Hvitsnippadvokater?

Prof Peter Gottschalk retter sitt innlegg i DN 5.2.13 mot noe adv Jon Wessel-Aas skrev dagen før, men kommer inn på flere temaer Wessel-Aas ikke var i nærheten av. Ett av dem dreier seg om forsvareroppdraget i økonomiske straffesaker. Det er viktig å korrigere det bildet han i den forbindelse forsøker å tegne.

Det første og viktigste er at Gottschalk hevder med bred penn at «advokatens opptreden i økokrimsaker skiller seg fra det som gjelder ellers». En av grunnene skal være «ressurser», noe som forklares med at tiltalte i slike saker betaler ekstra for sine advokater og dermed skaffer seg et bedre forsvar.

I økokrimsaker er tvert imot situasjonen ofte at selve saken og straffeforfølgningen har fratatt den tiltalte enhver økonomisk evne. Jobb eller forretningsvirksomhet stopper opp ved pågripelse eller siktelse, etterforskningen i slike saker tar lang tid og stenger for inntekts­givende virksomhet, og som ledd i etterforskningen blir eventuell formue beslaglagt. Dette innebærer at forsvarerarbeidet på samme måte som i andre straffesaker ofte må skje på det offentliges bekostning med salær på kr 945 pr time. Jeg har selv de senere årene gjennomført flere langvarige økokrimsaker med slike rammebetingelser, senest i høst og vinter ved ivaretagelsen av forsvaret i det Økokrim kalte landets hittil største hvitvaskingssak.

Forhåpentligvis har ikke dette medført at klientene har fått dårligere forsvar enn de ville fått med en forsvarer til den tre- eller firedobbelte timeprisen – slik man i dag kan oppleve i våre store forretningsadvokatfirmaer. Det er en grunnleggende misforståelse i Gottschalks virkelighetsbeskrivelse når han hevder at de som kan betale ekstra skaffer seg «et bedre forsvar enn for eksempel vanlig hverdagskriminelle». I straffesaker er det intet belegg for at kvaliteten på forsvarerarbeidet i den enkelte sak påvirkes av betalingen. Forsvarsadvokater har over mange år måttet venne seg til et uakseptabelt labert salærnivå, og i forhold til den alminnelige lønnsutvikling har salærsatsen blitt redusert med nesten 20 % i løpet av de 10 siste år. Dette er problematisk bl.a. for rekrutteringen, men kvaliteten på arbeidet – enten det er for «hverdagskriminelle» eller «hvitsnipptiltalte» er fortsatt høy.

Heller ikke på annen måte vil en tiltalt i økokrimsaker vanligvis besitte i nærheten av de samme ressurser som påtalemyndigheten. Domstolene er restriktive i forhold til å betale for private sakkyndige, og man har ofte lite å stille opp i forhold til f.eks. Økokrims voldsomme etterforskningsapparat som over år har brukt alle ønskelige ressurser for å bygge opp sin sak. Prinsippet om «equality of arms» blir mer som et munnhell i slike saker.

Gottschalk begrunner videre sin påstand om advokatene i slike saker med at «sakene oftere enn ellers reiser juridiske problemstillinger knyttet til straffbarhet». Til det er å si at langt de fleste straffesaker reiser «juridiske problemstillinger», og disse kan ofte være vel så kompliserte i en drapssak eller en sedelighetssak.

Endelig trekker Gottschalk fram at «med de strenge beviskravene får forsvarerne et betydelig spillerom». Men heller ikke beviskravet er forskjellig i forhold til andre straffesaker. Heldigvis. Og dette beviskravet er selvfølgelig ikke noe som håndheves strengt av hensyn til forsvarerne, men fordi det er en helt nødvendig rettssikkerhetsgaranti for enhver siktet som skal forsøke å stå oppreist i forhold til den overmakt han møter. Og ettersom overmakten ofte kan være betydelig større i økonomiske straffesaker enn ellers er det nettopp der helt vesentlig at beviskravene ikke svekkes.