Advokat André Møkkelgjerd har representert Sara Worku, en av de første klientene som omfattes av engangsløsningen for utlendinger med mer enn 16 års oppholdstid i Norge.

Den nye forskriftsbestemmelsen trådte i kraft sommeren 2021, og Worku har nå fått opphold.

 

Saken omtales i Utrop: https://www.utrop.no/nyheter/nytt/284738/

Advokat Frøydis Patursson representerte en klient som var under tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-3, og ble utsatt for tvangsmedisinering med antipsykotika etter psykisk helsevernloven § 4-4.

Med Paturssons bistand klagde klienten på tvangsmedisineringsvedtaket. Statsforvalteren, som er klageinstans i slike saker, valgte å oppheve vedtaket etter klagesaksbehandlingen.

Behandleren som stod ansvarlig for vedtaket om tvungent psykisk helsevern valgte deretter å oppheve sitt eget vedtak etter at Statsforvalteren traff opphevelsesvedtak i tvangsmedisineringssaken. Klient var etter dette løst fra både tvangsmedisinering og øvrig tvang i psykiatrien.

Både i klagen over tvangsmedisinering og i saken om tvungent psykisk helsevern ble utgiftene til advokat dekket av staten etter lov om fri rettshjelp.

Rusreform eller ikke – NAV må endre sitt syn på hvem som skal få ung uføretillegg.

Ung uføretillegg

Personer som kan dokumentere at de har blitt uføre grunnet alvorlig sykdom før fylte 26 år får et tillegg til uføretrygden. Tillegget skal kompensere for at disse aldri fikk noen sjanse til å komme seg ut i arbeid.

Undersøkelsen ”Et liv jeg ikke valgte” viser hvordan en vanskelig oppvekst har farget de unge uføres liv. Sosiale og psykiske problemer kommer til uttrykk i tilpasningsproblemer, tidlig alkoholdebut, rus, angst, spiseforstyrrelser, selvskading og suicidal adferd. Relativt mange har vært i berøring med både barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien.

Dette har vi også sett i sakene vi jobber med. De unge uføre er blant annet de barna som er utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep hjemme. Og en del av dem begynner med rus.

Rus er ingen sykdom

NAV er nøye på at rus ikke gir rettigheter som ung ufør. NAV kommer ofte til at vilkåret om alvorlig sykdom eller dokumentasjon ikke er oppfylt. Så skriver de: Det fremstår som om hovedårsaken til at du ikke har deltatt i arbeidslivet verken før eller etter fylte 26 år har vært stoffmisbruk, ikke psykisk eller fysisk sykdom. Rus er ingen sykdom.

Heldigvis har Trygderetten relativt ofte omgjort NAVs avslag på ung uføretillegg. Trygderetten er ikke alltid enig i NAVs vurdering av at rus kom først og at etterfølgende helseplager dermed skyldes rusen. Også lagmannsretten har uttalt at de helsemessige konsekvensene av rusbruk kan oppfylle kravet om alvorlig sykdom.

Det fremstår meningsløst når NAV vurderer om det var psykiske helseplager eller rusproblemer som var hovedårsak til at personen ikke kom i arbeid.

For mange er det umulig å dokumentere at de psykiske plagene var først og størst. De har like fullt hatt så store problemer i livet at de aldri har kunnet jobbe.

Kan rus bli helse?

Ivar Skeie skriver i Tidsskrift for legeforeningen i februar 2007 at Rus skjuler sykdom. Rusmiddelavhengige har samme rett til helsehjelp som alle andre. De skal behandles individuelt og etter samme faglige og fagetiske standard som andre. Dette burde være en selvfølge, og det understrekes av rusreformen. For at dette skal gjelde dem i like stor grad som alle andre pasientgrupper, må forgangne moralistiske holdninger utfordres.

For NAVs praksis i ung uføresakene med rus og psykiatri er også moralistisk. Rus er din egen skyld, men helsen kan vi hjelpe deg med. Arbeiderparties nei til rusreform legitimerer denne praksisen.

