De statsløses «NAV-sak» må løses av Stortinget

Kronikk av advokatfullmektig André Møkkelgjerd. 4.12.19

Debatten om straffesaken mot biskop emeritus Gunnar Stålsett og NAV-skandalen har en viktig fellesnevner: Manglende norsk etterlevelse av internasjonale forpliktelser. Når stortinget denne uken skal debattere løsninger for «ureturnerbare», må de statsløses rettigheter løftes frem.

NAV: Manglende oppfyllelse av folkerettslige forpliktelser

NAV-skandalen har avdekket en systematisk svikt i rettssikkerheten i Norge. Manglende oppfyllelse av EØS-rettslige forpliktelser er kun ett eksempel på et bredere problem når det gjelder oppfyllelse av internasjonale forpliktelser i norsk rett. Regjeringsadvokaten har med sin tilnærming til handlingsrom bidratt til å undergrave det grunnleggende utgangspunkt om at traktater skal holdes og oppfylles i god tro, noe som også reflekteres når staten nekter å oppfylle forpliktelser i andre konvensjoner. Domstolene utviser i for stor grad tilbakeholdenhet i å overprøve forvaltningens fagkunnskap innen ulike rettsområder. Konsekvensen er at menneskerettigheter brytes.

Stålsett: Sivil ulydighet fører til debatt om politiske løsninger

Biskop Stålsett har gitt arbeid til en såkalt ureturnerbar kvinne som har oppholdt seg i Norge i mange år uten oppholds- og arbeidstillatelse. Hvordan situasjonen for de ureturnerbare bør løses, er et komplisert spørsmål, og forsøkes ikke besvart gjennom denne kronikken. Men debatten har så langt fokusert på at det er et rent politisk spørsmål for Stortinget hvordan Norge skal håndtere situasjonen til lengeværende utlendinger uten lovlig opphold. I lys av dette, er formålet med kronikken å fremheve at det blant de ureturnerbare finnes mennesker som har konkrete og håndhevbare rettigheter som Stortinget ikke fritt kan velge om de skal oppfylle.

Begrep som papirløs og ureturnerbar brukes ofte om hverandre og har ikke noen entydig definisjon. Norske myndigheter vil hevde at det nesten aldri er umulig for en person med avslag på en asylsøknad å returnere til hjemlandet, hvis personen samarbeider og ønsker å reise hjem. Grunnen til at retur vanskelig kan gjennomføres, har ofte sammenheng med at det er uklart hva som er personens riktige identitet og nasjonalitet. For enkelte nasjonaliteter kan det forekomme at stater av ulike grunner nekter å ta imot egne borgere, selv om de etter folkeretten er forpliktet til dette. Hvor mange som faller i de ulike kategoriene er ukjent. Det er et faktum at en god del blir i Norge i svært mange år.

Statsløse – ikke bare politikk

Blant de ureturnerbare står de statsløse i en særstilling, og det er derfor debatten om Stålsett-saken også bør dreie seg om manglende oppfyllelse av internasjonale forpliktelser. Statsløse kan være flyktninger. Men også statsløse som ikke er flyktninger er i en svært vanskelig situasjon, uten noen hjemstat å søke beskyttelse hos. I 1954 ble det derfor utarbeidet en egen FN-konvensjon om statsløses stilling. Konvensjonen er en oppfølging av retten til statsborgerskap nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og har sin opprinnelse i den samme konferansen som utarbeidet flyktningkonvensjonen.

Med unntak av noen få bestemmelser, er den i oppbygging og innhold nokså identisk med flyktningkonvensjonen. Begge konvensjoner angir en definisjon av henholdsvis flyktninger og statsløse. Personer som omfattes av definisjonen har rettigheter innenfor en rekke samfunnsområder. De har blant annet rett til ID-dokumenter og rettigheter når det gjelder tilgang til utdanning og arbeidsmarked.

Formålet med konvensjonen er kort sagt å gi statsløse personer som ikke er flyktninger en status, og å beskytte deres grunnleggende menneskerettigheter. Da Stortinget ratifiserte statsløshetskonvensjonen i 1956 uttalte utenriksminister Halvar Lange at konvensjonen i store trekk gir statsløse personer de samme rettigheter og den samme beskyttelse som innrømmes flyktninger.

Kritikk fra FN

FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) kartla i en rapport fra 2015 statsløshet i Norge. Høykommissæren konkluderte med at Norge på en rekke områder ikke oppfyller sine folkerettslige forpliktelser overfor statsløse. Norge har ingen prosedyre for å identifisere statsløse. Ifølge UNHCR kan ikke konvensjonen tolkes på annen måte enn at statsløse, som hovedregel, må gis en oppholdstillatelse for å få de rettighetene konvensjonen sikrer dem.

Det finnes i dag en svært snever unntaksregel i utlendingsforskriften som innebærer at oppholdstillatelse kan innvilges dersom det er praktiske hindringer for retur som utlendingen ikke selv rår over. Ifølge Utlendingsnemnda (UNE) er det i perioden 2008–2016 gitt i underkant av ti slike tillatelser. Regelen gjelder kun for personer som aktivt samarbeider om å gjennomføre retur. I praksis må pass legges frem, noe som gjør regelen lite aktuell for statsløse personer som mangler en hjemstat og dermed også et pass.

Regjeringen nekter

Staten har avfeid UNHCRs syn på hvordan statsløshetskonvensjonen skal tolkes. Ifølge staten står statsløse uten rettigheter eller beskyttelse av konvensjonen hvis de ikke er gitt oppholdstillatelse i Norge på annet grunnlag. Det gjelder selv om de ikke har noe land å reise til, og uavhengig av om de blir værende i en årelang limbo. Staten har til nå fått domstolene med seg i sin enøyde misforståelse av statsløshetsjussen.

Stortinget må gripe inn

Hvorfor skulle folkerettssamfunnet etter andre verdenskrig opprette en egen FN-konvensjon om statsløshet som ikke forpliktet statene til noen ting? Svaret er at statens syn er i strid med grunnleggende prinsipper om tolking av traktater, og at statsløshetskonvensjonen må tolkes effektivt i tråd med formålet om å sikre statsløse grunnleggende menneskerettigheter.

Statens avvisning av statsløses rettigheter viser at systemsvikten når det gjelder gjennomføringen av folkerettslige forpliktelser i norsk rett er langt større enn NAV-skandalen. Når domstolene også her svikter, må Stortinget rydde opp og sikre at en avgrenset gruppe av de «ureturnerbare» – de statsløse – gis de rettighetene de har krav på etter folkeretten.