Fullt ut betinget dom i grov narkotikasak

I august ble en mann dømt for grov narkotikaovertredelse ved tilståelsesdom i Oslo tingrett. Han hadde oppbevart en betydelig mengde ulike narkotiske stoffer, og solgt mye av dette. Tingretten la til grunn at mannen hadde et langvarig og omfattende rusmisbruk bak seg, og at han nå hadde gjort flere aktive grep for å lykkes med å endre sin livsførsel. Etter rettens vurdering kunne det ha en uheldig effekt på mannens rehabilitering om han måtte sone i fengsel, slik påtalemyndigheten hadde nedlagt påstand om. Hele fengselsstraffen på to år og åtte måneder ble derfor gjort betinget på vilkår om at mannen gjennomfører narkotikaprogram med domstolskontroll.

Mannens forsvarer var advokat Haakon Åsli Skogstad.

Frifunnet for vold mot vekter

For første gang ble spørsmålet om vekteres tilbakeholdsrett og betydningen for det særskilte vernet noen yrkesgrupper har i straffeloven,  prøvd i rettssystemet. Vi ble hørt med at vektere som er innleid av transportselskapet ikke har tilbakeholdsrett.

En av våre klienter ble holdt tilbake på en buss fordi han hadde feil type billett og ikke oppga personalia.

Han forsøkte å dytte seg forbi vekterne for å komme av bussen og ble tiltalt for vold mot særskilt utsatt yrkesgruppe. Vekterne var ansatt i et vaktselskap som var innleid av transportselskapet for å utføre billettkontroll. Siden billettkontrollørene ikke var ansatt i selve transportselskapet, konkluderte flertallet av dommerne med at dette medførte at vekterne ikke hadde tilbakeholdsrett, og at deres tilbakehold av personen ikke var lovlig. Da vår klient forsøkte å dytte seg forbi vekteren, søkte han derfor ikke «å påvirke yrkesutøvelsen» hans, fordi vekteren hadde gått utover det han hadde kompetanse til.

Klienten ble bistått av advokatfullmektig Aurora Lindeland Geelmuyden.

Tvangsinnlagt på sykehjem på grunn av misnøye med samboeren

En 58 år gammel MS-rammet kvinne ble i desember 2018 innlagt på sykehjem mot sin vilje. En «søknad» fra henne om plass på sykehjem ble «innvilget». Hun hadde aldri søkt og mot-satte seg innleggelsen på det sterkeste. Med bistand fra advokat Marit Sæther påklaget hun tvangsinnleggelsen til fylkesmannen, viste til at bare dem som mangler samtykkekompetanse kan tvangsinnlegges i helseinstitusjon, og bare hvis det kan føre til skade ikke å bli innlagt. Innleggelsen må være nødvendig og stå i forhold til hennes behov for hjelp.

Advokaten ba om dokumentinnsyn. Sykehjemslegen ba da om fullmakt fra kvinnen, som ikke lenger kan skrive. Først halvannen måned etter innleggelsen ble formelt tvangsvedtak truffet. Advokaten ba om å få det tilsendt. Hun ble da spurt om hvem som hadde engasjert henne, om det var samboeren og om advokaten hadde vurdert om kvinnen var samtykkekompetent til å skaffe seg advokat. Fylkeslegen ville bli rådspurt om innsyn skulle innvilges. Sykehjemmet krevde at hun fikk oppnevnt verge. Legen ved sykehjemmet opplyste at hun var sinnslidende. Fylkesmannen oppnevnte verge for kvinnen uten å spørre eller undersøke henne.

Bydelshjemmesykepleien hadde gitt helsehjelp hjemme hos henne i mange år. Samboeren lager og gir henne mat og hjelper på alle andre praktiske måter til alle døgnets tider. Som grunn for innleggelsen oppga vedtaket omsorgssvikt i eget hjem, bydelen hadde fått bekymringsmeldinger om at hjemmesituasjonen var uforsvarlig. Kvinnen ville hjem.

Advokat Sæther påpekte at tvangsinnleggelsen krenket retten enhver har til respekt for sitt privatliv, familieliv og hjem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Norge pålegges i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne å sikre slike mennesker anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og at de ikke må bo i en bestemt boform (artikkel 19).

Det fremkom etterhvert at årsaken til tvangsinnleggelsen var samboerens adferd. Han skulle ha klaget og vært ufin mot hjemmesykepleierne. Han gikk med på å holde seg unna når de kom for å stelle kvinnen. Mer lempelige tiltak kunne klart vært valgt enn tvangsinnleggelse.

Fylkesmannen stadfestet tvangsvedtaket fire måneder senere, kritiserte sykehjemmet for å ha fattet vedtak først etter halvannen måned, men fant det sannsynliggjort at kvinnen ikke var samtykkekompetent og mente vilkårene for tvangsinnleggelse var oppfylt. Advokat Sæther ba da Oslo tingrett om umiddelbar rettslig overprøving, påpekte at tvangsoppholdet hadde vart i måneder, at kvinnen klart var samtykkekompetent og intet tilsa at hun måtte være i sykehjem. Hennes helsetilstand kunne ivaretas vel så godt hjemme. Fylkesmannens bygget sitt vedtak på feil faktum, var ugyldig og kvinnen ble krevd utskrevet straks.