Rusproblematikk er i hovedsak en helseutfordring. Det er den også for de unge uføre.

 

Advokat Hanne Krogenæs, i samarbeid med Gatejuristen og Barnas jurist

Kronikk av advokat André Møkkelgjerd og advokat Hanne Krogenæs i Klassekampen 11.9.2020

I kampen for å beholde det norske statsborgerskapet står innvandrere maktesløse tilbake for den sterke staten. Stortinget har innført nye regler om tilbakekall av statsborgerskap. Til tross for klare intensjoner om styrket rettssikkerhet, vil mange stå igjen uten tilgang til fri rettshjelp.

Tilbakekall av statsborgerskap

Midt i en pandemi er det godt å vite at som norsk statsborger har man en uforbeholden rett til opphold i Norge. Men Utlendingsdirektoratet (UDI) har liggende omtrent 900 saker om tilbakekall av norsk statsborgerskap som venter på behandling etter nytt regelverk. UDI opplyser at de vil bruke omtrent tre år på å behandle disse sakene.

Konsekvensene av tilbakekall er svært inngripende. Ikke bare skal det avgjøres om personen er norsk eller ikke, for tilbakekall av norsk statsborgerskap innebærer at statsborgeren blir «utlending», ikke lenger har noen tillatelse til opphold i Norge og i tillegg risikerer utvisning. Disse menneskene må flytte til et land de kanskje aldri har vært i tidligere, men som de er statsborgere av.

Barnekonvensjonen artikkel 7 anerkjenner alle barns rett til å ha et statsborgerskap. Og artikkel 8 gir alle barn rett til å ivareta sin identitet, herunder sin nasjonalitet. Myndighetene forsikrer at barns statsborgerskap i utgangspunktet ikke skal trekkes tilbake på grunn av feil som foreldre eller besteforeldre har gjort. De skal i utgangspunktet heller ikke bli statsløse etter bestemmelsen. Voksne derimot kan gjøres statsløse, med den rettsløsheten dette innebærer. Et uavklart spørsmål vil også ofte være hvor disse menneskene skal sendes.

I den såkalte Mariadommen (Rt. 2015 s. 93) uttalte Høyesterett det slik: «Statsborgerskap utgjør […] et grunnleggende rettslig, sosialt og psykologisk bånd, som kan være av avgjørende betydning for et menneskes identitet og utvikling gjennom hele livet, fra fødsel til død».

Endringer i statsborgerloven

Avveiningen som må tas av hensyn som taler for og mot tilbakekall er nå lovfestet. Brynjulf Risnes og Mads Andenæs har uttalt at tidligere praksis var i strid med både lov, Grunnlov og våre internasjonale forpliktelser. Sakene er ofte komplekse, med lang historie i Norge som må dokumenteres, og en rekke juridiske problemstillinger, inkludert vurderinger av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Som advokater har vi mottatt henvendelser fra de første som omfattes av de nye reglene. Vi er bekymret over hvor lite rettshjelp som gis. Mange har allerede fått et vedtak når de oppsøker advokat og har kun rett til én time rettshjelp til å klage på vedtak etter nytt regelverk. Fordi de gjennom lovendringen får en rett til å møte personlig i utlendingsnemnda (UNE), dekkes ytterligere fem timer. Men møtene i nemnda varer som regel lenger enn dette.

Intensjonen

I januar 2017 fremmet representanter fra fem partier (SV, SP, AP, MDG og V) på Stortinget et representantforslag om endringer i statsborgerloven. Forslagstillerne fremhevet at tilbakekall av statsborgerskap «er et svært alvorlig vedtak med store konsekvenser for den enkelte» og at «det burde vært en automatisk muntlig forhandling i en domstolsprosess med mulighet for å legge frem bevis, i stedet for et rent administrativt vedtak slik det er i dag».

