Husbanken krevde tilbakebetalt bostøtte.

En kvinne fikk overført halvparten av en fritidsbolig fra sin onkel i september 2016. Fra før hadde hun av sine foreldre fått overført den andre halvparten. For overskjøtingen betalte hun en fjerdepart ved avtaleinngåelsen, en fjerdepart 1. januar, resten 1. juli året etter. Først i juli 2017 var altså hytta betalt.

Hun bodde i en leilighet med bostøtte fra Husbanken, som krevde bostøtten tilbakebetalt med slik begrunnelse: «Da du fikk bostøtte i 2016, fikk du beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte.»

Hva begrepet «inntektsgrunnlag» omfattet fremgikk ikke. Da hun søkte om bostøtte i 2010 fikk hun vite at: «du må gi beskjed til bydelen dersom inntekten endrer seg.» § 14 i Forskrift om bustøtte lød da slik: «Dersom husstanden har hatt ei inntekt som er kr. 50 000 over den øvre inntektsgrensa som gjev rett til bustøtte, kan støtta for heile året krevjast tilbake utan omsyn til skyld.» Den ble siden endret slik: «Dersom det er utbetalt for høg bustøtte fordi mottakaren hadde høgare inntekt og formue enn det som er lagt til grunn da støtta vart vedteken, skal for mykje utbetalt bustøtte krevjast tilbake.»

Husbanken påsto hun hadde fått «beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte». Det nye begrep «inntektsgrunnlag» var åpenbart ment å favne både endringer i inntekt og formue.

På grunn av invalidiserende sykdom var og er hennes inntekt uføretrygd. At inntekt og formue tilsammen utgjorde hennes «inntektsgrunnlag», ikke inntekten alene, var ikke hun informert om. Selvforklarende er inntektsgrunnlagsbegrepet neppe, og Husbanken hadde gjort fint lite om noe, for å gjøre dette klart for sitt bostøttemottakende publikum.

Advokat Helge Hjort anførte at den formuesøkning overskjøtingen innebar først burde trekkes inn i inntektsgrunnlaget når eiendommen var betalt og ikke lenger utgjorde en gjeldspost. Kvinnen gikk inn i 2017 med en gjeld på halvparten av kjøpesummen. Husbanken måtte selv svare for den informasjon om inntektsgrunnlagsbegrepet som ikke var gitt.

Husbanken sto på sitt gjennom en klagebehandling som tok over et år, men omgjorde så sitt vedtak og frafalt sitt tilbakebetalingskrav uten begrunnelse.

En mann var tiltalt for seksuell omgang med mindreårig i 2014 / 2015, og saken kom opp for Oslo tingrett september 2018. Tiltalte ble frikjent både for straffekravet og oppreisningskravet. Retten kom til at det kun var bevis for ett tilfelle av seksuell omgang dagen før fornærmede fylte 16 år, og at straffen etter § 196, fjerde ledd, falt bort fordi det var jevnbyrdighet i partenes alder og utvikling. Aldersforskjellen var 3 år og 9 mndr.

Mannens forsvarer var Cathrine Grøndahl.

En ung mann med store funksjonsvansker og tvangstilbøyeligheter til å skade seg selv med å grave blant annet i øyehulene, tvang foreldrene til å sitte og holde rundt ham for å hindre at han skadet seg. Natten igjennom, ofte også på dagtid.

Han bodde i Asker kommune, som ikke klarte å gi han den hjelp han trengte. Det endte med at den kjøpte plass for ham av et privat firma som hadde spesialisert seg på å håndtere slikt, på Gjøvik. Der klarte en å få ham til å fungere nesten helt uten slike tvangshandlinger, og han trivdes. Han opplever å bo sammen med venner og kjente, har et godt liv, mestrer stadig nye utfordringer og viser ingen tegn til å ville bo3 annetsteds enn der han er.