Like før saken kom for retten ba regjeringsadvokaten kvinnen om forlik med et forslag om hjemflytting på vilkår om hjemmesykepleie uten samboer til stede. Det ble (påny) godtatt. Tvangsvedtaket ble opphevet. Hun hadde da vært ulovlig tvangsinnlagt i mer enn et halvt år.

Bydelen krevde vederlag for tvangsoppholdet. Advokat Sæther klaget. Fylkesmannen godtok ikke kravet og viste til at bydelen hadde vedgått at kvinnens helsetilstand hele tiden hadde vært slik at hun kunne få tilstrekkelig hjelp hjemme.

Klagen på opprettelsen av vergemål har Fylkesmannen ennå ikke besvart, etter fem måneder.

Løslatt fra varetekt grunnet ulovlig isolasjon

En 22 år gammel mann ble den 02.08.19 løslatt fra varetekt til tross for at det forelå sterk fare for ny alvorlig kriminalitet. Han var utsatt for ulovlig isolasjon i Oslo fengsel. Borgarting lagmannsrett slo fast at mannen derfor hadde vært utsatt for alvorlige krenkelser av sine rettigheter både etter den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Grunnloven, og at videre fengsling derfor var uforholdsmessig.

 

Advokatfirmaet Sulland er svært engasjert i saker om isolasjon av innsatte og ser alvorlig på at norske myndigheter stadig bryter grunnleggende menneskerettigheter ved ulovlig isolasjon i norske fengsler. Det er bekymringsfullt at innsatte utsettes for menneskerettighetsbrudd på grunn av ressurssituasjonen i norske fengsler og manglende prioritering av kriminalomsorg fra politisk hold. Vi håper nå at kjennelsen fra Borgarting vil føre til at isolasjonen i Oslo fengsel opphører.

 

Se nærmere omtale av saken på https://www.nrk.no/norge/fare-for-nye-kriminelle-handlinger-_-likevel-matte-22-aring-loslates-1.14655131

 

Mannens forsvarer var advokat Haakon Åsli Skogstad

Lagmannsretten stoppet utlevering til Iran

Den 18. juni sendte TV2 et innslag om vår klient Kamran som har blitt bistått av advokatfullmektig André Møkkelgjerd og Aurora Geelmuyden. Kamran satt da varetektsfengslet etter at Drammen tingrett hadde funnet vilkårene for utlevering til Iran oppfylt. Iranske myndigheter ønsket ham utlevert til straffeforfølgelse for bedrageri av 65 milliarder kroner. Kamran har forklart at han mener det er politiske grunner til at Iran ønsket ham utlevert.

Advokatfirmaet Sulland anket kjennelsen og fikk Kamran løslatt etter et par uker. Den 26. juni stilte Stortingsrepresentant Jan Bøhler skriftlig spørsmål til justis- og innvandringsministeren om saken:

En iransk revolusjonsdomstol har begjært å få utlevert en kurdisk opposisjonell som er gift med en norsk statsborger og i 2014 fikk opphold i Norge. Ifølge Amnesty er Iran kjent for å lage fiktive saker for å straffe-forfølge opposisjonelle. Revolusjonsdomstolene har ingen rettsikkerhet, bryter menneskerettighetene og kan dømme til tortur, pisking, og dødsstraff. Mener statsråden det er riktig å behandle og eventuelt kunne etterkomme utleveringsbegjæringer av opposisjonelle fra revolusjonsdomstoler i Iran?

Justisministeren viste til at det følger av utleveringslovens system at departementet kan avslå en utleveringsbegjæring straks den mottas. Men at dette gjøres svært sjeldent, og i de fleste sakene vil en formell utleveringsbegjæring oversendes påtalemyndigheten for nødvendige undersøkelser. Han viste så til at det forutsatte en rettskraftig kjennelse for at vilkårene for utlevering er oppfylt, før departementet og eventuelt Kongen i statsråd skal ta den endelige beslutningen om hvorvidt utlevering skal skje.
Mandag 5. august kom TV2 med en oppdatering av saken.

Borgarting lagmannsrett hadde behandlet anken, og ved kjennelse av 12.7.2019, fant retten at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt. Kjennelsen er rettskraftig.

Lagmannsretten mente det ikke var grunnlag for å konstatere skjellig grunn til mistanke for bedrageri og hvitvasking. Retten la videre til grunn at det er reell fare for at Kamran vil bli idømt pisking eller dødsstraff og at slik straff er i strid med EMK artikkel 3 og derfor til hinder for utlevering. Retten viste også til at mye kan tale for at den rettergang han vil bli utsatt for i Iran, om han utleveres, vil stride så fundamentalt med prinsippene om rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 at utlevering også av den grunn er utelukket. Retten viste så til den bastante skyldkonstateringen i arrestordren som var ustedt av en iransk revolusjonsdomstol, som er en domstol hvor prinsippene om fair trial står særlig svakt.
Lagmannsrettens kjennelse viser at rettsikkerheten i Norge fungerer, i motsetning til i Iran. Samtidig viser saken at det kan være helt nødvendig med omfattende advokatbistand for at rettsikkerheten skal bli ivaretatt, i og med at lagmannsretten var av helt motsatt oppfatning enn tingretten.

Advokatfirmaet Sulland har god kompetanse i denne type saker og i dette tilfellet var vår kunnskap og vårt arbeid avgjørende for en riktig beslutning fra retten.