Bakgrunnen var den såkalte «Mahad-saken» som gjaldt tilbakekall av det norske statsborgerskapet til en bioingeniør. Han hadde oppgitt å være somalisk, men var etter myndighetens vurdering fra Djibouti. Stortinget ba regjeringen legge frem forslag om at tilbakekall skulle skje etter domstolsbehandling, med fri rettshjelp i hele prosessen.

Men utlendingsforvaltning ble likevel ikke byttet ut med domstolsbehandling. Venstre i regjering stemte i 2019 imot det opprinnelige forslaget de hadde vært med på å stille. Rettssikkerheten ble ansett tilstrekkelig ivaretatt ved personlig fremmøte i et nemndmøte i Utlendingsnemnda (UNE), og en begrenset tilgang til fri rettshjelp.

Det reelle behovet for rettshjelp

I NOU 2020:05 «Likhet for loven» foreslår rettshjelpsutvalget åtte timers fri rettshjelp i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Ved personlig fremmøte i UNE påpeker utvalget at selve nemndmøtet vanligvis varer lenger enn fem timer, og at det er «UNE, ikke utlendingens advokat, som avgjør hvor lenge møtene skal vare. Utvalget foreslår derfor at advokatene gis salær for medgått tid i møtet».

Advokatforeningen har i høringsrunden spilt inn at disse sakene gjennomgående vil være svært arbeidskrevende, og foreslått 15 timer advokatbistand så lenge saken er til behandling i UDI og så 20 timer til nemndbehandling i Utlendingsnemnda.

Resultatet

Med de vedtatte reglene, vil mange advokater måtte avslå slike oppdrag, selv om de har et idealistisk ønske om å tjene rettstaten. Et forsvarlig arbeid lar seg rett og slett ikke gjøre innenfor de vedtatte tidsrammene. Det vil igjen bety at i saker om tilbakekall av statsborgerskap, vil det danne seg ett advokattilbud for dem som har råd til å betale og ett for dem som ikke har det.

Stortingets lovnader om styrket rettssikkerhet og fri rettshjelp er vannet ut til en tynn suppe. I maktforholdet stat vs. innvandrer er faren stor for at rettspraksis utvikler seg til fordel for den sterke part – nemlig staten selv. Var det dette Stortinget så for seg da de skulle styrke rettssikkerheten i tilbakekallssakene?

Mennesker med funksjonsnedsettelse kan nyte sine friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling
FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Er de som trenger verge og deres pårørende vergeløse i vergemålssaker? Hva gjør en mor og verge for en 19 år gammel lettere psykisk utviklingshemmet sønn som tvangsinnlegges, blir tvangsmedisinert, ansett ikke samtykkekompetent «til større avgjørelser, som hvor han skal bo» og mot sin vilje plasseres på sykehjem?

Mor protesterte på innleggelsen og medisineringen som sløvet sønnen ned og fikk ham til å legge på seg 25 kilo. Hun ville ha ham hjem. Da fratok fylkesmannen henne vergeoppdraget og oppnevnte en verge fra fylkesmannens faste utvalg. Fylkesmannen mente sykehjem «ville gi nødvendig samfunnsvern». Gutten ble ikke spurt til råds. Fylkesmannen «ville etter omstendighetene uansett lagt liten vekt på hans ønsker.»

Mor ba advokat Helge Hjort om bistand, han påklaget vergebyttet og ba om dokumentinnsyn. Fylkesmannen sendte «dokumenter som nærmere kan belyse saken». Innsyn ble ikke gitt i interne dokumenter. Innsyn på guttens vegne måtte den nye vergen godkjenne. Han besvarte ikke henvendelser og meddelte at han nedprioriterte henvendelser fra advokaten. Da det etter ny klage ble gitt merinnsyn i interne papirer, var flere dokumenter sladdet fordi «de inneholder dokumenter som utelukkende er beregnet til internt bruk». Ny klage med krav om fullstendig innsyn ble innvilget, men var ikke fullstendig grunnet en «inkurie». Det tok over halvannet år å få tilnærmet fullt innsyn. Fylkesmannen avslo krav om å få dekket kostnadene med å drive frem innsyn. Statens sivilrettsforvaltning var enig, og stadfestet også vergebyttet.

