Ytring (2008)

Jurydebatten er i gang – igjen. Ingen kriminalpolitisk debatt har kommet og gått så mange ganger – faktisk gjennom alle de tre siste hundreårene. Denne gang er det utspill fra riksadvokaten og en bebudet proposisjon fra Justisdepartementet som har satt den i gang. Riksadvokaten gikk 18. august ut på TV2 og meddelte at han ville bli kvitt juryen for å få flere domfellelser i voldtektssaker. Justisdepartementet har senest i høringsbrevet 30. juni vedrørende Fritz Moen-utredningen (Mælandutvalget) varslet at det i løpet av året vil følge opp høringsnotatet fra september 2006 om «Hurtigere behandling av straffesaker».

Nå har også Justiskomiteens leder tonet flagg og sagt klart at hun mener at nå «bør juryen erstattes med stor meddomssrett» (Dagbladet 29. august). Det kan ikke være lett for statsråd Knut Storberget at hans egen partifelle, med en så sentral posisjon, går bastant ut før hans eget forslag en gang er kommet på bordet.

Juryordningen kan forsvares på så mange grunnlag; historisk, politisk, juridisk, moralsk. Jeg skal her la de lange linjer og grunnleggende prinsipper ligge, og i stedet se på noen mer konkrete argumenter.

Begrunnelsesargumentet

Både riksadvokaten og Justiskomiteens leder begrunner sin motstand mot juryordningen med at juryen ikke begrunner sine avgjørelser. Det samme gjør mange andre jurister. Forslag til reformer som kan imøtekomme denne innvendingen ble drøftet i høringsnotatet fra 2006.

Det er ikke vanskelig å være enig i at viktige avgjørelser bør være begrunnet så langt det er mulig. En begrunnelse vil i alminnelighet gi dem avgjørelsen gjelder veiledning om hvorfor resultatet ble som det ble. Dessuten gir kravet om begrunnelse et visst vern mot tilfeldige avgjørelser ved at i hvert fall de forhold som fremgår av begrunnelsen også må ha vært overveiet. Endelig kan en begrunnelse gjøre det lettere å overprøve en avgjørelse.

Når det gjelder avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaker er det imidlertid mange særlige forhold som gjør at et krav om begrunnelse ikke styrker tilliten til at det er truffet en rettssikker avgjørelse:

– De formelle krav til begrunnelse fra en meddomsrett er svært begrensede. Det kreves bare at hovedpunktene i bevisvurderingen angis, jf. straffeprosessloven § 40, 5. ledd.

– Den begrunnelse som gis gjenspeiler i liten grad tankeprosessen fram mot det endelige resultat. Begrunnelsen utformes i alminnelighet etter at standpunktet er tatt, og inneholder fortrinnsvis argumenter som taler for resultatet.

– Begrunnelsen gir sjelden forståelse for hvordan bevisene er vurdert, og inneholder i stedet besvergelser som at retten «fester ikke lit til», «legger til grunn», «finner at», osv.

– Den reelle begrunnelsen for et bevisresultat er vanskelig/umulig å uttrykke, og forblir dermed ukjent. Typisk er det vanskelig/umulig å forklare hvorfor man finner en forklaring fra tiltalte eller vitner troverdig eller ikke.

– Juryens avgjørelser treffes etter grundig og samvittighetsfull overveielse, og er dermed i høy grad begrunnet selv om begrunnelsen ikke er nedtegnet.

– Den som har fulgt saken vil forstå hvorfor dommen ble som den ble også uten begrunnelse, og en skreven begrunnelse vil gi liten ekstra veiledning.

– En begrunnet avgjørelse vil også kunne inneholde dissenser. Særlig for den som frifinnes under dissens vil dette være problematisk, spesielt hvor et flertall har stemt for fellelse men det ikke foreligger kvalifisert flertall.

Mange andre viktige avgjørelser i straffesaker er heller ikke begrunnet. Viktigst her er lagmannsrettenes nektelse av å behandle 75 % av alle anker som ikke automatisk skal behandles.

For den som står i fare for å domfelles i en alvorlig straffesak vil det avgjørende spørsmål alltid være om man blir dømt eller ikke – det spiller liten eller ingen rolle om man får en begrunnelse, bare man blir frifunnet. Kravet om begrunnelse er dermed mer juristenes argument enn det er et uttrykk for de tiltaltes behov. Og den gevinst for rettssikkerheten som en så mangelfull begrunnelse vil være, står ikke på noen måte i forhold til det tap for rettssikkerheten det vil være å flytte fagdommerne inn i det rom hvor skyldspørsmålet avgjøres.