NEDERLAG FOR ØKOKRIM I FUNCOM-SAKEN

Økokrim ville ha 4 år for tidligere Funcom-topp og ca. 11 millioner i inndragning – fikk 21 dager betinget

Den 9. mai falt Borgarting lagmannsretts dom i den såkalte Funcom-saken. Ankeforhandlingen gikk over tre måneder vinteren 2019, hvor tidligere CEO i Funcom, Trond Arne Aas, ble bistått av advokatene Frode Sulland og Henriette Willix.

Aas ble av Oslo tingrett i april 2017 frifunnet for markedsmanipulasjon, men dømt for ett tilfelle av innsidehandel da tingretten mente han ved ett enkeltstående aksjesalg hadde kjennskap til en mulig emisjon som aldri ble gjennomført. Lagmannsretten frifant Aas for dette innsidesalget, og opprettholdt også frifinnelsen fra tingretten hva gjaldt de øvrige innsidehandlene.

I lagmannsretten la Økokrim ned påstand om fire års fengsel for Aas, samt krav om et betydelig inndragningsbeløp. Påstanden var høyere enn i tingretten, og savnet forankring i rettspraksis. I forkant av saken gikk Økokrim høyt ut i mediene og uttalte blant annet at Funcom hadde drevet «pump and dump» av aksjen. Økokrim mente at Funcom ved en rekke anledninger hadde offentliggjort uriktige og selekterte opplysninger om inntektspotensialet til spillet, og samtidig tilbakeholdt opplysninger som var egnet til å gi aksjemarkedet realistiske forventinger til hvilke inntekter spillet «The Secret World» kunne generere. Aas ble fullt ut frifunnet for denne anklagen, og lagmannsretten avviste fullstendig påstandene om at det ikke var samsvar mellom stemningen internt og det som ble kommunisert utad:

«Tvert om gir bevisføringen, slik lagmannsretten vurderer det, et klart bilde av at ledelsen i Funcom helt frem til lanseringen hadde store forventninger til TSWs kvalitet og økonomiske suksess.»

 I Økokrims anke over tingrettens dom var en hovedanførsel at tingretten ikke hadde vurdert spørsmålet om markedsmanipulasjon etter en helhetsvurdering av den såkalte «TSW-prosessen». Også dette avviser lagmannsretten fullstendig:

«Slik vår sak ligger an, og i lys av lagmannsrettens syn både på Funcoms scenarier og opplysninger som ble gitt om forhåndsbestillinger og antall betainteressenter, er det imidlertid klart at det under ingen omstendighet kan være grunnlag for å domfelle Aas for markedsmanipulasjon på grunnlag av en samlet vurdering av TSW-prosessen».

Etter dette er saken avsluttet med full frifinnelse for så vidt gjelder alle de sentrale spørsmålene etterforskningen og rettssakene primært har dreiet seg om.

 Aas ble av lagmannsretten domfelt for ett enkeltstående tilfelle av markedsmanipulasjon for det retten mente var en upresis formulering i en børsmelding i forbindelse med Aas’ avgang som CEO juli 2012. For dette ble det utmålt en straff på 21 dagers betinget fengsel. Denne domfellelsen er nå anket pga. feil i lovanvendelsen og mangelfull begrunnelse.

Økokrim har på sin side anket lagmannsrettens frifinnelse for det forhold Aas ble domfelt for i tingretten.

Advokat Sulland og advokat Willix er svært fornøyde med resultatet, og anser dommen som nok et alvorlig nederlag for Økokrim. «Dette er selvsagt en gledens dag for Aas at han blir frifunnet også for det punktet han ble domfelt for i tingretten. Det forholdet han blir domfelt nå for, er en bagatell vi er uenige om grunnlaget for, men som på ingen måte overskygger gleden over frifinnelsen i det denne saken har dreid seg om hele tiden», uttalte Sulland til DN da dommen ble kjent.

Frifunnet for vold mot offentlig tjenestemann

Alstahaug tingrett frifant nylig enstemmig en mann som var tiltalt for vold mot offentlig tjenestemann. Ifølge tiltalen hadde mannen vært aggressiv og satt seg til motverge i forbindelse med en pågripelse på et utested. Den faktiske situasjon var imidlertid at mannen har lammelser i bena etter en motorsykkelulykke og ikke er i stand til å gå. Han ble avvist på utestedet fordi vakten mente han var full, og politiet ble tilkalt. Selv om politiet ble fortalt at han hadde lammelser og nylig var operert i ryggen, tok politiet tak i armene hans, la ham i gulvet og påførte ham håndjern med hendene bak på ryggen. Dette medførte store smerter og mannen ble sint og prøvde å unngå at politiet tok tak i armene hans.

I samsvar med aktors påstand kom tingretten enstemmig til at tiltalte ikke hadde overtrådt straffeloven og at han ikke hadde hatt forsett om å utøve vold eller trusler mot politiet. Dommen er rettskraftig.

Forsvarer i saken var advokat Frode Sulland.

Frode Sulland leder for nytt arbeidsutvalg

Advokat Frode Sulland ble på møtet i Representantskapet i Advokatforeningen 23. mai valgt til leder for det nyetablerte arbeidsutvalget i Representantskapet.

