Hva er det som går og går og aldri kommer i mål? Bydel Frogner.

En kvinne midt i livet fikk to massive hjerneslag i 2009. Hun overlevde, men var blitt «lam», helt hjelpetrengende, sengeliggende, rullestolavhengig, kunne knapt snakke og husket lite.

Bydelen hun bor i plasserte henne på sykehjem. Der skulle hun også få rehabilitering. Hun fikk ingen og klaget til fylkesmannen. Han undersøkte saken og uttalte at hun var tilsett av flere leger under oppholdet. Intet var derfor å utsette på (ikke)behandlingen. Et halvt år var dessuten gått. Rehabilitering ble da uansett ansett å være nytteløst.

Hennes verge ba på hennes vegne om bistand fra advokat Helge Hjort, som innga klage. Hun hadde søkt om opphold på slagrehabiliteringsinstitusjon. Bydelen avslo. Da la hun seg inn for egen regning, og opplevde stor fremgang. Med trening kom taleevne og hukommelse tilbake, hun kan gå med rullator og kommer seg ut for egen maskin. Hun søkte påny til fortsatt trening og oppfølging, men alle ønsker om privat slagrehabilitering ble avslått. Bydelen mente den private rehabiliteringsinstitusjonen beholdt pasientene alt for lenge og melket kommunen.

Hun søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), fordi personalet ved sykehjemmet ikke rakk å bistå henne. Da BPA ble rettighetsfestet i 2015 ba hun om å få all hjelp som BPA.

Bydelen svarte ikke i halvannet år. Fylkesmannen ble tilskrevet og bedt om å gripe inn, svarte aldri, men opphevet avslaget på utvidet BPA og påla bydelen å treffe vedtak. Den vedtok å gi samme hjelp som før. Ny klage og nytt pålegg fra fylkesmannen om å treffe nytt vedtak. Da reduserte bydelen hjelpeomfanget. Etter nok en klage avgjorde fylkesmannen at kvinnen hadde krav på bistand 24 timer i døgnet alle dager. Men ikke som BPA.

Da vedtok bydelen i januar 2018 å innvilge BPA! Med 6 timer mindre enn fylkesmannen hadde bestemt. Ny klage ble inngitt. Bydelen lovet å ferdigbehandle saken innen utgangen av juli 2018. Pr. oktober 2019 er den ennå ikke avgjort.

*

Sivilombudsmannen kritiserte fylkesmannen allerede i 2010 for ikke å behandle kvinnens klage, bruke alt for lang tid på saken og på å svare ombudsmannen.  Ti år er gått siden kvinnen fikk slag. Hun venter fremdeles på svar i klagesaken. Hvor kunne hun vært om hun straks hadde fått god slagrehabilitering og oppfølging med en god BPA-ordning?

(I november 2019 vedtok fylkesmannen etter to års behandlingstid å innvilge kvinnens krav om saksomkostninger med å få endret bydelens ikke-vedtak, fremsatt i november 2017…)