I august ble en mann dømt for grov narkotikaovertredelse ved tilståelsesdom i Oslo tingrett. Han hadde oppbevart en betydelig mengde ulike narkotiske stoffer, og solgt mye av dette. Tingretten la til grunn at mannen hadde et langvarig og omfattende rusmisbruk bak seg, og at han nå hadde gjort flere aktive grep for å lykkes med å endre sin livsførsel. Etter rettens vurdering kunne det ha en uheldig effekt på mannens rehabilitering om han måtte sone i fengsel, slik påtalemyndigheten hadde nedlagt påstand om. Hele fengselsstraffen på to år og åtte måneder ble derfor gjort betinget på vilkår om at mannen gjennomfører narkotikaprogram med domstolskontroll.

Mannens forsvarer var advokat Haakon Åsli Skogstad.

En 58 år gammel MS-rammet kvinne ble i desember 2018 innlagt på sykehjem mot sin vilje. En «søknad» fra henne om plass på sykehjem ble «innvilget». Hun hadde aldri søkt og mot-satte seg innleggelsen på det sterkeste. Med bistand fra advokat Marit Sæther påklaget hun tvangsinnleggelsen til fylkesmannen, viste til at bare dem som mangler samtykkekompetanse kan tvangsinnlegges i helseinstitusjon, og bare hvis det kan føre til skade ikke å bli innlagt. Innleggelsen må være nødvendig og stå i forhold til hennes behov for hjelp.

Advokaten ba om dokumentinnsyn. Sykehjemslegen ba da om fullmakt fra kvinnen, som ikke lenger kan skrive. Først halvannen måned etter innleggelsen ble formelt tvangsvedtak truffet. Advokaten ba om å få det tilsendt. Hun ble da spurt om hvem som hadde engasjert henne, om det var samboeren og om advokaten hadde vurdert om kvinnen var samtykkekompetent til å skaffe seg advokat. Fylkeslegen ville bli rådspurt om innsyn skulle innvilges. Sykehjemmet krevde at hun fikk oppnevnt verge. Legen ved sykehjemmet opplyste at hun var sinnslidende. Fylkesmannen oppnevnte verge for kvinnen uten å spørre eller undersøke henne.

Bydelshjemmesykepleien hadde gitt helsehjelp hjemme hos henne i mange år. Samboeren lager og gir henne mat og hjelper på alle andre praktiske måter til alle døgnets tider. Som grunn for innleggelsen oppga vedtaket omsorgssvikt i eget hjem, bydelen hadde fått bekymringsmeldinger om at hjemmesituasjonen var uforsvarlig. Kvinnen ville hjem.

Advokat Sæther påpekte at tvangsinnleggelsen krenket retten enhver har til respekt for sitt privatliv, familieliv og hjem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Norge pålegges i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne å sikre slike mennesker anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og at de ikke må bo i en bestemt boform (artikkel 19).

Det fremkom etterhvert at årsaken til tvangsinnleggelsen var samboerens adferd. Han skulle ha klaget og vært ufin mot hjemmesykepleierne. Han gikk med på å holde seg unna når de kom for å stelle kvinnen. Mer lempelige tiltak kunne klart vært valgt enn tvangsinnleggelse.

Fylkesmannen stadfestet tvangsvedtaket fire måneder senere, kritiserte sykehjemmet for å ha fattet vedtak først etter halvannen måned, men fant det sannsynliggjort at kvinnen ikke var samtykkekompetent og mente vilkårene for tvangsinnleggelse var oppfylt. Advokat Sæther ba da Oslo tingrett om umiddelbar rettslig overprøving, påpekte at tvangsoppholdet hadde vart i måneder, at kvinnen klart var samtykkekompetent og intet tilsa at hun måtte være i sykehjem. Hennes helsetilstand kunne ivaretas vel så godt hjemme. Fylkesmannens bygget sitt vedtak på feil faktum, var ugyldig og kvinnen ble krevd utskrevet straks.

Like før saken kom for retten ba regjeringsadvokaten kvinnen om forlik med et forslag om hjemflytting på vilkår om hjemmesykepleie uten samboer til stede. Det ble (påny) godtatt. Tvangsvedtaket ble opphevet. Hun hadde da vært ulovlig tvangsinnlagt i mer enn et halvt år.