Fagdommernes toleranse for tvil

Det avgjørende spørsmål i diskusjonen om jury eller ikke, må etter mitt syn være hvilken ankeordning som best sikrer tiltaltes rettssikkerhet og i størst mulig grad hindrer uriktige domfellelser. Domstolenes oppgave i straffesaker er ikke å finne sannheten, men å vurdere om bevisene er tilstrekkelige til domfellelse. Ved denne bevisvurdering skal, som kjent, enhver rimelig tvil komme tiltalte til gode, og det er dette tvilsprinsipp som er den aller viktigste rettssikkerhetsgaranti i straffesaker. Håndheves ikke tvilsprinsippet og bevisterskelen senkes, risikerer vi stadig flere uriktige domfellelser og tilliten til strafferettspleien reduseres ytterligere.

Riksadvokatens utspill om å fjerne juryen i voldtektssaker kan synes begrunnet med et ønske om å senke beviskravet. Når argumentet er at det vil bli færre frifinnelser om man dropper juryen, må tanken bak være at det er lettere å få folk dømt når fagdommerne deltar. Dette stemmer også med både statistikk og alminnelig erfaring. Og når fagdommere lettere domfeller, så er det nettopp fordi kravet om at tvilen skal komme den tiltalte til gode ikke håndheves med samme styrke av dem som er blitt vant til å dømme. Når man over år har sett at tiltalte vanligvis er rett person på rett plass, er det forståelig at det også oppøves en viss toleranse for den problematiske tvilen.

Fagdommernes svekkede beviskrav påvirker igjen de lege meddommere slik at det lettere blir domfellelse når ikke legfolk alene i en jury skal avgjøre skyldspørsmålet. Dette må ha vært begrunnelsen for den lovendringen som førte til at saken kommer opp for stor meddomsrett når fagdommerne setter en frifinnelse fra juryen tilside. Det er vanskelig å se noen annen begrunnelse for denne ordningen enn nettopp at fagdommere lettere dømmer og at man ønsket at de skulle kunne hindre at juryen får gjøre «feil» to ganger i samme sak.

Dommere i Borgarting lagmannsrett demonstrerte kort før sommerferien på nytt denne problematiske holdningen til egen dømmekraft. De valgte da å sette tilside juryenes frifinnelser i to sedelighetssaker. Etter den sterkt kritiserte tilsidesettelsen av den ene frifinnelsen i NOKAS-saken skulle man kanskje tro at våre lagdommere ville være mer forsiktig med å benytte denne adgang til å overkjøre juryen. I begge de nevnte sakene var det avgjørende å bedømme troverdigheten til forklaringene fra tiltalte og vitner, slik det ofte er i slike saker. Sakene lå dermed i kjerneområdet for den kompetanse lovgiver har gitt juryen. Likevel mente fagdommeren at juryen «utvilsomt» tok feil. Dette er heller ikke noen enestående hendelse. Fersk statistikk fra Domstolsadministrasjonen viser at det samme skjedde i 7 saker i 2007 og i 2 andre tilfeller så langt i 2008.

Men hvorfor dømmer fagdommere lettere enn legfolk? Er det virkelig slik ordtaket sier at man får ekstra forstand når man får et embete – især et dommerembete? En del dommere kan se ut til å oppfatte det slik. For hvordan har de ellers fått en slik tiltro til egen evne til å bedømme bevis i straffesaker? Det er i hvert fall ikke utdanningen som har gitt dem denne evnen. Den inneholder intet om bevisbedømmelse. Og erfaringen ved å ha dømt i mange år skaper, som nevnt, antagelig lettere økt toleranse for tvil enn økt evne til å tvile.

En annen mulig forklaring kan være dommeres tiltro til hverandre, og dermed også lagdommeres tiltro til tingrettsdommernes bevisvurdering. Riksadvokaten har jo særlig tro på at en fjerning av juryen vil senke frifinnelsesprosenten når det har vært domfellelse i tingretten. I en meddomsrett vil lagdommerne ha lest tingrettens dom, mens jurymedlemmene bare kjenner resultatet.

Et ofte brukt argument fra jurymotstanderne er at det var juryen som domfelte i de mest omtalte justismordsakene, som Per Liland og Fritz Moen. Til dette er for det første å si at det ikke først og fremst er juryene som kan klandres for disse tragiske utfallene. Slik sakene ble presentert for juryen er det ikke egnet til å overraske at de dømte. Fagdommerne hadde dessuten også den gang adgang til å tilsidesette den fellende kjennelsen, men gjorde det ikke. Det er heller intet som tyder på at fagdommerne ville sørget for et annet resultat i disse sakene dersom de hadde deltatt i avgjørelsen av spørsmålet.

