tilbake, mor tilbudet om å få igjen vergeoppdraget. Kravet om å få dekket omkostningene med helomvendingen ble likevel avslått.

Formal-partsforholdet som det lovstridige tvangsvergebyttet etablerte, fikk fylkesmannen til å avgjøre at gutten og hans familie selv måtte dekke sine utgifter med å få omgjort embetets mange uriktige vedtak. Fremfor å «sikre at mennesker med funksjonsnedsettelse kan nyte sine friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling» som FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) foreskriver, fratok vergemålsmyndigheten gutten hans hjem, familie, bevegelsesfrihet og retten til selv å velge hvem som skal være hans fastlege. Forvaltningslovens regler om parter, innsyn og rettslig klageinteresse ble brukt til å avslå innsyn og la gutten og hans familie ta regningen for fylkesmannens uriktige vedtak. Med juss kan urett skapes!

 

 

Frifunnet for vold

En mann ble av tingretten dømt til ubetinget fengsel i 45 dager for kroppskrenkelse og trusler.

Da anken ble behandlet i lagmannsretten i april 2019, ble han frifunnet for kroppskrenkelse og kun dømt til 21 dagers betinget fengsel for truslene, som han hadde erkjent.

Lagmannsretten mente at den forutgående provokasjonen den tiltalte ble utsatt for, gjorde kroppskrenkelsen straffri.

Mannens forsvarer i lagmannsretten var advokat Simen Skjønsberg.

Hva skal til for å få brukerstyrt personlig assistanse (BPA)?

Er 154 timer mer eller mindre enn 32?

En alenemor med epilepsi og funksjonsskader etter en ulykkeshendelse søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hun fikk avslag og ble i stedet tilbud om sykehjemsplass «da ditt hjelpebehov krever heldøgns oppfølging og medisinsk personell tilgjengelig hele døgnet.»

Hun påklaget vedtaket med bistand fra advokat Hjort, som mente bydelens avslagsgrunn ikke var rettslig relevant. Bydelen hevdet hun ikke ville klare å ivareta brukerstyringen selv. BPA kan imidlertid gis også til personer som ikke kan ivareta den. Kvinnen kunne fint klare det, ifølge medisinsk sakkyndige. Å avspise en alenemor med tilbud om plass på sykehjem ga henne valget mellom ingen hjelp eller institusjonsplassering. Som sykehjemsinnlagt kunne hun ikke være mor for sin ni år gamle datter.

Helse- og omsorgstjenestelovens har til formål å forebygge og legge til rette for mestring av sykdom og nedsatt funksjon, sikre at man får leve og bo selvstendig, ha en meningsfylt og aktiv tilværelse i fellesskap med andre, og at tjenestetilbud tilrettelegges med respekt for mottakers integritet og verdighet, § 1-1.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet avslaget på BPA-søknaden, fordi kvinnens hjelpebehov fratrukket alle helsetjenester «ikke var så stort at hun hadde krav på» BPA, ut fra nye opplysninger den private part ikke hadde fått innsyn i. Da det ble påpekt opphevet fylkesmannen stadfestelsen, erkjente at vedtaket var ugyldig, omgjorde deretter avslaget og påla «etter en helhetsvurdering» bydelen å innvilge både BPA og hjemmesykepleie. Det ble likevel fastholdt at kvinnen hadde rett til helsetjenester, men ikke BPA fordi BPA-behovet ble bedømt som mindre enn lovens rettighetsgrense på minst 32 timer pr. uke.

Bydelen innvilget deretter kvinnen 154 timer BPA pr uke, mer enn fem ganger lovens grense, pluss 7 timer hjemmesykepleie pr. uke.

 Krav om saksomkostningsdekning ble inngitt på vegne av kvinnen, som hadde vunnet frem etter å ha ventet i mer enn to år på at klagesaken skulle avgjøres. Fylkesmannen halverte kravet og vel så det, og uttalte at samme resultat ville vært oppnådd selv om klager ikke hadde brukt advokat. Etter klage som påpekte at fylkesmannen hadde erkjent saksbehandlingsfeil og å ha truffet et ugyldig vedtak basert på feil faktum, omgjorde Helsedirektoratet fylkesmannens halveringsvedtak.

*

Fylkesmannen i Oslo og Akershus´ (mal for?) vedtak lyder. «Objektivt sett ville klageren antagelig oppnådd det same ved å påklage vedtaket uten hjelp av advokat», fordi «normalt vil en klager som har fått avslag på sin søknad, kunne få hjelp av administrasjonen til å sette opp en klage.» Administrasjonen hadde henvist denne alenemoren til å flytte på sykehjem. Ville den hjulpet henne med å påklage vedtaket? Med å påpeke at fylkesmannens først feilaktig var enig med bydelen? Bydelen hadde nektet å oversende advokatens tilsvar til fylkesmannen.