Bydelen krevde vederlag for tvangsoppholdet. Advokat Sæther klaget. Fylkesmannen godtok ikke kravet og viste til at bydelen hadde vedgått at kvinnens helsetilstand hele tiden hadde vært slik at hun kunne få tilstrekkelig hjelp hjemme.

Klagen på opprettelsen av vergemål har Fylkesmannen ennå ikke besvart, etter fem måneder.

Den 18. juni sendte TV2 et innslag om vår klient Kamran som har blitt bistått av advokatfullmektig André Møkkelgjerd og Aurora Geelmuyden. Kamran satt da varetektsfengslet etter at Drammen tingrett hadde funnet vilkårene for utlevering til Iran oppfylt. Iranske myndigheter ønsket ham utlevert til straffeforfølgelse for bedrageri av 65 milliarder kroner. Kamran har forklart at han mener det er politiske grunner til at Iran ønsket ham utlevert.

Advokatfirmaet Sulland anket kjennelsen og fikk Kamran løslatt etter et par uker. Den 26. juni stilte Stortingsrepresentant Jan Bøhler skriftlig spørsmål til justis- og innvandringsministeren om saken:

En iransk revolusjonsdomstol har begjært å få utlevert en kurdisk opposisjonell som er gift med en norsk statsborger og i 2014 fikk opphold i Norge. Ifølge Amnesty er Iran kjent for å lage fiktive saker for å straffe-forfølge opposisjonelle. Revolusjonsdomstolene har ingen rettsikkerhet, bryter menneskerettighetene og kan dømme til tortur, pisking, og dødsstraff. Mener statsråden det er riktig å behandle og eventuelt kunne etterkomme utleveringsbegjæringer av opposisjonelle fra revolusjonsdomstoler i Iran?

Justisministeren viste til at det følger av utleveringslovens system at departementet kan avslå en utleveringsbegjæring straks den mottas. Men at dette gjøres svært sjeldent, og i de fleste sakene vil en formell utleveringsbegjæring oversendes påtalemyndigheten for nødvendige undersøkelser. Han viste så til at det forutsatte en rettskraftig kjennelse for at vilkårene for utlevering er oppfylt, før departementet og eventuelt Kongen i statsråd skal ta den endelige beslutningen om hvorvidt utlevering skal skje.
Mandag 5. august kom TV2 med en oppdatering av saken.

Borgarting lagmannsrett hadde behandlet anken, og ved kjennelse av 12.7.2019, fant retten at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt. Kjennelsen er rettskraftig.

Lagmannsretten mente det ikke var grunnlag for å konstatere skjellig grunn til mistanke for bedrageri og hvitvasking. Retten la videre til grunn at det er reell fare for at Kamran vil bli idømt pisking eller dødsstraff og at slik straff er i strid med EMK artikkel 3 og derfor til hinder for utlevering. Retten viste også til at mye kan tale for at den rettergang han vil bli utsatt for i Iran, om han utleveres, vil stride så fundamentalt med prinsippene om rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 at utlevering også av den grunn er utelukket. Retten viste så til den bastante skyldkonstateringen i arrestordren som var ustedt av en iransk revolusjonsdomstol, som er en domstol hvor prinsippene om fair trial står særlig svakt.
Lagmannsrettens kjennelse viser at rettsikkerheten i Norge fungerer, i motsetning til i Iran. Samtidig viser saken at det kan være helt nødvendig med omfattende advokatbistand for at rettsikkerheten skal bli ivaretatt, i og med at lagmannsretten var av helt motsatt oppfatning enn tingretten.

Advokatfirmaet Sulland har god kompetanse i denne type saker og i dette tilfellet var vår kunnskap og vårt arbeid avgjørende for en riktig beslutning fra retten.

Alstahaug tingrett frifant nylig enstemmig en mann som var tiltalt for vold mot offentlig tjenestemann. Ifølge tiltalen hadde mannen vært aggressiv og satt seg til motverge i forbindelse med en pågripelse på et utested. Den faktiske situasjon var imidlertid at mannen har lammelser i bena etter en motorsykkelulykke og ikke er i stand til å gå. Han ble avvist på utestedet fordi vakten mente han var full, og politiet ble tilkalt. Selv om politiet ble fortalt at han hadde lammelser og nylig var operert i ryggen, tok politiet tak i armene hans, la ham i gulvet og påførte ham håndjern med hendene bak på ryggen. Dette medførte store smerter og mannen ble sint og prøvde å unngå at politiet tok tak i armene hans.