Sykehjemmet innførte strenge besøks- og permisjonsregler. Den nye vergen krevde guttens pass utlevert for å hindre ham i å reise på ferie med familien, og byttet fastlege for gutten, fra legen han alltid hadde brukt. Vergens handlemåte ble påklaget. Han valgte da å trekke seg. Fylkesmannen avgjorde at vergen hadde ivaretatt guttens interesser tilfredsstillende.

Etter klage dit uttalte Sivilombudsmannen at Statens sivilrettsforvaltning hadde fratatt gutten hans verge på utilstrekkelig og usaklig grunnlag. Det var urettmessig og lovstridig at han ikke ble hørt før vedtaket ble truffet. Vergevedtaket var ugyldig. Ombudsmannen ba Statens sivilrettsforvaltning «vurdere tiltak som kan bøte på den urett de [familien] ble utsatt for».

Sønnen flyttet hjem. Fylkesmannen tilbød mor å få tilbake vergeoppdraget, kom så til at han ikke trengte verge og opphevet vergeoppdraget, men avslo å dekke omkostningene med å få endret det uriktige vedtaket. Fylkesmannen anså klage som fremsatt av mor, ikke sønnen. Statens sivilrettsforvaltning var enig.

Gutten ble ulovlig fratatt sin verge, påtvunget en ny, tvangsbosatt, fratatt sin bevegelsesfrihet, påtvunget strenge begrensninger i retten til et familieliv og fratatt retten til å velge fastlege. Forvaltningslovens regler om parter, innsyn og rettslig klageinteresse ble utlagt slik at innsyn ble avslått/begrenset. Guttens familie måtte selv dekke advokatbistand til å få opphevet vergemålsmyndighetenes uriktige vedtak. Med juss begår vergemålsmyndighetene urett.

En kvinne ble i tingretten idømt fem måneder ubetinget fengsel for regnskapsovertredelse, skattesvik og overtredelse av skattebetalingsloven. Kvinnen erkjente forholdene, men var uenig i tingrettens utmåling av straff. Etter tingrettens dom tok hun derfor kontakt med vårt kontor. Vi anbefalte henne å anke over straffeutmålingen. Den 19. februar avsa Eidsivating lagmannsrett dom i saken. Under ankeforhandlingen ble det ført nye bevis for kvinnens omsorgsforpliktelser. Kvinnens forsvarer ga en grundig gjennomgang av rettspraksis der omsorg for barn er relevant for utmålingen av straff. På denne bakgrunn ble straffen endret til 150 samfunnsstraff. Begrunnelsen for dette var hensynet til kvinnens fire barn, som hun har primæromsorgen for. Lagmannsretten pekte blant annet på Barnekonvensjonens artikkel 3, hvor det fremgår at barns interesser vil være et relevant hensyn som må tillegges vekt ved straffutmålingen.

Kvinnen ble representert av advokat Henriette Willix.

Dagbladet påpeker på lederplass 21. november at den nåværende fri rettshjelpsordningen fører til klassejustis i Norge, og at det ikke er lovene som setter skiller, men den økonomiske muligheten til å få sin rett.

UDI-direktør Frode Forfang uttalelser til media (Aftenposten 12. og NRKs Torp 13. november) i forbindelse med utvisningssaken til Mahsa Aghabararian, er et illustrerende eksempel.

Aghabararian skulle utvises fra Norge, til tross for at hun har en seks måneder gammel norsk datter som hun fortsatt ammer. Saken har på en god måte fått frem de mangelfulle vurderingene som utlendingsforvaltningen gjør av barnets beste i utvisningssaker. Det er bra at UDI omgjorde et klart feilaktig vedtak og at UDI-direktøren til Aftenposten varsler gjennomgang av interne retningslinjer. Men saken viser at resurssterke enkeltmennesker har muligheter som mindre resurssterke utlendinger ikke har, til å påvirke både utfallet av sin egen sak og innholdet i regelverket gjennom media.