Valget skjedde etter at et forslag fra advokat Brynjar Østgaard om endringer i vedtektene som skal gi Representantskapet en egen ledelse i form av et arbeidsutvalg på tre medlemmer.

Representantskapet er foreningens øverste organ og det var et stort flertall på møtet for at det er ønskelig med en slik endring for «å gi Representantskapet en reelt sett sterkere posisjon», slik Østgaard formulerte det i sitt forslag.

Som de øvrige medlemmene i arbeidsutvalget ble valgt Stian Trones Bråstein fra Stavanger og Trude Marie Wold fra Sortland.

Samfunnsstraff for knyttneveslag i ansiktet

Høyesterett avsa i februar dom hvor en ung mann fikk samfunnsstraff etter å ha vært tiltalt for en kroppsskade. Slaget medførte nesebrudd. Tiltalte hadde for dette slaget, og et tilfelle av uanstendig adferd, fått 75 dager ubetinget fengsel i lagmannsretten. Høyesterett nedsubsumerte kroppsskaden til en kroppskrenkelse som følge av at beskrivelsen fra lagmannsretten ikke innebar at det forelå forsett.

Ved straffutmålingen tok Høyesterett utgangspunkt i ubetinget fengsel i omkring 45 dager. Det ble så gjort fradrag i straffen som følge av tilståelse. Under henvisning til lang saksbehandlingstid og provokasjon fra fornærmede idømte Høyesterett likevel samfunnsstraff. Det var gått 2,5 år siden voldshandlingen, og provokasjonen innebar en henvisning til en voldtektsanklage tiltalte nå er frifunnet for. Også tiltaltes alder ble tillagt vekt, selv om han var over 18 år da voldsutøvelsen skjedde. Høyesterett konkluderte etter dette med at riktig straff for voldsutøvelsen er 42 timer samfunnsstraff.

Advokat Frode Sulland og advokatfullmektig Aurora Geelmuyden har bistått klienten.

Kronikk

Advokatfullmektig André Møkkelgjerd skriver om mangelfull jus i AP’s nye flyktningpolitikk.

Les hans kronikk i Dagbladet 10.5.2019 her: https://www.dagbladet.no/kultur/selvmotsigende-ny-flyktningpolitikk-fra-ap/71050959

Tolga-saken om igjen?

En 20 år gammel gutt med en lett utviklingshemming ble ikke ansett samtykkekompetent «til større avgjørelser, som hvor han skal bo». Fylkesmannen i Buskerud (nå Oslo og Viken) fulgte rådet, fratok mor vergerollen og utnevnte en verge fra sitt faste utvalg. Gutten ble flyttet hjemmefra til et sykehjem og fikk et strengt besøks- og permisjonsregime. Fylkesmannen uttalte at flyttingen var «til hans beste samt at det ville gi nødvendig samfunnsvern». Det var ikke hensiktsmessig å spørre gutten hvem han ville ha som verge, fylkesmannen «ville etter omstendighetene uansett lagt liten vekt på hans ønsker.»

Vergen nektet ham å reise på ferie med familien og krevde guttens pass utlevert for å hindre ham i å dra. På sønnens vegne ba mor advokat Helge Hjort om å påklage vergebyttet. Klage og anmodning om innsyn i sakens dokumenter ble inngitt.

Fylkesmannen ga innsyn i «dokumenter som nærmere kan belyse saken». Anmodning om fullstendig innsyn ble inngitt. Den ble henvist til «Fylkesmannen v/fagområdet Helse». Innsyn ble omsider gitt med unntak av interne dokumenter. Mer-innsyn var ikke vurdert. Vedtaket ble påklaget. Da ble innsyn gitt også i interne papirer. Det ble opplyst at seks saker var registrert på gutten. Antallet viste seg å være 10. Innsyn var gitt i tre av dem. Ny klage/innsynskrav ble inngitt i alle dokumenter. Det ble innvilget og fullt innsyn gitt (som likevel viste seg å være ufullstendig, visstnok på grunn av en «inkurie»).

Men begrunnelsen var ny: Klagen ble ansett som en ny innsynsanmodning, nå på sønnens vegne. De forrige var oppfattet å være på vegne av mor. Siden hun var fratatt vergeoppdraget og en annen oppnevnt, mente fylkesmannen dette var en ny søknad på vegne av en ny klient. Det ga nye muligheter for å avgrense innsyn og hindre ivaretagelsen av klagerens interesser: Kommunen krevde samtykke fra vergen for å gi innsyn. Vergen ble bedt om å gi samtykke, men valgte ikke å svare og sendte fylkesmannen e-post om at han nedprioriterte henvendelser fra advokaten.

I innsynet som omsider ble gitt i de interne dokumenter var det papirer som var sladdet fordi «de inneholder dokumenter som utelukkende er beregnet til internt bruk». (sic!) Det tok over halvannet år å få tilnærmet fullstendig innsyn. (Krav om at den private part fikk dekket sine omkostninger med å få innsyn ble avslått, fordi det først var mor, så sønn som fikk innsyn.)

Vergens måte å utøve vergerollen på ble påklaget. Han valgte da å trekke seg. Sønnen flyttet hjem til familien. Fylkesmannen tilbød da mor å få vergeoppdraget tilbake. Saken var løst: Sønnen fikk sitt liv og familien tilbake, mor tilbudet om å få igjen vergeoppdraget. Kravet om å få dekket omkostningene med helomvendingen ble likevel avslått.