I samsvar med aktors påstand kom tingretten enstemmig til at tiltalte ikke hadde overtrådt straffeloven og at han ikke hadde hatt forsett om å utøve vold eller trusler mot politiet. Dommen er rettskraftig.

Forsvarer i saken var advokat Frode Sulland.

Høyesterett avsa i februar dom hvor en ung mann fikk samfunnsstraff etter å ha vært tiltalt for en kroppsskade. Slaget medførte nesebrudd. Tiltalte hadde for dette slaget, og et tilfelle av uanstendig adferd, fått 75 dager ubetinget fengsel i lagmannsretten. Høyesterett nedsubsumerte kroppsskaden til en kroppskrenkelse som følge av at beskrivelsen fra lagmannsretten ikke innebar at det forelå forsett.

Ved straffutmålingen tok Høyesterett utgangspunkt i ubetinget fengsel i omkring 45 dager. Det ble så gjort fradrag i straffen som følge av tilståelse. Under henvisning til lang saksbehandlingstid og provokasjon fra fornærmede idømte Høyesterett likevel samfunnsstraff. Det var gått 2,5 år siden voldshandlingen, og provokasjonen innebar en henvisning til en voldtektsanklage tiltalte nå er frifunnet for. Også tiltaltes alder ble tillagt vekt, selv om han var over 18 år da voldsutøvelsen skjedde. Høyesterett konkluderte etter dette med at riktig straff for voldsutøvelsen er 42 timer samfunnsstraff.

Advokat Frode Sulland og advokatfullmektig Aurora Geelmuyden har bistått klienten.

En 20 år gammel gutt med en lett utviklingshemming ble ikke ansett samtykkekompetent «til større avgjørelser, som hvor han skal bo». Fylkesmannen i Buskerud (nå Oslo og Viken) fulgte rådet, fratok mor vergerollen og utnevnte en verge fra sitt faste utvalg. Gutten ble flyttet hjemmefra til et sykehjem og fikk et strengt besøks- og permisjonsregime. Fylkesmannen uttalte at flyttingen var «til hans beste samt at det ville gi nødvendig samfunnsvern». Det var ikke hensiktsmessig å spørre gutten hvem han ville ha som verge, fylkesmannen «ville etter omstendighetene uansett lagt liten vekt på hans ønsker.»

Vergen nektet ham å reise på ferie med familien og krevde guttens pass utlevert for å hindre ham i å dra. På sønnens vegne ba mor advokat Helge Hjort om å påklage vergebyttet. Klage og anmodning om innsyn i sakens dokumenter ble inngitt.

Fylkesmannen ga innsyn i «dokumenter som nærmere kan belyse saken». Anmodning om fullstendig innsyn ble inngitt. Den ble henvist til «Fylkesmannen v/fagområdet Helse». Innsyn ble omsider gitt med unntak av interne dokumenter. Mer-innsyn var ikke vurdert. Vedtaket ble påklaget. Da ble innsyn gitt også i interne papirer. Det ble opplyst at seks saker var registrert på gutten. Antallet viste seg å være 10. Innsyn var gitt i tre av dem. Ny klage/innsynskrav ble inngitt i alle dokumenter. Det ble innvilget og fullt innsyn gitt (som likevel viste seg å være ufullstendig, visstnok på grunn av en «inkurie»).

Men begrunnelsen var ny: Klagen ble ansett som en ny innsynsanmodning, nå på sønnens vegne. De forrige var oppfattet å være på vegne av mor. Siden hun var fratatt vergeoppdraget og en annen oppnevnt, mente fylkesmannen dette var en ny søknad på vegne av en ny klient. Det ga nye muligheter for å avgrense innsyn og hindre ivaretagelsen av klagerens interesser: Kommunen krevde samtykke fra vergen for å gi innsyn. Vergen ble bedt om å gi samtykke, men valgte ikke å svare og sendte fylkesmannen e-post om at han nedprioriterte henvendelser fra advokaten.

