Beltelegging – for å «trygge» pasienten

En ung kvinne ble tvangsinnlagt ved Ullevål sykehus´ Akuttpsykiatriske avdeling i februar 2016, og umiddelbart lagt i belter med beskjed i journalen om at pasienten ikke skal låses ut de neste døgnene. Hun ba om bistand av advokat Kirsten Vikesland Mæhle, som klaget.

Kontrollkommisjonen avgjorde at det var ulovlig å legge føringer for bruken av mekaniske tvangsmidler i fremtiden, og beordret henne ut av beltene. To dager etter vedtok sykehuset ny beltebruk; hun skulle ikke slippes ut av beltene i helgen, heller ikke til dobesøk eller dusj. Helgeregimet fremgikk ikke av vedtaket. Hun ble holdt i belter i åtte dager, og deretter overført til en annen avdelingspost – i belter. Slik beskrev hun overføringen til ny sengepost:

«Jeg ble båret i transportbelter over gårdsplassen til bygningen i post 4. Der ble jeg direkte spent fast i belteseng på et rom. Etter en stund kom det inn en pleier. Han var sur og begynte å kjefte på meg fordi han mente at jeg slo. Han sa at han før hadde jobbet på post 2, og at det var strengere på post 4. Når jeg etter noen timer spurte om jeg kunne ta en røyk sa de at det ikke var lov til å røyke i belter. Jeg fikk ikke vite hvorfor. Mor fikk forskjellige forklaringer, alt fra at de mente jeg utagerte mer etter at jeg røyket, og jeg kunne brenne beltene og snuble. En annen forklaring var at medisinene jeg måtte ta ikke virket så godt når jeg røyket. En pleier ga meg lov å ta en røyk med belter. Deretter kom det en lege og sa at jeg ikke fikk lov. Før jeg kunne ta en røyk måtte jeg få tillatelse til å dusje uten belter og være på rommet uten belter i noen dager. Det gikk 10 dager før jeg ble sluppet ut av beltene etter Kontrollkommisjonens vedtak. 

Jeg måtte ligge fastbundet på natta. De bestemte om jeg skulle ligge fastspent i sengen eller i transportbelter på madrass på gulvet. Å ligge fastspent i en seng der både armer og ben er fiksert er helt forferdelig da jeg ikke fikk beveget meg og følte meg utrygg og hjelpeløs. 

På post 4 fikk jeg bare være inne på rommet og fikk ikke lov å gå ut i gangen, i fellesrom eller ut for å få litt luft. Min behandler fra post 2 som jeg kalte «beltekongen» fortalte meg at denne behandlingen var bra for meg og at han aldri hadde sett meg så frisk. At behandlingen jeg fikk var en straff fordi jeg hadde utagert var ikke riktig. 

Jeg har aldri vært så redd som jeg var på post 4. Jeg brukte alle krefter på å overleve, mitt eneste lyspunkt var at foreldrene mine kom på besøk og at jeg fikk ringe mamma. Han tok grundig feil som sa at han aldri hadde sett meg så frisk. I etterkant sliter jeg med mareritt hvor jeg drømmer om å bli holdt fast, bundet fast og tatt av personalet. Dette har kommet i tillegg til de traumene jeg har fra tidligere overgrep mot meg. 

Mine foreldre fikk bare lov til å være inne hos meg i maks 30 minutter. Det måtte sitte en pleier på rommet, rett ved siden av oss og følge med, selv om jeg var fastspent.»

 

Hun var beltelagt i tre uker, reimet fast i sengen om natten, i remmer også under dusjing og dobesøk. Hun fikk ikke røyke. Journalen beskriver et regime med planlagt beltelegging 24 timer i døgnet, etterhvert med kortere perioder uten belter, avløst av lengre såfremt pasienten samarbeidet. Hun ble ikke undersøkt eller snakket med av lege før belteleggingen.

Vedtak om beltelegging ble truffet først etter ti dager. Regimet ble omtalt som «en anerkjent metode ved uro og vold, som ble innført i 2010», den «går ut på å slippe pasienten gradvis ut av beltene, og beltene brukes for å trygge pasienten.» Etter besøk av foreldrene ble hun lagt i belteseng som rutine. Pasienten begikk ingen «utageringer» under oppholdet.

Tvangsprotokoll som loven pålegger å føre var ikke ført. Hennes advokat fikk ikke lov til å snakke med henne alene, fordi hun var beltelagt og da skulle holdes under oppsyn. Dette var angivelig også medisinsk nødvendig, ettersom pasienten fikk depotmedisiner og var i belter. Foreldrene fikk besøksinnskrenkninger for ikke å uroe henne, det ville krevd økt bemanning.

Kontrollkommisjonen ga henne medhold i klage over beltebruken, hvoretter avdelingsleder uttalte: «Vi velger å ikke etterkomme vedtaket fra Kontrollkommisjonen og forventer en klage fra dere.» Etter ny klage ringte han, «har nå sjekket ut og funnet ut at vedtaket er rettskraftig. Da vil vi selvfølgelig etterkomme det.»  Siden var hun ikke beltelagt.

Belteleggingen pågikk døgnet rundt nesten sammenhengende i to og en halv måned. Psykisk helsevernloven § 4-8 åpner for bruk av belter når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre en i å skade seg selv eller andre. «Ved sammenhengende bruk av mekaniske tvangsmidler ut over åtte timer, skal [pasienten] gis friere forpleining i kortere eller lengre tid».

Sykehuset ble tilskrevet med spørsmål om hva behandlingen av pasienten besto i, ut over belteleggingen. Brevet ble aldri besvart.

 

Fylkesmannen gjennomførte tilsyn, som konkluderte med at sykehuset hadde vurdert behovet for beltelegging fortløpende. Den var ikke i strid med lov. Kvinnen klaget til Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Fylkesmannen besluttet da å vurdere saken på ny.

I fylkesmannens nye vurdering ble sykehuset kritisert for å ha brukt belter i strid med lov, i «forebyggende hensikt». Belter var likevel «mindre inngripende for pasienten enn stadige fastholdinger», og derfor i tråd med en «unntaksbestemmelse» i et Helsedirektoratsrundskriv. Den planlagte beltebruken med gradvis mer frislipp ble kritisert som lovstridig, det samme var beltebruken under hele oppholdet ved ny post (som varte i tre uker). Manglende journal- og tvangsprotokollføring i dette tidsrom ble kritisert, men fylkesmannen mente det var bra at det flere steder var journalført at «mildere forpleining vurderes fortløpende». Sykehuset ble kritisert for å ikke la henne få dusje, fordi sykehuset angivelig manglet bemanning i helger.

 

Sivilombudsmannen påpekte at fylkesmannen i 2019 mener noe helt annet enn i 2017, ut fra akkurat samme faktiske forhold, etter at ombudsmannen ba om en redegjørelse. Så utstrakt beltebruk mot pasienten var noe av det mest inngripende man kunne utsette et menneske for, befant seg i legalitetsprinsippets kjerneområde og skulle vært behandlet særlig grundig og samvittighetsfullt. Det var «viktig at Fylkesmannen foretar korrekte vurderinger og påpeker ulovlig bruk av tvang. Dersom Fylkesmannen feilaktig konkluderer med at påklagd tvangsbruk ligger innenfor lovens rammer, vil dette kunne bidra til å opprettholde – og i verste fall forsterke – en ulovlig praksis ved både den innklagede og andre institusjoner.»

Kvinnen var blitt utsatt for langvarig ulovlig beltelegging, som fylkesmannen først glattet over og godtok, deretter kritiserte, men likevel uttrykte stor forståelse for.