Da er det langt mer illustrerende å vise til at det var nettopp juryen som sa nei i Birgitte Tengs saken og i Bjugnsaken. Dette skjedde til tross for at fagdommerne gjennom rettsbelæringen gjorde en stor innsats for å få til et motsatt resultat. Hadde det vært stor meddomsrett i disse sakene er det følgelig liten tvil om at presset hadde vært enda sterkere for å få til en domfellelse.

Ytterligere et argument fra jurymotstanderne som har vært fremme de siste årene er at jurymedlemmene i større grad enn fagdommerne skal være påvirket av fordommer. Det vises bl.a. til at undersøkelser har vist at dette har gjort seg gjeldende ved enkelte juryavgjørelser i voldtektssaker. Meg bekjent er det imidlertid ingen faglige holdbare undersøkelser som kan bekrefte at fordommer preger legfolks avgjørelser i større grad enn fagfolks.

Juryen må styrkes, ikke svekkes

Forsvarergruppen av 1977 vil både ut fra de argumenter som her er angitt, og ut fra de grunnleggende prinsipper som juryordningen er tuftet på, gå inn for at juryens posisjon må styrkes i stedet for å svekkes. I vår uttalelse til høringsnotatet fra 2006 foreslo vi derfor at regelverket om tilsidesettelser må endres.

Som nevnt har fagdommere i de senere år i ikke ubetydelig grad benyttet sin adgang til å tilsidesette frifinnende kjennelser i medhold av straffeprosesslovens § 376 a. Adgangen brukes i dag gjennomgående 3 ganger så ofte som for 15-20 år siden, og adgangen blir først og fremst brukt til å tilsidesette frifinnende kjennelser.

Straffeprosessloven av 1887 ga opprinnelig ikke fagdommerne rett til å sette frifinnende kjennelser til side, bare fellende. Adgangen kom først inn i vår lovgivning i 1933, som en reaksjon på en rekke politisk pregede frifinnelser i mellomkrigstiden. I lovens forarbeider ble det sågar pekt på at det i den senere tid hadde gjort seg gjeldende «bevisste tendenser til å sette hensynet til lov og rett tilside for politiske og klassemessige hensyn.» Det var med andre ord vilkårlige og politiserte avgjørelser av lagretten man ville verne seg mot ved lovendringen.

Da det i NOKAS-saken ble påberopt at denne forhistorien må sette grenser for adgangen til å sette tilside frifinnelser, var det avgjørende for Høyesteretts kjæremålsutvalg at man ikke kunne vite hva lagretten hadde lagt vekt på og at man heller ikke hadde holdepunkter for hva fagdommerne hadde lagt vekt på. Høyesterett ville med andre ord ikke overprøve det ubegrunnede skjønn loven gir adgang til å utøve.

I dag er det ikke samme grunn til å frykte slike vilkårlige og politiserte frifinnelser, og lovgrunnlaget fra 1933 er ikke lenger tilstede. I dag virker det mer som om fagdommerne ut fra sine erfaringer lettere mener at en påstått straffbar handling kan ha skjedd – lite er dem fremmed – og at de likestiller sin uenighet med juryen med at det er «utvilsomt» at tiltalte er skyldig. Men det forhold at fagdommere bedømmer bevisene for skyld annerledes og strengere enn juryen kan ut fra lovens forhistorie i seg selv ikke gi tilstrekkelig grunnlag for tilsidesettelse.

En særlig problemstilling i forbindelse med tilsidesettelse er knyttet til behandlingen av gjenopptagelsessaker. I 2006 ble det i to alvorlige straffesaker som var gjenopptatt svart nei på skyldspørsmålet fra lagretten, men kjennelsen ble deretter satt tilside. Dette illustrerer på en særlig alvorlig måte hvordan enkelte fagdommere er villige til å la sin vurdering av skyldsspørmålet gå foran alle andres. Både for domfelte og fornærmede, er dessuten en slik adgang til å forårsake ytterligere en runde i rettsapparatet svært betenkelig. Skyldspørsmålet i samme sak vil kunne bli gjenstand for behandling minst 5 ganger.

Både av rettssikkerhetsmessige og rettsøkonomiske hensyn må det nå vurderes om det er behov for å beholde denne adgangen til å tilsidesette også frifinnende kjennelser. Det er i dag de uriktige domfellelser vi trenger et særskilt vern mot.

En annen side ved reglene om juryordningen i forbindelse med tilsidesettelser som må revurderes, er den nevnte ordningen med meddomsrett i annen runde. Denne lovendringen ble fremmet og vedtatt uten at den var gjenstand for noen bred lovmessig behandling. Systemet innebærer i realiteten at fagdommerne får en helt annen innflytelse over skyldspørsmålet enn juryordningen opprinnelig forutsatte. Risikoen for at fagdommerne ikke håndhever et tilstrekkelig strengt beviskrav gjør at dette er en innflytelse det ikke kan være behov for å opprettholde.