På spørsmål fra Aftenposten om det må medieoppslag til for at UDI skal gi saker en ny gjennomgang, svarer Forfang at «De aller fleste enkeltsaker som ender i mediene, fører ikke til omgjøring av vedtaket. Men ser vi at vi burde fattet en annen avgjørelse, skal det i hvert fall ikke handle om prestisje.» Det er betryggende at direktøren ikke vil la det gå prestisje i mediesaker, selv om Forfang ikke vil innrømme at UDI har begått en «åpenbar feil».

På spørsmål om det er grunn til bekymring for dem som ikke er like ressurssterke, svarer Forfang at «Når det gjelder utvisningssaker etter brudd på utlendingsloven, har alle rett til fri rettshjelp. Da kan man få hjelp fra en advokat.»

Det Forfang sier er helt riktig. Men han svarer ikke direkte på spørsmålet. Fra svaret får man gå ut ifra at UDI-direktøren mener rettsikkerheten i slik saker generelt er god nok. Men når han gir uttrykk for at de mindre resurssterke kan få hjelp av advokat, bør det samtidig opplyses om hvor mye rettshjelp de som omfattes av fri rettshjelp kan få i slike saker.

Etter stykkprisforskriften dekkes bistand til forhåndsvarsel om utvisning med 3 timers advokatarbeid. Gjelder det en familie, gis det kun én time for ektefellen, så totalt fire timer for foreldrene. Det gis også én time per barn mellom 14 og 18 år. En familie med to voksne og to barn vil gi totalt seks timers advokatbistand. Dersom UDI fatter vedtak om utvisning gis det én times advokatbistand til å klage.

Advokater kan søke om å få dekket mer arbeid enn dette, men bare hvis det brukes mer enn dobbelt så mange timer som stykkprisen. Det er advokaten som bærer risikoen for om han får lønn for merarbeidet. Fylkesmannen som avgjør hva som skal utbetales skriver konsekvent i sine vedtak at «stykkprissatsen som er fastsatt til for eksempel 3 timer, er ment å dekke inntil 6 timer bistand i saken». Fylkesmannen nevner også ofte at «det som hovedregel ikke skal innvilges mer enn 2-3 ganger stykkprisen».

Dette er altså omfanget av bistanden de fleste utlendinger kan forvente å få i en utvisningssak. Advokatbistanden Aghabararian har fått i denne saken er nok langt større enn for de som får fri rettshjelp. Svaret på Aftenpostens spørsmål på om det er grunn til bekymring for rettsikkerheten til dem som ikke er like ressurssterke er derfor et klart «ja».

Advokat Frode Sulland og advokatfullmektig André Møkkelgjerd.

Kronikk av André Møkkelgjerd, publisert i Klassekampen 7.11.2019. 

 

NAV-skandalen har vist flere svakheter ved rettssikkerheten for svakerestilte grupper i Norge. Myndighetenes vilje til å gjøre bot er langt større nå enn da flyktninger ble utsatt for en liknende skandale i 2014.

Rettsstaten sviktet

Som leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen, Marius Dietrichson påpekte overfor NRK 31. oktober, dreier NAV-skandalen seg om systemsvikt i alle ledd: «Det er svikt hos advokatene, og det er svikt også fra dommere og aktorer». Han påpekte også at rettsstaten bygges ned blant annet ved at betalingen advokatene får i slike saker er så lav at advokatene ikke har tid til å sjekke rettsgrunnlaget. Flere har også påpekt at skandalen har preg av klassejus og at en samfunnstopp med råd til å engasjere en toppadvokat, ikke ville blitt uskyldig dømt på samme måte som ofrene i NAV-skandalen (Advokatbladet 30.10.2019).