Formal-partsforholdet som det lovstridige tvangsvergebyttet etablerte, fikk fylkesmannen til å avgjøre at gutten og hans familie selv måtte dekke sine utgifter med å få omgjort embetets mange uriktige vedtak. Fremfor å «sikre at mennesker med funksjonsnedsettelse kan nyte sine friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling» som FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) foreskriver, fratok vergemålsmyndigheten gutten hans hjem, familie, bevegelsesfrihet og retten til selv å velge hvem som skal være hans fastlege. Forvaltningslovens regler om parter, innsyn og rettslig klageinteresse ble brukt til å avslå innsyn og la gutten og hans familie ta regningen for fylkesmannens uriktige vedtak. Med juss kan urett skapes!

 

 

Frifunnet for vold

En mann ble av tingretten dømt til ubetinget fengsel i 45 dager for kroppskrenkelse og trusler.

Da anken ble behandlet i lagmannsretten i april 2019, ble han frifunnet for kroppskrenkelse og kun dømt til 21 dagers betinget fengsel for truslene, som han hadde erkjent.

Lagmannsretten mente at den forutgående provokasjonen den tiltalte ble utsatt for, gjorde kroppskrenkelsen straffri.

Mannens forsvarer i lagmannsretten var advokat Simen Skjønsberg.

Hva skal til for å få brukerstyrt personlig assistanse (BPA)?

Er 154 timer mer eller mindre enn 32?

En alenemor med epilepsi og funksjonsskader etter en ulykkeshendelse søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hun fikk avslag og ble i stedet tilbud om sykehjemsplass «da ditt hjelpebehov krever heldøgns oppfølging og medisinsk personell tilgjengelig hele døgnet.»

Hun påklaget vedtaket med bistand fra advokat Hjort, som mente bydelens avslagsgrunn ikke var rettslig relevant. Bydelen hevdet hun ikke ville klare å ivareta brukerstyringen selv. BPA kan imidlertid gis også til personer som ikke kan ivareta den. Kvinnen kunne fint klare det, ifølge medisinsk sakkyndige. Å avspise en alenemor med tilbud om plass på sykehjem ga henne valget mellom ingen hjelp eller institusjonsplassering. Som sykehjemsinnlagt kunne hun ikke være mor for sin ni år gamle datter.

Helse- og omsorgstjenestelovens har til formål å forebygge og legge til rette for mestring av sykdom og nedsatt funksjon, sikre at man får leve og bo selvstendig, ha en meningsfylt og aktiv tilværelse i fellesskap med andre, og at tjenestetilbud tilrettelegges med respekt for mottakers integritet og verdighet, § 1-1.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet avslaget på BPA-søknaden, fordi kvinnens hjelpebehov fratrukket alle helsetjenester «ikke var så stort at hun hadde krav på» BPA, ut fra nye opplysninger den private part ikke hadde fått innsyn i. Da det ble påpekt opphevet fylkesmannen stadfestelsen, erkjente at vedtaket var ugyldig, omgjorde deretter avslaget og påla «etter en helhetsvurdering» bydelen å innvilge både BPA og hjemmesykepleie. Det ble likevel fastholdt at kvinnen hadde rett til helsetjenester, men ikke BPA fordi BPA-behovet ble bedømt som mindre enn lovens rettighetsgrense på minst 32 timer pr. uke.

Bydelen innvilget deretter kvinnen 154 timer BPA pr uke, mer enn fem ganger lovens grense, pluss 7 timer hjemmesykepleie pr. uke.

 Krav om saksomkostningsdekning ble inngitt på vegne av kvinnen, som hadde vunnet frem etter å ha ventet i mer enn to år på at klagesaken skulle avgjøres. Fylkesmannen halverte kravet og vel så det, og uttalte at samme resultat ville vært oppnådd selv om klager ikke hadde brukt advokat. Etter klage som påpekte at fylkesmannen hadde erkjent saksbehandlingsfeil og å ha truffet et ugyldig vedtak basert på feil faktum, omgjorde Helsedirektoratet fylkesmannens halveringsvedtak.

*

Fylkesmannen i Oslo og Akershus´ (mal for?) vedtak lyder. «Objektivt sett ville klageren antagelig oppnådd det same ved å påklage vedtaket uten hjelp av advokat», fordi «normalt vil en klager som har fått avslag på sin søknad, kunne få hjelp av administrasjonen til å sette opp en klage.» Administrasjonen hadde henvist denne alenemoren til å flytte på sykehjem. Ville den hjulpet henne med å påklage vedtaket? Med å påpeke at fylkesmannens først feilaktig var enig med bydelen? Bydelen hadde nektet å oversende advokatens tilsvar til fylkesmannen.

 

«ALLTID MED FOKUS PÅ PASIENTENS BESTE»?

av advokat Helge Hjort. 