Men kommunen hadde andre planer: Om tilbakeføring av utenbygdsbosatte. Den startet arbeidet med å lage et tilbud for den unge mannen, som kunne erstatte det han hadde. Selv svevde mannen og hans foreldre og verge i uvitenhet om disse planene.

Da foreldrene etter et års planlegging ble orientert, var det nye botilbudet en avgjort sak: Han skulle flytte tilbake til Asker, til en bolig kommunen hadde på et område som skulle bli bo- og tilholdssted for mange med funksjonsnedsettelser av ulike slag. Kontakt ble tatt med mannens nåværende botilbud, for å starte erfaringsoverføring og planlegging av tilbakeføringen. En stor gruppe fagpersoner rykket inn i boligen på Gjøvik for å lære.

Foreldrene protesterte og mente det var lotteri å flytte sønnen fra noe som fungerte til noe kommunen håpet ville fungere like godt. Fagfolkene fra boligen påpekte at et tilbud som var samlokalisert med mange omsorgsmottakere, hadde alle muligheter for å mislykkes.

Til ingen nytte. Kommunen fortsatte å gjennomføre sin plan, traff vedtak om tildeling av tjenester i ny bolig og behandlet foreldrene som om de var enige med kommunen. Etter et halvt år med møter og ‘dialog’ der kommunen sto på sitt og foreldrenes syn ble overhørt, påklaget foreldrene vedtaket og kontaktet advokat Helge Hjort.

Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak. Det var alt for dårlig planlagt, ikke begrunnet og truffet uten å drøfte i alt 15 betenkeligheter en slik tvangsflytting reiste.

Saken var vunnet. Eller var den? Kommunen publiserte en pressemelding på sin hjemmeside: Fylkesmannens vedtak var en foreløpig uttalelse: «Vi har vært i dialog med Fylkesmannen og omgjør nå, av hensyn til de berørte vårt vedtak om flytting». Også foreldrene ble invitert til dialog om hvordan bedre samarbeidet og forberedelsen av en fremtidig tilbakeflytting.

Mennesker med funksjonsnedsettelser har «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre», ifølge FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon foreskriver at enhver har rett til bevegelsesfrihet «og til fritt å velge sitt bosted.»

Kan en norsk kommune trumfe disse prinsippene ved å stille vilkår om at det omsorgstilbud vi gir en som har rett til slik bistand, er plassert der vi bestemmer? Bør den? Fylkesmannen har pålagt kommunen å treffe nytt vedtak, som oppfyller de krav til faglig forsvarlig utredning og samarbeid norsk lov forskriver:

Å gi den enkelte «mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre», helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 punkt 3, og «sikre samhandling mellom tjenesteytende virksomhet og tjenestemottaker», punkt 5. Representanter for brukere skal høres, § 3-10, og det skal legges stor vekt på hva brukeren mener.

Men når det er gjort, kan kommunen da tvangsflytte denne mannen «hjem»? Han har meldt flytting til der han nå bor. Hva kommunen vil si i sitt nye vedtak gjenstår å se. Den forsto ikke at det ikke går an å oppføre seg som den gjorde. Tror den nå at bare den går riktig frem, kan det ende med at han må flytte «hjem»?

Saken fikk medieomtale. Da kom kommunens politikere på banen og forsikret da om at det ikke vil skje. Å tilby utenbygdsbosatte å få flytte hjem er bra.

Men kan de tvinges?

En kvinne var tiltalt etter straffeloven for å ha forårsaket betydelig personskade i en trafikkulykke. Hun hadde kjørt på en motorsyklist i rushtrafikken.

Ved Oslo tingretts dom av 5.9.18 ble hun frifunnet etter straffeloven og bare dømt etter den strengere aktsomhetsnormen i veitrafikkloven. Fagdommeren dissenterte. Hun ble også frifunnet for krav på oppreisning.

