Frifunnet for grov vitnepåvirkning

To menn, som også er brødre, sto tiltalt for grov motarbeidelse av rettsvesenet (vitnepåvirkning) som iht. straffeloven § 158 jf. § 157 har en strafferamme på 10 år. Påtalemyndigheten mente mennene hadde påvirket sin yngre niese til å forklare seg uriktig i en familievoldssak. Begge brødrene ble frifunnet i tingretten i desember 2020. Statsadvokaten anket frifinnelsen og saken kom opp for Borgarting lagmannsrett i september 2021. Også der ble begge brødrene frifunnet. Dommen ble rettskraftig på senhøsten 2021.

Brødrene ble representert av hhv. advokat Henriette Willix og advokat Frode Sulland

Etter snart 19 år som papirløs i Norge har Sara fått oppholdstillatelse

Advokat André Møkkelgjerd har representert Sara Worku, en av de første klientene som omfattes av engangsløsningen for utlendinger med mer enn 16 års oppholdstid i Norge.

Den nye forskriftsbestemmelsen trådte i kraft sommeren 2021, og Worku har nå fått opphold.

 

Saken omtales i Utrop: https://www.utrop.no/nyheter/nytt/284738/

Holdt på å bli kastet ut av Norge. Nå er hun en av de første papirløse UNE gir amnesti.

Advokat André Møkkelgjerd har representert Sara Worku, en av de første klientene som omfattes av engangsløsningen for utlendinger med mer enn 16 års oppholdstid i Norge. Worku ble løslatt fra Trandum da instruksen om utsatt iverksettelse og engangsløsningen ble publisert i februar 2020: https://www.vl.no/nyheter/2020/02/25/skulle-bli-tvangsreturnert-far-sokje-opphald/

 Den nye forskriftsbestemmelsen trådte i kraft sommeren 2021, og Worku har nå fått opphold. Saken omtales i Vårt Land 12.11.2021 (https://www.vl.no/nyheter/2021/11/12/holdt-pa-a-bli-kastet-ut-av-norge-na-er-hun-en-av-de-forste-papirlose-une-gir-amnesti/) og advokat Møkkelgjerd uttaler seg til avisen:

Workus advokat, André Møkkelgjerd hos advokatfirmaet Sulland, kaller vedtaket etterlengtet for et menneske som har vært i en «svært vanskelig situasjon i lang tid».

 Hovedregelen i Norge er at man først får midlertidig oppholdstillatelse, og så opparbeider rett til fast opphold. Workus midlertidige tillatelse har derimot ekstra begrensninger og danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

 – Begrensningen kan oppheves. Det forutsettes i utgangspunktet at man legger fram pass, eller sannsynliggjør at det ikke er mulig, sier Møkkelgjerd. 

Det kan bli ekstra vanskelig, fordi Etiopia er på randen av borgerkrig, tror advokaten:

– Det skal være svært vanskelig å få kontakt med ambassader, og nødvendige undersøkelser i Etiopia vil trolig vanskelig kunne gjennomføres.

 Enn så lenge må Worku leve med ekstra begrensninger. Hun kan ta seg jobb og reise inn og ut av landet. Men hun får ikke rett på opplæring i norsk og samfunnsfag, ei heller på introduksjonsprogram.

 – Det er altså en «dårlig» tillatelse med færre rettigheter enn vanlig. Ofte oppstår det da praktiske problemer knyttet til manglende ID-dokumenter, som for eksempel gjør det vanskelig å åpne bankkonto, selv om man har oppholdstillatelse, sier Møkkelgjerd.

Opphevet tvangsmedisineringsvedtak og utskrivelse fra tvungent psykisk helsevern

Advokat Frøydis Patursson representerte en klient som var under tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-3, og ble utsatt for tvangsmedisinering med antipsykotika etter psykisk helsevernloven § 4-4.

Med Paturssons bistand klagde klienten på tvangsmedisineringsvedtaket. Statsforvalteren, som er klageinstans i slike saker, valgte å oppheve vedtaket etter klagesaksbehandlingen.

Behandleren som stod ansvarlig for vedtaket om tvungent psykisk helsevern valgte deretter å oppheve sitt eget vedtak etter at Statsforvalteren traff opphevelsesvedtak i tvangsmedisineringssaken. Klient var etter dette løst fra både tvangsmedisinering og øvrig tvang i psykiatrien.