Hippokrates fastsatte for nesten 2500 år siden som legekunstens grunnregel: Nil nocere. Aldri skade. For å tvangsmedisinere et menneske krever vår norske psykisk helsevernlov «stor sannsynlighet» for at pasienten helbredes, vesentlig bedres eller ikke blir vesentlig verre. Nylig uttalte Stortingets ombudsmann for forvaltningen seg om klagen til Fylkesmannen i Agderfylkene fra en kvinne som ble tvangsmedisinert i januar i 2017:

Fylkesmannen hadde godtatt tvangsmedisineringen ut fra «det som kom frem i samtale med pasienten, en gjennomgang av journalen og samtale med behandlingspersonalet», som mente det var «uforsvarlig og uetisk» å ikke tvangsmedisinere. Ingen vurdering av sannsynligheten for at medisineringen ville helbrede, bedre eller hindre vesentlig forverring var gjort. I stedet la fylkesmannen «den faglig ansvarliges redegjørelse og en generell kunnskap om virkningen av det aktuelle medikamentet [..] til grunn for overprøvingen».

Sivilombudsmannen uttalte at behandlingsansvarlige og fylkesmennene i hver enkelt sak må ta stilling til og begrunne konkret om dette vilkåret er oppfylt. Kravet om stor sannsynlighet innebærer mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt og knytter seg til den enkelte pasient.

Fylkesmannens vedtak bygget på at behandlingen med legemidler med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring. En sannsynlighetsvurdering ble ikke foretatt, man nøyde seg med å støtte sykehusets vedtak. Fylkesmannen ble flere ganger bedt om å legge frem det faktiske grunnlaget for sin vurdering, men svarte at embetet anså seg for å inneha «bred faglig kompetanse og erfaring som benyttes, og alltid med fokus på pasientens beste», og mente å ha begrunnet vedtaket tilstrekkelig.

Det var begrunnet tvil om kravet til stor sannsynlighet var oppfylt i saken. Ombudsmannen kunne ikke se at det var pekt på forhold som tilsa at så var tilfellet. Heller ikke var det oppgitt hvilke legemidler i hvilken dose som ville bli benyttet, eller om «den gunstige virkningen av medikamentet klart oppveier ulempene». Forsvarlighet og etiske vurderinger kan ikke erstatte sannsynlighetsvurderingen fylkesmannen skal foreta. Begrunnelsesplikten var ikke overholdt.

Heller ikke hadde embetet fulgt god forvaltningsskikk og nedtegnet muntlige opplysninger som var gitt i saken, for å sikre notoritet og mulighet til å etterprøve saksbehandlingen. Uten den kan pasienten ikke ivareta sin rett til kontradiksjon og ombudsmannen vanskelig føre kontroll med helsemyndighetenes forståelse av det lovbestemte krav om stor sannsynlighet.

Behandling med tvang må avveie ansvaret for å yte hjelp og unngå skade mot den enkeltes personlige integritet og selvbestemmelse. Tvangsmedisinering er et svært inngripende tiltak. Risikoen for ubehagelige og alvorlige bivirkninger er stor. Helt siden 1981 har kravet vært at tvangsmedisinering kun kan skje som «med stor sannsynlighet» enten kan føre til helbredelse eller vesentlig forbedring av pasientens tilstand, eller at hun unngår betydelig forverring. «Det kreves en høy sannsynlighetsgrad med hensyn til forventet virkning, og virkningen må være av kvalifisert art» ifølge lovens forarbeider.

*

Tar fylkesmannsprøvingen av vedtak om tvangsmedisinering påbudet om aldri å skade på alvor? I snart fire tiår har klage- og tilsynsmyndigheten med slike vedtak strødd sand på dem.

Kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandling med antipsykotiske medikamenter er usikkert. Det finnes ikke forskning som underbygger at det ved behandling av enkeltindivider kan foreligge slik sannsynlighet for positiv effekt som loven krever. Treffsikkerheten ved bruk av antipsykotika er usikker og lav, både ved akuttbehandling og vedlikeholdsbehandling.

Jo mer et vedtak griper inn mot en privat part, desto mer skjerpes begrunnelsesplikten. Medisinering med tvang roper på en god begrunnelse. Psykisk helsevernloven har detaljerte regler i § 4-4 a om hvordan slike vedtak, som befinner seg i kjernen av legalitetsprinsippet, skal grunngis. Ombudsmannen understreker viktigheten av å grunngi slike vedtak godt.

Det er blitt forsømt i en menneskealder. Fylkesmannen i Agder må gå i skammekroken, og alt tyder på at han kan ta med seg de fleste av sine embetskolleger. De har strødd sand på tvang så lenge at fylkesmannsprøvingen er blitt en vits.

 

Om å purre på et klageforpurringsforsøk

Justice delayed is justice denied:

Besvares ikke innsynskrav «innan fem arbeidsdagar etter at organet mottok kravet, skal dette reknast som eit avslag som kan påklagast.» (Offentleglova § 32 annet ledd.)

En mor var verge for sin sønn på 19, som har ADHD. En ny psykiatrisk utredning kom til at han var psykisk utviklingshemmet, og anbefalte fylkesmannen å frata mor vergeoppdraget. Han så gjorde, uten å spørre eller innhente samtykke fra sønnen. I mars 2017 ba de advokat Helge Hjort om bistand, han klaget og krevde innsyn i saken.

Fylkesmannen oversendte et utvalg dokumenter «som nærmere kan opplyse saken». Krav om fullt innsyn ble fastholdt. Til det svarte fylkesmannen at kravet måtte rettes til fylkesmannen (!), til en annen avdeling, Helseavdelingen. (Forvaltningen skal formidle krav til rett instans.)