Bra at det tas ansvar

Det er derfor helt på sin plass at norske myndigheter tar ansvar for å rydde opp i NAV-saken. VG viser i en artikkel 30. oktober at NAV mente etaten «som utgangspunkt ikke er forpliktet til å på eget initiativ gjenfinne saker vi ikke har konkret kunnskap om». Men i samme artikkel går det frem at det i løpet av kort tid ble konkludert med at en slik ansvarsfraskrivelse ikke kunne forsvares: «NAV har satt ned en innsatsgruppe (20-30 personer) med svært kompetente personer som skal gjennomgå alle sakene på områdene tilbake til 2012. Disse sakene vil vi behandle på nytt.»

Hvorfor behandles flyktninger annerledes?

Kontrasten er stor til myndighetenes vilje til å rydde opp etter en liknende rettssikkerhetsskandale i 2014. Skandalen rammet flyktninger som hadde blitt dømt til ca. 45 dagers ubetinget fengsel for handlinger som i ettertid viste seg å være straffrie. Flyktninger som benytter falske dokumenter for å flykte for livet, men legger kortene på bordet uten ugrunnet opphold når de ankommer Norge, skal i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel 31 ikke straffes for dokumentfalsk. Men som påpekt i en rapport fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), skrevet av Marek Linha og undertegnede i 2014, og siden bekreftet av Høyesterett samme år (Rt-2014-645), var norsk praksis i strid med flyktningkonvensjonen. Flyktningene var dømt til ubetinget fengsel for handlinger som var straffrie. Ingen vet hvor mange flyktninger som har fått en slik uriktig straffedom.

Riksadvokaten endret som følge av dommen sine egne retningslinjer, slik at påtalepraksis ble justert mer i tråd med flyktningkonvensjonen. Men viljen til å rydde opp var ikke like stor overfor flyktninger med lite ressurser, som nylig hadde startet på en integreringsprosess i Norge med en uriktig straffedom for dokumentfalsk, som for NAV-skandalens ofre. Holdningen liknet den som ble uttrykt fra NAV i VG-artikkelen. Forskjellen er at det aldri kom en forsvarlig konklusjon om at en slik ansvarsfraskrivelse er uholdbar.

Riksadvokaten skrev i et brev av 17.12.2014 at:

Hensett til at det dreier seg om flyktninger som ofte vil ha begrenset kunnskap om den mulighet man etter norsk rett har til å begjære gjenåpning, og hvordan man i så fall skal gå frem, har riksadvokaten likevel besluttet at påtalemyndigheten på eget initiativ skal foreta en vurdering av om det i den enkelte sak er grunnlag for å begjære gjenåpning til gunst for den domfelte, uavhengig av om vedkommende selv begjærer gjenåpning.

I et annet brev fem dager senere kom en viktig presisering om at «instruksen, ut fra ressurs- og rettssikkerhetshensyn, i første omgang er begrenset til domfellelser som har resultert i frihetsstraff som ennå ikke er effektuert.»

 Flyktningene som hadde sonet sin uriktige straff skulle altså staten ikke ta noe videre ansvar for. De måtte selv ta ansvar for å begjære sin sak gjenåpnet for å renvaske sitt rulleblad. Påtalemyndigheten ble ikke pålagt annet ansvar enn å vurdere om den sluttet seg til eventuelle begjæringer om gjenåpning fra de domfelte selv.

Riksadvokaten hadde i det første brevet uttalt at han hadde «tillitt til at de domfeltes forsvarere på en samvittighetsfull måte vil gi bistand.» På samme måte som i NAV-skandalen, må ansvaret deles mellom påtalemyndighet, domstoler og forsvarerne. Men hvorfor forsvarerne alene skulle få ansvaret for å rette opp feilene, er uforståelig. En begjæring om gjenåpning er i utgangspunktet ikke dekket av fri rettshjelp, og flyktningene har ofte lavere inntekt og er mindre ressurssterke enn personer med lengre botid i Norge. Forventet norske myndigheter i det hele tatt at noen flyktninger på eget initiativ, uten advokathjelp eller statlig veiledning, skulle klare å få seg selv frifunnet?