Både i klagen over tvangsmedisinering og i saken om tvungent psykisk helsevern ble utgiftene til advokat dekket av staten etter lov om fri rettshjelp.

Klient skrevet ut fra tvungent psykisk helsevern

Advokatfullmektig Hedda Larsen Borgan representerte en klient som var tvangsinnlagt etter psykisk helsevernloven § 3-3. Klienten fikk ikke medhold i Kontrollkommisjonen eller i Oslo tingrett om at vilkårene for tvangsinnleggelse ikke var oppfylt. Saken ble anket til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett fant at vilkåret om samtykkekompetanse, som er et absolutt vilkår for å holde noen innlagt på tvang, ikke var oppfylt. Vilkåret er at pasienten «åpenbart» ikke er samtykkekompetent. Retten skrev blant annet at «I lagmannsretten framsto hun samlet og konsistent gjennom forklaringen som varte i ca. 40 minutter». Retten anså det dermed ikke som åpenbart at klient ikke hadde samtykkekompetanse. Klienten ble dermed skrevet ut fra tvungent psykisk helsevern samme dag som dommen ble sendt til partene. Saken ble ikke anket av Staten.

Saken viser at det nytter å hevde sin rett i slike saker, selv om man ikke får medhold i førsteinstans. Klients utgifter til saken blir dekket av staten etter lov om fri rettshjelp § 16 nr. 2.

Rus utelukker rettigheter som ung ufør

Rusreform eller ikke – NAV må endre sitt syn på hvem som skal få ung uføretillegg.

Ung uføretillegg

Personer som kan dokumentere at de har blitt uføre grunnet alvorlig sykdom før fylte 26 år får et tillegg til uføretrygden. Tillegget skal kompensere for at disse aldri fikk noen sjanse til å komme seg ut i arbeid.

Undersøkelsen ”Et liv jeg ikke valgte” viser hvordan en vanskelig oppvekst har farget de unge uføres liv. Sosiale og psykiske problemer kommer til uttrykk i tilpasningsproblemer, tidlig alkoholdebut, rus, angst, spiseforstyrrelser, selvskading og suicidal adferd. Relativt mange har vært i berøring med både barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien.

Dette har vi også sett i sakene vi jobber med. De unge uføre er blant annet de barna som er utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep hjemme. Og en del av dem begynner med rus.

Rus er ingen sykdom

NAV er nøye på at rus ikke gir rettigheter som ung ufør. NAV kommer ofte til at vilkåret om alvorlig sykdom eller dokumentasjon ikke er oppfylt. Så skriver de: Det fremstår som om hovedårsaken til at du ikke har deltatt i arbeidslivet verken før eller etter fylte 26 år har vært stoffmisbruk, ikke psykisk eller fysisk sykdom. Rus er ingen sykdom.

Heldigvis har Trygderetten relativt ofte omgjort NAVs avslag på ung uføretillegg. Trygderetten er ikke alltid enig i NAVs vurdering av at rus kom først og at etterfølgende helseplager dermed skyldes rusen. Også lagmannsretten har uttalt at de helsemessige konsekvensene av rusbruk kan oppfylle kravet om alvorlig sykdom.

Det fremstår meningsløst når NAV vurderer om det var psykiske helseplager eller rusproblemer som var hovedårsak til at personen ikke kom i arbeid.

For mange er det umulig å dokumentere at de psykiske plagene var først og størst. De har like fullt hatt så store problemer i livet at de aldri har kunnet jobbe.

Kan rus bli helse?

Ivar Skeie skriver i Tidsskrift for legeforeningen i februar 2007 at Rus skjuler sykdom. Rusmiddelavhengige har samme rett til helsehjelp som alle andre. De skal behandles individuelt og etter samme faglige og fagetiske standard som andre. Dette burde være en selvfølge, og det understrekes av rusreformen. For at dette skal gjelde dem i like stor grad som alle andre pasientgrupper, må forgangne moralistiske holdninger utfordres.

For NAVs praksis i ung uføresakene med rus og psykiatri er også moralistisk. Rus er din egen skyld, men helsen kan vi hjelpe deg med. Arbeiderparties nei til rusreform legitimerer denne praksisen.

