Hvem skal verge vergemålsmyndigheten?

En mann stiftet ny familie og fikk tre barn med sin nye kone. Etter akutt sykdom ble han helt pleietrengende og kom på sykehjem. Ektefellen ble oppnevnt som verge av overformynderiet i kommunen der de bodde.

Sønnen fra første ekteskap likte vergeoppnevnelsen dårlig. Han klaget på den, men fikk ikke medhold. Han klaget påny. Og påny. Og påny. Klagene bar stadig mer preg av stadig nye og mer infamerende påstander om fars nye familie, særlig ektefellen, men var like forgjeves.

Med vergereformen ble de kommunale overformynderier nedlagt. Ansvaret for vergemål ble overført til fylkesmannsembetene, som såkalte lokale vergemålsmyndigheter. Sønnen klaget da til fylkesmannen, men fikk like lite medhold der. Han klaget likevel påny.

Denne gangen varslet fylkesmannen ektefellen om at man vurderte å ta fra henne vergemålet og oppnevne en ny verge! Hun ba advokat Helge Hjort om bistand. Han gjorde fylkesmannen oppmerksom på at klagerens krav var blitt avslått bare halvannet år før. Var det gått i glemmeboken? Det ble redegjort for den forutgående klagehistorikken sønnen hadde bedrevet mot kommunens overformynderi. Var den også gått i glemmeboken? Fylkesmannen ble rådet til og bedt om å innhente all dokumentasjon om sakens forhistorie før nytt vedtak ble truffet.

Til ingen nytte: Fylkesmannen fratok ektefellen vergeoppdraget og oppnevnte en ny verge. Vedtaket ble påklaget, med den anførsel at intet i saken tilsa at fylkesmannen kom til et annet resultat denne gangen enn han hadde gjort sist og overformynder mange ganger før det.

Da snudde fylkesmannen, fratok den nye vergen oppdraget og ga det tilbake til ektefellen. Frem og tilbake er like langt. Hun fikk attpåtil regningen for arbeidet den nye vergen hadde gjort mens han var oppnevnt, som fylkesmannen vedtok at hennes mann skulle betale.

Hun ba å få dekket sine utgifter med å få endret fylkesmannens uriktige vedtak, og protesterte på at ektemannen måtte dekke utgiftene fylkesmannen hadde påført ham. Da ga fylkesmannen seg og tok selv regningen. Men kravet om å dekke hennes advokatutgifter ble delvis avslått: Arbeidet med å besvare fylkesmannens varsel om kanskje å frata henne vergeoppdraget ble ikke dekket, for forvaltningsloven § 36 gir bare rett til å få dekket utgifter med å få endret et vedtak. Å be fylkesmannen treffe riktig vedtak i første omgang er ingen endring.

Vedtaket ble likevel påklaget. Fylkesmannen gadd ikke innhente vergesaken fra kommunen. Han gadd heller ikke sjekke sin egen avgjørelse i samme sak fra året før, eller lytte til at han nokså nylig hadde ment det motsatte. Først etter at formell klage kom, undersøkte han saken og traff riktig vedtak. De utgifter denne dovenskapen påførte den uskyldige private part, fikk hun betale. Summum ius, summa injuria.

Klagen er ennå ikke avgjort.