Kravet ble sendt dit, men ikke besvart på et halvt år, tross flere purringer. I februar ble innsyn innvilget, men ikke i «interne dokumenter for vår egen saksforberedelse». Ny klage ble sendt.

Etter fire nye måneder ga fylkesmannen innsyn også i de interne dokumenter, men vedgikk én måned senere at ett dokument var holdt tilbake. Ny klage. Da innvilget Vergemålsavdelingen hos fylkesmannen innsyn i alt, eksterne og interne dokumenter, som Helseavdelingen hadde tilbakeholdt. Dokumentet var likevel ikke med! Etter klage nr. fire ble det siste dokumentet tilsendt i september 2018.

*

Innsynet viste at den fylkesmannsoppnevnte vergen hadde tvunget igjennom at sønnen måtte bytte fastlege, ikke fikk dra på ferie med familien eller besøke dem når han ønsket. Klage på vergen ble inngitt. Da trakk han seg fra vergeoppdraget. Fylkesmannen tilbød da mor å få tilbake vergeoppdraget, som han inntil da hadde ment var uskikket til å være verge.

Fylkesmannen brukte halvannet år på å gi fullt innsyn og nesten to år på å trekke tilbake vedtaket om å frata mor vergeoppdraget. Krav om at mor og sønn får dekket sine utgifter til å få korrigert fylkesmannens uriktige vedtak er inngitt, men avslått og påklaget. Hvor lang tid vil den klagesaken ta? Uansett har fylkesmannen et par forbedringer å strekke seg etter:

  • Innsyn bør gis etter fem dager, ikke ta halvannet år.
  • «Feil»sendte krav bør videresendes til rett mottaker (seg selv).
  • Merinnsyn skal vurderes.
  • Pårørende bør ikke demoniseres eller kverulantforklares.
  • Fylkesmannen skal etterleve vergemålsloven og få skriftlig samtykke av den som får verge.
  • FN-Konvensjonen om rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelser skal følges.

Inntekt = Formue?

Husbanken krevde tilbakebetalt bostøtte.

En kvinne fikk overført halvparten av en fritidsbolig fra sin onkel i september 2016. Fra før hadde hun av sine foreldre fått overført den andre halvparten. For overskjøtingen betalte hun en fjerdepart ved avtaleinngåelsen, en fjerdepart 1. januar, resten 1. juli året etter. Først i juli 2017 var altså hytta betalt.

Hun bodde i en leilighet med bostøtte fra Husbanken, som krevde bostøtten tilbakebetalt med slik begrunnelse: «Da du fikk bostøtte i 2016, fikk du beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte.»

Hva begrepet «inntektsgrunnlag» omfattet fremgikk ikke. Da hun søkte om bostøtte i 2010 fikk hun vite at: «du må gi beskjed til bydelen dersom inntekten endrer seg.» § 14 i Forskrift om bustøtte lød da slik: «Dersom husstanden har hatt ei inntekt som er kr. 50 000 over den øvre inntektsgrensa som gjev rett til bustøtte, kan støtta for heile året krevjast tilbake utan omsyn til skyld.» Den ble siden endret slik: «Dersom det er utbetalt for høg bustøtte fordi mottakaren hadde høgare inntekt og formue enn det som er lagt til grunn da støtta vart vedteken, skal for mykje utbetalt bustøtte krevjast tilbake.»

Husbanken påsto hun hadde fått «beskjed om at husstanden ikke kunne ha inntektsgrunnlag over 343 000 kroner i 2016, og samtidig motta bostøtte». Det nye begrep «inntektsgrunnlag» var åpenbart ment å favne både endringer i inntekt og formue.

På grunn av invalidiserende sykdom var og er hennes inntekt uføretrygd. At inntekt og formue tilsammen utgjorde hennes «inntektsgrunnlag», ikke inntekten alene, var ikke hun informert om. Selvforklarende er inntektsgrunnlagsbegrepet neppe, og Husbanken hadde gjort fint lite om noe, for å gjøre dette klart for sitt bostøttemottakende publikum.

Advokat Helge Hjort anførte at den formuesøkning overskjøtingen innebar først burde trekkes inn i inntektsgrunnlaget når eiendommen var betalt og ikke lenger utgjorde en gjeldspost. Kvinnen gikk inn i 2017 med en gjeld på halvparten av kjøpesummen. Husbanken måtte selv svare for den informasjon om inntektsgrunnlagsbegrepet som ikke var gitt.

Husbanken sto på sitt gjennom en klagebehandling som tok over et år, men omgjorde så sitt vedtak og frafalt sitt tilbakebetalingskrav uten begrunnelse.

Frode Sulland om lovens strengeste straff

Advokat Frode Sulland uttaler seg i dag til NRK om bruken av lovens strengeste straff.

Les mer her:

https://www.nrk.no/ho/svein-jemtland-_46_-kan-fa-lovens-strengeste-straff-1.14232888

Frifinnelse i sedelighetssak

En mann var tiltalt for seksuell omgang med mindreårig i 2014 / 2015, og saken kom opp for Oslo tingrett september 2018. Tiltalte ble frikjent både for straffekravet og oppreisningskravet. Retten kom til at det kun var bevis for ett tilfelle av seksuell omgang dagen før fornærmede fylte 16 år, og at straffen etter § 196, fjerde ledd, falt bort fordi det var jevnbyrdighet i partenes alder og utvikling. Aldersforskjellen var 3 år og 9 mndr.