I innsynet som omsider ble gitt i de interne dokumenter var det papirer som var sladdet fordi «de inneholder dokumenter som utelukkende er beregnet til internt bruk». (sic!) Det tok over halvannet år å få tilnærmet fullstendig innsyn. (Krav om at den private part fikk dekket sine omkostninger med å få innsyn ble avslått, fordi det først var mor, så sønn som fikk innsyn.)

Vergens måte å utøve vergerollen på ble påklaget. Han valgte da å trekke seg. Sønnen flyttet hjem til familien. Fylkesmannen tilbød da mor å få vergeoppdraget tilbake. Saken var løst: Sønnen fikk sitt liv og familien tilbake, mor tilbudet om å få igjen vergeoppdraget. Kravet om å få dekket omkostningene med helomvendingen ble likevel avslått.

Formal-partsforholdet som det lovstridige tvangsvergebyttet etablerte, fikk fylkesmannen til å avgjøre at gutten og hans familie selv måtte dekke sine utgifter med å få omgjort embetets mange uriktige vedtak. Fremfor å «sikre at mennesker med funksjonsnedsettelse kan nyte sine friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling» som FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) foreskriver, fratok vergemålsmyndigheten gutten hans hjem, familie, bevegelsesfrihet og retten til selv å velge hvem som skal være hans fastlege. Forvaltningslovens regler om parter, innsyn og rettslig klageinteresse ble brukt til å avslå innsyn og la gutten og hans familie ta regningen for fylkesmannens uriktige vedtak. Med juss kan urett skapes!

Er 154 timer mer eller mindre enn 32?

En alenemor med epilepsi og funksjonsskader etter en ulykkeshendelse søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hun fikk avslag og ble i stedet tilbud om sykehjemsplass «da ditt hjelpebehov krever heldøgns oppfølging og medisinsk personell tilgjengelig hele døgnet.»

Hun påklaget vedtaket med bistand fra advokat Hjort, som mente bydelens avslagsgrunn ikke var rettslig relevant. Bydelen hevdet hun ikke ville klare å ivareta brukerstyringen selv. BPA kan imidlertid gis også til personer som ikke kan ivareta den. Kvinnen kunne fint klare det, ifølge medisinsk sakkyndige. Å avspise en alenemor med tilbud om plass på sykehjem ga henne valget mellom ingen hjelp eller institusjonsplassering. Som sykehjemsinnlagt kunne hun ikke være mor for sin ni år gamle datter.

Helse- og omsorgstjenestelovens har til formål å forebygge og legge til rette for mestring av sykdom og nedsatt funksjon, sikre at man får leve og bo selvstendig, ha en meningsfylt og aktiv tilværelse i fellesskap med andre, og at tjenestetilbud tilrettelegges med respekt for mottakers integritet og verdighet, § 1-1.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet avslaget på BPA-søknaden, fordi kvinnens hjelpebehov fratrukket alle helsetjenester «ikke var så stort at hun hadde krav på» BPA, ut fra nye opplysninger den private part ikke hadde fått innsyn i. Da det ble påpekt opphevet fylkesmannen stadfestelsen, erkjente at vedtaket var ugyldig, omgjorde deretter avslaget og påla «etter en helhetsvurdering» bydelen å innvilge både BPA og hjemmesykepleie. Det ble likevel fastholdt at kvinnen hadde rett til helsetjenester, men ikke BPA fordi BPA-behovet ble bedømt som mindre enn lovens rettighetsgrense på minst 32 timer pr. uke.

Bydelen innvilget deretter kvinnen 154 timer BPA pr uke, mer enn fem ganger lovens grense, pluss 7 timer hjemmesykepleie pr. uke.

 Krav om saksomkostningsdekning ble inngitt på vegne av kvinnen, som hadde vunnet frem etter å ha ventet i mer enn to år på at klagesaken skulle avgjøres. Fylkesmannen halverte kravet og vel så det, og uttalte at samme resultat ville vært oppnådd selv om klager ikke hadde brukt advokat. Etter klage som påpekte at fylkesmannen hadde erkjent saksbehandlingsfeil og å ha truffet et ugyldig vedtak basert på feil faktum, omgjorde Helsedirektoratet fylkesmannens halveringsvedtak.

