Det offentlige somler. Det må klienten betale for!

En alenemor til en sterkt funksjonshemmet gutt i førskolealder fikk innvilget brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for gutten da det ble innført som rettighet med pasientrettighetsloven § 2-1 d. Hun søkte om økt timetall da gutten nærmet seg skolealder og behovet for bistand økte, men fikk avslag. Samtidig endret bydelen bistanden til «stasjonær hjemmesykepleie».

Advokat Helge Hjort klaget for dem, påpekte at sønnens hjelpebehov var større enn bistanden kunne dekke og at hjemmesykepleie ville bli en dårligere, mindre trygg og uforutsigbar løsning. Gutten hadde krav på BPA og assistentene ga langt mer kvalifisert hjelp enn bydelen kunne gi, som ikke kjente gutten. Å ta en brukerstyrt rettighet fra ham og erstatte den med en passiv omsorgstjeneste ville være i strid med rettighetsfestingen av BPA-ordningen.

Etter et års klagebehandling omgjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus bydelens vedtak, avgjorde at familien fikk beholde sin BPA-ordning og innvilget gutten flere BPA-timer.

Han hadde da i det tidsrom klagen var til behandling gått glipp av over 1000 BPA-timer. Mor søkte om å få etterinnvilget disse timene, men fikk avslag. Vedtaket skulle etter bydelens mening gjelde «fra den dato bydelen har blitt kjent med resultatet av klagebehandlingen».

Det ble søkt om at mor fikk dekket de advokatutgifter hun hadde hatt med å få endret bydelens uriktige vedtak. Denne søknaden har nå vært under behandling hos fylkesmannen i ni måneder. Den ble lovet ferdigbehandlet innen et halvt år.

Hun måtte betale sin advokatregning med en forfallsfrist på 10 dager. Om hun får innvilget søknaden vil hun få refundert sine omkostninger, og har da lånt staten penger i nesten et år, som staten tilbakebetaler uten renter. Det skal koste å få sin rett!