Mannens forsvarer var Cathrine Grøndahl.

Foredrag for frivillige i Barnas Jurist.

Advokatene Frode Sulland, Simen Skjønsberg og Marit Lomundal Sæther har holdt foredrag for nye frivillige i Barnas Jurist. Barns rettsstilling i utlendingssaker, barnevernsaker og som mistenkt eller fornærmet i straffesaker, var temaer som ble berørt.

I tillegg til disse sakstypene har vi i Advokatfirmaet Sulland egne team som arbeider med skole- og mobbesaker, foreldretvister (tidl. barnefordeling), helsesaker og arbeidsrettssaker, hvor barn blir berørt.

Barns rettsstilling er særegen, og i likhet med Barnas Jurist mener vi det er viktig å bidra til å sikre og fremme rettssikkerheten til barn og andre utsatte grupper.

 

Marit e1537348056132

FRIVILLIG TVANGSFLYTTING? ET UAVKLART SPØRSMÅL

En ung mann med store funksjonsvansker og tvangstilbøyeligheter til å skade seg selv med å grave blant annet i øyehulene, tvang foreldrene til å sitte og holde rundt ham for å hindre at han skadet seg. Natten igjennom, ofte også på dagtid.

Han bodde i Asker kommune, som ikke klarte å gi han den hjelp han trengte. Det endte med at den kjøpte plass for ham av et privat firma som hadde spesialisert seg på å håndtere slikt, på Gjøvik. Der klarte en å få ham til å fungere nesten helt uten slike tvangshandlinger, og han trivdes. Han opplever å bo sammen med venner og kjente, har et godt liv, mestrer stadig nye utfordringer og viser ingen tegn til å ville bo3 annetsteds enn der han er.

Men kommunen hadde andre planer: Om tilbakeføring av utenbygdsbosatte. Den startet arbeidet med å lage et tilbud for den unge mannen, som kunne erstatte det han hadde. Selv svevde mannen og hans foreldre og verge i uvitenhet om disse planene.

Da foreldrene etter et års planlegging ble orientert, var det nye botilbudet en avgjort sak: Han skulle flytte tilbake til Asker, til en bolig kommunen hadde på et område som skulle bli bo- og tilholdssted for mange med funksjonsnedsettelser av ulike slag. Kontakt ble tatt med mannens nåværende botilbud, for å starte erfaringsoverføring og planlegging av tilbakeføringen. En stor gruppe fagpersoner rykket inn i boligen på Gjøvik for å lære.

Foreldrene protesterte og mente det var lotteri å flytte sønnen fra noe som fungerte til noe kommunen håpet ville fungere like godt. Fagfolkene fra boligen påpekte at et tilbud som var samlokalisert med mange omsorgsmottakere, hadde alle muligheter for å mislykkes.

Til ingen nytte. Kommunen fortsatte å gjennomføre sin plan, traff vedtak om tildeling av tjenester i ny bolig og behandlet foreldrene som om de var enige med kommunen. Etter et halvt år med møter og ‘dialog’ der kommunen sto på sitt og foreldrenes syn ble overhørt, påklaget foreldrene vedtaket og kontaktet advokat Helge Hjort.

Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak. Det var alt for dårlig planlagt, ikke begrunnet og truffet uten å drøfte i alt 15 betenkeligheter en slik tvangsflytting reiste.

Saken var vunnet. Eller var den? Kommunen publiserte en pressemelding på sin hjemmeside: Fylkesmannens vedtak var en foreløpig uttalelse: «Vi har vært i dialog med Fylkesmannen og omgjør nå, av hensyn til de berørte vårt vedtak om flytting». Også foreldrene ble invitert til dialog om hvordan bedre samarbeidet og forberedelsen av en fremtidig tilbakeflytting.

Mennesker med funksjonsnedsettelser har «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre», ifølge FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon foreskriver at enhver har rett til bevegelsesfrihet «og til fritt å velge sitt bosted.»

Kan en norsk kommune trumfe disse prinsippene ved å stille vilkår om at det omsorgstilbud vi gir en som har rett til slik bistand, er plassert der vi bestemmer? Bør den? Fylkesmannen har pålagt kommunen å treffe nytt vedtak, som oppfyller de krav til faglig forsvarlig utredning og samarbeid norsk lov forskriver:

Å gi den enkelte «mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre», helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 punkt 3, og «sikre samhandling mellom tjenesteytende virksomhet og tjenestemottaker», punkt 5. Representanter for brukere skal høres, § 3-10, og det skal legges stor vekt på hva brukeren mener.

Men når det er gjort, kan kommunen da tvangsflytte denne mannen «hjem»? Han har meldt flytting til der han nå bor. Hva kommunen vil si i sitt nye vedtak gjenstår å se. Den forsto ikke at det ikke går an å oppføre seg som den gjorde. Tror den nå at bare den går riktig frem, kan det ende med at han må flytte «hjem»?

Saken fikk medieomtale. Da kom kommunens politikere på banen og forsikret da om at det ikke vil skje. Å tilby utenbygdsbosatte å få flytte hjem er bra.

Men kan de tvinges?