*

Fylkesmannen i Oslo og Akershus´ (mal for?) vedtak lyder. «Objektivt sett ville klageren antagelig oppnådd det same ved å påklage vedtaket uten hjelp av advokat», fordi «normalt vil en klager som har fått avslag på sin søknad, kunne få hjelp av administrasjonen til å sette opp en klage.» Administrasjonen hadde henvist denne alenemoren til å flytte på sykehjem. Ville den hjulpet henne med å påklage vedtaket? Med å påpeke at fylkesmannens først feilaktig var enig med bydelen? Bydelen hadde nektet å oversende advokatens tilsvar til fylkesmannen.

Justice delayed is justice denied:

Besvares ikke innsynskrav «innan fem arbeidsdagar etter at organet mottok kravet, skal dette reknast som eit avslag som kan påklagast.» (Offentleglova § 32 annet ledd.)

En mor var verge for sin sønn på 19, som har ADHD. En ny psykiatrisk utredning kom til at han var psykisk utviklingshemmet, og anbefalte fylkesmannen å frata mor vergeoppdraget. Han så gjorde, uten å spørre eller innhente samtykke fra sønnen. I mars 2017 ba de advokat Helge Hjort om bistand, han klaget og krevde innsyn i saken.

Fylkesmannen oversendte et utvalg dokumenter «som nærmere kan opplyse saken». Krav om fullt innsyn ble fastholdt. Til det svarte fylkesmannen at kravet måtte rettes til fylkesmannen (!), til en annen avdeling, Helseavdelingen. (Forvaltningen skal formidle krav til rett instans.)

Kravet ble sendt dit, men ikke besvart på et halvt år, tross flere purringer. I februar ble innsyn innvilget, men ikke i «interne dokumenter for vår egen saksforberedelse». Ny klage ble sendt.

Etter fire nye måneder ga fylkesmannen innsyn også i de interne dokumenter, men vedgikk én måned senere at ett dokument var holdt tilbake. Ny klage. Da innvilget Vergemålsavdelingen hos fylkesmannen innsyn i alt, eksterne og interne dokumenter, som Helseavdelingen hadde tilbakeholdt. Dokumentet var likevel ikke med! Etter klage nr. fire ble det siste dokumentet tilsendt i september 2018.

*

Innsynet viste at den fylkesmannsoppnevnte vergen hadde tvunget igjennom at sønnen måtte bytte fastlege, ikke fikk dra på ferie med familien eller besøke dem når han ønsket. Klage på vergen ble inngitt. Da trakk han seg fra vergeoppdraget. Fylkesmannen tilbød da mor å få tilbake vergeoppdraget, som han inntil da hadde ment var uskikket til å være verge.

Fylkesmannen brukte halvannet år på å gi fullt innsyn og nesten to år på å trekke tilbake vedtaket om å frata mor vergeoppdraget. Krav om at mor og sønn får dekket sine utgifter til å få korrigert fylkesmannens uriktige vedtak er inngitt, men avslått og påklaget. Hvor lang tid vil den klagesaken ta? Uansett har fylkesmannen et par forbedringer å strekke seg etter:

• Innsyn bør gis etter fem dager, ikke ta halvannet år.
• «Feil»sendte krav bør videresendes til rett mottaker (seg selv).
• Merinnsyn skal vurderes.
• Pårørende bør ikke demoniseres eller kverulantforklares.
• Fylkesmannen skal etterleve vergemålsloven og få skriftlig samtykke av den som får verge.
• FN-Konvensjonen om rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelser skal følges.

Advokat Frode Sulland uttaler seg i dag til NRK om bruken av lovens strengeste straff.

Les mer her:

https://www.nrk.no/ho/svein-jemtland-_46_-kan-fa-lovens-strengeste-straff-1.14232888

Advokatene Frode Sulland, Simen Skjønsberg og Marit Lomundal Sæther har holdt foredrag for nye frivillige i Barnas Jurist. Barns rettsstilling i utlendingssaker, barnevernsaker og som mistenkt eller fornærmet i straffesaker, var temaer som ble berørt.

I tillegg til disse sakstypene har vi i Advokatfirmaet Sulland egne team som arbeider med skole- og mobbesaker, foreldretvister (tidl. barnefordeling), helsesaker og arbeidsrettssaker, hvor barn blir berørt.

Barns rettsstilling er særegen, og i likhet med Barnas Jurist mener vi det er viktig å bidra til å sikre og fremme rettssikkerheten til barn og andre utsatte grupper.