 

«ALLTID MED FOKUS PÅ PASIENTENS BESTE»?

av advokat Helge Hjort. 

Hippokrates fastsatte for nesten 2500 år siden som legekunstens grunnregel: Nil nocere. Aldri skade. For å tvangsmedisinere et menneske krever vår norske psykisk helsevernlov «stor sannsynlighet» for at pasienten helbredes, vesentlig bedres eller ikke blir vesentlig verre. Nylig uttalte Stortingets ombudsmann for forvaltningen seg om klagen til Fylkesmannen i Agderfylkene fra en kvinne som ble tvangsmedisinert i januar i 2017:

Fylkesmannen hadde godtatt tvangsmedisineringen ut fra «det som kom frem i samtale med pasienten, en gjennomgang av journalen og samtale med behandlingspersonalet», som mente det var «uforsvarlig og uetisk» å ikke tvangsmedisinere. Ingen vurdering av sannsynligheten for at medisineringen ville helbrede, bedre eller hindre vesentlig forverring var gjort. I stedet la fylkesmannen «den faglig ansvarliges redegjørelse og en generell kunnskap om virkningen av det aktuelle medikamentet [..] til grunn for overprøvingen».

Sivilombudsmannen uttalte at behandlingsansvarlige og fylkesmennene i hver enkelt sak må ta stilling til og begrunne konkret om dette vilkåret er oppfylt. Kravet om stor sannsynlighet innebærer mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt og knytter seg til den enkelte pasient.

Fylkesmannens vedtak bygget på at behandlingen med legemidler med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring. En sannsynlighetsvurdering ble ikke foretatt, man nøyde seg med å støtte sykehusets vedtak. Fylkesmannen ble flere ganger bedt om å legge frem det faktiske grunnlaget for sin vurdering, men svarte at embetet anså seg for å inneha «bred faglig kompetanse og erfaring som benyttes, og alltid med fokus på pasientens beste», og mente å ha begrunnet vedtaket tilstrekkelig.

Det var begrunnet tvil om kravet til stor sannsynlighet var oppfylt i saken. Ombudsmannen kunne ikke se at det var pekt på forhold som tilsa at så var tilfellet. Heller ikke var det oppgitt hvilke legemidler i hvilken dose som ville bli benyttet, eller om «den gunstige virkningen av medikamentet klart oppveier ulempene». Forsvarlighet og etiske vurderinger kan ikke erstatte sannsynlighetsvurderingen fylkesmannen skal foreta. Begrunnelsesplikten var ikke overholdt.

Heller ikke hadde embetet fulgt god forvaltningsskikk og nedtegnet muntlige opplysninger som var gitt i saken, for å sikre notoritet og mulighet til å etterprøve saksbehandlingen. Uten den kan pasienten ikke ivareta sin rett til kontradiksjon og ombudsmannen vanskelig føre kontroll med helsemyndighetenes forståelse av det lovbestemte krav om stor sannsynlighet.

Behandling med tvang må avveie ansvaret for å yte hjelp og unngå skade mot den enkeltes personlige integritet og selvbestemmelse. Tvangsmedisinering er et svært inngripende tiltak. Risikoen for ubehagelige og alvorlige bivirkninger er stor. Helt siden 1981 har kravet vært at tvangsmedisinering kun kan skje som «med stor sannsynlighet» enten kan føre til helbredelse eller vesentlig forbedring av pasientens tilstand, eller at hun unngår betydelig forverring. «Det kreves en høy sannsynlighetsgrad med hensyn til forventet virkning, og virkningen må være av kvalifisert art» ifølge lovens forarbeider.

*

Tar fylkesmannsprøvingen av vedtak om tvangsmedisinering påbudet om aldri å skade på alvor? I snart fire tiår har klage- og tilsynsmyndigheten med slike vedtak strødd sand på dem.

Kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandling med antipsykotiske medikamenter er usikkert. Det finnes ikke forskning som underbygger at det ved behandling av enkeltindivider kan foreligge slik sannsynlighet for positiv effekt som loven krever. Treffsikkerheten ved bruk av antipsykotika er usikker og lav, både ved akuttbehandling og vedlikeholdsbehandling.

Jo mer et vedtak griper inn mot en privat part, desto mer skjerpes begrunnelsesplikten. Medisinering med tvang roper på en god begrunnelse. Psykisk helsevernloven har detaljerte regler i § 4-4 a om hvordan slike vedtak, som befinner seg i kjernen av legalitetsprinsippet, skal grunngis. Ombudsmannen understreker viktigheten av å grunngi slike vedtak godt.

Det er blitt forsømt i en menneskealder. Fylkesmannen i Agder må gå i skammekroken, og alt tyder på at han kan ta med seg de fleste av sine embetskolleger. De har strødd sand på tvang så lenge at fylkesmannsprøvingen er blitt en vits.