Hva skal til for å få brukerstyrt personlig assistanse (BPA)?

Er 154 timer mer eller mindre enn 32?

En alenemor med epilepsi og funksjonsskader etter en ulykkeshendelse søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hun fikk avslag og ble i stedet tilbud om sykehjemsplass «da ditt hjelpebehov krever heldøgns oppfølging og medisinsk personell tilgjengelig hele døgnet.»

Hun påklaget vedtaket med bistand fra advokat Hjort, som mente bydelens avslagsgrunn ikke var rettslig relevant. Bydelen hevdet hun ikke ville klare å ivareta brukerstyringen selv. BPA kan imidlertid gis også til personer som ikke kan ivareta den. Kvinnen kunne fint klare det, ifølge medisinsk sakkyndige. Å avspise en alenemor med tilbud om plass på sykehjem ga henne valget mellom ingen hjelp eller institusjonsplassering. Som sykehjemsinnlagt kunne hun ikke være mor for sin ni år gamle datter.

Helse- og omsorgstjenestelovens har til formål å forebygge og legge til rette for mestring av sykdom og nedsatt funksjon, sikre at man får leve og bo selvstendig, ha en meningsfylt og aktiv tilværelse i fellesskap med andre, og at tjenestetilbud tilrettelegges med respekt for mottakers integritet og verdighet, § 1-1.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet avslaget på BPA-søknaden, fordi kvinnens hjelpebehov fratrukket alle helsetjenester «ikke var så stort at hun hadde krav på» BPA, ut fra nye opplysninger den private part ikke hadde fått innsyn i. Da det ble påpekt opphevet fylkesmannen stadfestelsen, erkjente at vedtaket var ugyldig, omgjorde deretter avslaget og påla «etter en helhetsvurdering» bydelen å innvilge både BPA og hjemmesykepleie. Det ble likevel fastholdt at kvinnen hadde rett til helsetjenester, men ikke BPA fordi BPA-behovet ble bedømt som mindre enn lovens rettighetsgrense på minst 32 timer pr. uke.

Bydelen innvilget deretter kvinnen 154 timer BPA pr uke, mer enn fem ganger lovens grense, pluss 7 timer hjemmesykepleie pr. uke.

 Krav om saksomkostningsdekning ble inngitt på vegne av kvinnen, som hadde vunnet frem etter å ha ventet i mer enn to år på at klagesaken skulle avgjøres. Fylkesmannen halverte kravet og vel så det, og uttalte at samme resultat ville vært oppnådd selv om klager ikke hadde brukt advokat. Etter klage som påpekte at fylkesmannen hadde erkjent saksbehandlingsfeil og å ha truffet et ugyldig vedtak basert på feil faktum, omgjorde Helsedirektoratet fylkesmannens halveringsvedtak.

*

Fylkesmannen i Oslo og Akershus´ (mal for?) vedtak lyder. «Objektivt sett ville klageren antagelig oppnådd det same ved å påklage vedtaket uten hjelp av advokat», fordi «normalt vil en klager som har fått avslag på sin søknad, kunne få hjelp av administrasjonen til å sette opp en klage.» Administrasjonen hadde henvist denne alenemoren til å flytte på sykehjem. Ville den hjulpet henne med å påklage vedtaket? Med å påpeke at fylkesmannens først feilaktig var enig med bydelen? Bydelen hadde nektet å oversende advokatens tilsvar til fylkesmannen.