FRIVILLIG TVANGSFLYTTING? ET UAVKLART SPØRSMÅL

En ung mann med store funksjonsvansker og tvangstilbøyeligheter til å skade seg selv med å grave blant annet i øyehulene, tvang foreldrene til å sitte og holde rundt ham for å hindre at han skadet seg. Natten igjennom, ofte også på dagtid.

Han bodde i Asker kommune, som ikke klarte å gi han den hjelp han trengte. Det endte med at den kjøpte plass for ham av et privat firma som hadde spesialisert seg på å håndtere slikt, på Gjøvik. Der klarte en å få ham til å fungere nesten helt uten slike tvangshandlinger, og han trivdes. Han opplever å bo sammen med venner og kjente, har et godt liv, mestrer stadig nye utfordringer og viser ingen tegn til å ville bo3 annetsteds enn der han er.

Men kommunen hadde andre planer: Om tilbakeføring av utenbygdsbosatte. Den startet arbeidet med å lage et tilbud for den unge mannen, som kunne erstatte det han hadde. Selv svevde mannen og hans foreldre og verge i uvitenhet om disse planene.

Da foreldrene etter et års planlegging ble orientert, var det nye botilbudet en avgjort sak: Han skulle flytte tilbake til Asker, til en bolig kommunen hadde på et område som skulle bli bo- og tilholdssted for mange med funksjonsnedsettelser av ulike slag. Kontakt ble tatt med mannens nåværende botilbud, for å starte erfaringsoverføring og planlegging av tilbakeføringen. En stor gruppe fagpersoner rykket inn i boligen på Gjøvik for å lære.

Foreldrene protesterte og mente det var lotteri å flytte sønnen fra noe som fungerte til noe kommunen håpet ville fungere like godt. Fagfolkene fra boligen påpekte at et tilbud som var samlokalisert med mange omsorgsmottakere, hadde alle muligheter for å mislykkes.

Til ingen nytte. Kommunen fortsatte å gjennomføre sin plan, traff vedtak om tildeling av tjenester i ny bolig og behandlet foreldrene som om de var enige med kommunen. Etter et halvt år med møter og ‘dialog’ der kommunen sto på sitt og foreldrenes syn ble overhørt, påklaget foreldrene vedtaket og kontaktet advokat Helge Hjort.

Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak. Det var alt for dårlig planlagt, ikke begrunnet og truffet uten å drøfte i alt 15 betenkeligheter en slik tvangsflytting reiste.

Saken var vunnet. Eller var den? Kommunen publiserte en pressemelding på sin hjemmeside: Fylkesmannens vedtak var en foreløpig uttalelse: «Vi har vært i dialog med Fylkesmannen og omgjør nå, av hensyn til de berørte vårt vedtak om flytting». Også foreldrene ble invitert til dialog om hvordan bedre samarbeidet og forberedelsen av en fremtidig tilbakeflytting.

Mennesker med funksjonsnedsettelser har «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre», ifølge FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon foreskriver at enhver har rett til bevegelsesfrihet «og til fritt å velge sitt bosted.»

Kan en norsk kommune trumfe disse prinsippene ved å stille vilkår om at det omsorgstilbud vi gir en som har rett til slik bistand, er plassert der vi bestemmer? Bør den? Fylkesmannen har pålagt kommunen å treffe nytt vedtak, som oppfyller de krav til faglig forsvarlig utredning og samarbeid norsk lov forskriver:

Å gi den enkelte «mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre», helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 punkt 3, og «sikre samhandling mellom tjenesteytende virksomhet og tjenestemottaker», punkt 5. Representanter for brukere skal høres, § 3-10, og det skal legges stor vekt på hva brukeren mener.

Men når det er gjort, kan kommunen da tvangsflytte denne mannen «hjem»? Han har meldt flytting til der han nå bor. Hva kommunen vil si i sitt nye vedtak gjenstår å se. Den forsto ikke at det ikke går an å oppføre seg som den gjorde. Tror den nå at bare den går riktig frem, kan det ende med at han må flytte «hjem»?

Saken fikk medieomtale. Da kom kommunens politikere på banen og forsikret da om at det ikke vil skje. Å tilby utenbygdsbosatte å få flytte hjem er bra.

Men kan de tvinges?