Ikke for sent å rette opp feilene

Hva kan det skyldes at staten i langt større grad tar ansvar når uretten blant annet har rammet norske borgere? Svaret vil sannsynligvis gi en vond smak i munnen. Riksadvokatens brev kom først et halvt år etter Høyesterettsdommen, i forbindelse med et medieoppslag i NRK (saken er publisert samme dag som Riksadvokatens brev 17.12.2014) om at flyktninger ble kalt inn til soning av dommer som mest sannsynlig var uriktige.

NOAS gjorde et forsøk på å rette opp uretten i de sakene som var kjent for organisasjonen. Fire saker ble begjært gjenopptatt og fire flyktninger ble frifunnet. NAV-skandalen viser to ting:

1. Det er all grunn for domstolene til i langt større grad å være kritiske til statens rettsforståelse, og til å foreta selvstendige vurderinger og undersøkelser av folkerettslige og EØS-rettslige forpliktelser.
2. Det er all grunn til å være kritisk til om svakerestilte grupper, som flyktninger og NAV-brukere, har samme rettssikkerhet som andre i Norge. Fri rettshjelpsordningen må styrkes slik at forsvarere kan gi tilstrekkelig god bistand på offentlig satser.

Det er ennå ikke for sent for staten å rette opp feilen overfor flyktningene, når det nå igangsettes et stort arbeid for å rette opp feilene i NAV-saken.

 

 

En mann fikk slag, ble helt pleietrengende og kom på sykehjem. Han var gift påny. Kommunens overformynderi oppnevnte ektefellen som verge for ham.

Det likte sønnen fra forrige ekteskap dårlig og klaget, men fikk ikke medhold. Han klaget påny. Og påny. Og påny, med stadig mer infamerende påstander om fars nye familie, særlig ektefellen. Han opprettet en blogg med løpende sjikane mot dem.

Vergereformen overførte i 2013 ansvaret for vergemål fra kommunale overformynderier til fylkesmannen. Sønnen klaget da dit, men fikk like lite medhold der. Han klaget påny.

Da tok fylkesmannen opp klagen, varslet ektefellen om at vergemålet ble vurdert fratatt henne og en ny verge oppnevnt! Hun ba om bistand av advokat Helge Hjort, som minnet fylkesmannen om fylkesmannens avslått året før. Var det gått i glemmeboken? Også overformynderiet hadde avslått hans krav mange ganger. Var det også glemt? Fylkesmannen ble rådet til å sette seg inn i sakens forhistorie før nytt vedtak ble truffet.

Til ingen nytte: Fylkesmannen fratok ektefellen vergeoppdraget og oppnevnte ny verge. Vedtaket ble påklaget, siden intet i saken tilsa at fylkesmannen burde mene noe annet denne gangen enn han hadde gjort sist, og overformynderiet mange ganger før.

Da snudde fylkesmannen, ga oppdraget tilbake til ektefellen (og sendte henne regning for arbeidet den nye vergen hadde gjort mens han var oppnevnt! Etter klage gikk fylkesmannen tilbake på det, og dekket regningen selv. Men arbeidet med å besvare fylkesmannens varsel ble ikke dekket. Etter klage ga fylkesmannen seg på dette også.)

Sønnen fra første ekteskap ga seg ikke. Han klaget over at ektefellen hadde fått tilbake vergeoppdraget. Fylkesmannen avviste klagen. Sønnen klaget for nte gang, nå over avvisningen. Han fikk medhold, klageinstansen påla fylkesmannen å realitetsbehandle klagen. Da vedtok fylkesmannen påny å frata ektefellen oppdraget!

Ny klage ble inngitt, men Statens sivilrettsforvaltning stadfestet vedtaket. Ektefellen ble fratatt vergeoppdraget

Saken pågikk i to og et halvt år. Fylkesmannen traff 15 vedtak og måtte omgjøre halvparten, mange gjaldt ektefellens saksomkostninger på mer enn 100.000 kroner. Hva saksbehandlingen har kostet skattebetalerne er uvisst.

Summum ius, summa injuria. Var det en god idé å overlate ansvaret for vergemålssaker til fylkesmannen?