Kvinnens forsvarer var advokat Cathrine Grøndahl

Advokat Frode Sulland har bistått Mias foreldre i dialogen med skolen og kommunen i denne vanskelige mobbesaken.

Les mer på NRKs hjemmeside:

https://www.nrk.no/dokumentar/det-tok-tre-ar-for-skolen-erkjente-at-mia-ble-mobbet-1.14173229

En ung mann ble i tingretten idømt fengsel i 90 dager og en bot for oppbevaring av hasj, ruspåvirket kjøring og narkotikabruk. Han anket dommen og engasjerte advokat Henriette Willix til å bistå han i lagmannsrettssaken. I dommen fra lagmannsretten ble straffen endret til samfunnsstraff. Dette gjør at mannen kan beholde både arbeid og skoleplass.

En mann ble av Høyesterett i 2005 dømt til 15 års forvaring for overlagt drapsforsøk. Han ble i 2014 prøveløslatt. Under prøveløslatelsen har han vært underlagt svært strenge vilkår. Påtalemyndigheten satte mannen igjen under tiltale for å forlenge forvaringen hans. De mente det fremdeles var en nærliggende fare for ny alvorlig kriminalitet dersom han ikke var underlagt vilkår. Agder lagmannsrett var ikke enig i dette, og frifant mannen for forlenget forvaring.

Mannens forsvarer var advokat Simen Skjønsberg.

Vår klient hadde sultestreiket i en måned og var helsemessig svekket da han ble overført til isolasjonscelle i fengselet. Vi sendte klage til Sivilombudsmannen over klientens soningsforhold.

Kriminalomsorgen ble kritisert for å ha brukt feil hjemmelsgrunnlag, og vurderte at det ikke forelå noe hjemmelsgrunnlag for isolasjonen. Kriminalomsorgen isolerte dermed den innsatte ulovlig, og det er kjent at isolasjon kan medføre betydelig svekkelse av innsattes helse. Videre kritiserte Sivilombudsmannen at fengselet ikke brukte alternative løsninger i situasjonen som oppstod. Til slutt ble forholdene ved isolasjonsavdelingen kritisert. Blant annet kritiserte ombudsmannen at de belastninger på sikkerhetsavdelingen som ble presentert fra advokatene ikke ble nevnt i vedtakene, samt knyttet bemerkninger til fengselets oppfølging av innsattes uttalte søvnproblemer, hvor fengselet ser ut til å ha forsterket søvnvanskene ved å øke tilsynshyppigheten til tross for fengselslegens anmodning om reduksjon.

Ombudsmannen ba Kriminalomsorgsdirektoratet vurdere saken på nytt, og derunder ta stilling til om ombudsmannens merknader og den fornyede vurderingen gir grunnlag for å beklage utelukkelsen ovenfor den innsatte.

Den innsatte ble representert av advokat Frode Sulland og advokat Marit Lomundal Sæther.

Link til uttalelsen finner du her: https://www.sivilombudsmannen.no/uttalelser/utelukkelse-fra-fellesskap-med-andre-innsatte-i-forbindelse-med-sultestreik/

 

47 år gammel mann var tiltalt for vold mot politiet, jf. straffeloven § 155, etter å ha spyttet på en politimann under transport til arresten.

Retten  kom til at det var tvil om tiltalte tenkte at spyttingen ville påvirke beslutningen om å innbringe ham og mente at det da var Straffeloven § 156 2. ledd om forulemping av offentlig tjenestemann som kunne benyttes. Retten kom til at vilkårene for  å anvende den mer alvorlige bestemmelsen i tiltalen (§ 155) ikke var oppfylt og viste til dommen i Rt. 1999 s. 240 som gjaldt et liknende tilfelle. For spyttingen og annen sjikanøs opptreden ble straffen satt til en bot på kr. 5.000 – subsidiært fengsel i 14 dager. Dommen er ikke anket av påtalemyndigheten.

 

Forsvarer:  Advokat Peter Nørgaard