Rusproblematikk er i hovedsak en helseutfordring. Det er den også for de unge uføre.

 

Advokat Hanne Krogenæs, i samarbeid med Gatejuristen og Barnas jurist

To klienter fikk beholde statsborgerskap etter nye regler

I februar representerte advokat André Møkkelgjerd to klienter i Utlendingsnemnda i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Begge klienter er opprinnelig palestinere, men hadde ikke oppgitt at de hadde jordansk statsborgerskap da de kom til Norge. Unnlatelsen ga grunnlag for tilbakekall av statsborgerskapet i en prosess som har vart mer enn fem år.

Oppholdstid i Norge på 20 år og dermed en sterk tilknytning til landet, førte til at UNE omgjorde UDIs vedtak om å tilbakekalle statsborgerskapet. UDI hadde da allerede omgjort sitt eget vedtak om utvisning og informert om at oppholdstillatelse ville bli gitt dersom UNE tilbakekalte statsborgerskapet.

UNE mente UDI hadde lagt en for høy terskel til grunn for vurderingen når de hadde uttalt at det skal «svært mye til» for at et vedtak om et tilbakekall anses for å være uforholdsmessig, når en person har gitt grovt uriktige opplysninger. UDIs vurdering var ikke i tråd med det nye regelverket. Ifølge forarbeidene til den nye lovbestemmelsen som lovfester en forholdsmessighetsvurdering gjelder denne høye terskelen bare i to tilfeller. Det skal «svært mye» til der en person bevisst og aktivt benytter seg av mer enn én identitet eller der vedkommende har begått alvorlig kriminalitet i Norge. Det var ikke tilfelle i disse sakene.

Lovendringen var et resultat av et representantforslag fra 2017. Forslagstillerne fra fem partier (SV, SP, AP, MDG og V) fremhevet at tilbakekall av statsborgerskap «er et svært alvorlig vedtak med store konsekvenser for den enkelte» og at «det burde vært en automatisk muntlig forhandling i en domstolsprosess med mulighet for å legge frem bevis, i stedet for et rent administrativt vedtak slik det er i dag».

Bakgrunnen var den såkalte Mahad-saken som gjaldt tilbakekall av det norske statsborgerskapet til en bioingeniør. Han hadde oppgitt å være somalisk, men var etter myndighetens vurdering fra Djibouti. Stortinget ba regjeringen legge frem forslag om at tilbakekall skulle skje etter domstolsbehandling, med fri rettshjelp i hele prosessen.

Utlendingsforvaltning ble likevel ikke byttet ut med domstolsbehandling. Rettssikkerheten ble ansett tilstrekkelig ivaretatt ved personlig fremmøte i et nemndmøte i Utlendingsnemnda (UNE). Som advokatene Møkkelgjerd og Krogenæs tidligere har fremhevet, ble det heller ikke sikret rettshjelp i prosessen slik Stortinget hadde forutsatt.

Til tross for at lovendringene ble endret betydelig fra det opprinnelige forslaget tyder sakene til de to klientene på at det nye regelverket i alle fall vil innebære en viss oppmyking av praksis fra før lovendringen, i tråd med Stortingets intensjon.

 

 

Misforstått om rettshjelp fra Stortinget i statsborgersakene

Kronikk av advokat André Møkkelgjerd og advokat Hanne Krogenæs i Klassekampen 11.9.2020

I kampen for å beholde det norske statsborgerskapet står innvandrere maktesløse tilbake for den sterke staten. Stortinget har innført nye regler om tilbakekall av statsborgerskap. Til tross for klare intensjoner om styrket rettssikkerhet, vil mange stå igjen uten tilgang til fri rettshjelp.

Tilbakekall av statsborgerskap

Midt i en pandemi er det godt å vite at som norsk statsborger har man en uforbeholden rett til opphold i Norge. Men Utlendingsdirektoratet (UDI) har liggende omtrent 900 saker om tilbakekall av norsk statsborgerskap som venter på behandling etter nytt regelverk. UDI opplyser at de vil bruke omtrent tre år på å behandle disse sakene.

Konsekvensene av tilbakekall er svært inngripende. Ikke bare skal det avgjøres om personen er norsk eller ikke, for tilbakekall av norsk statsborgerskap innebærer at statsborgeren blir «utlending», ikke lenger har noen tillatelse til opphold i Norge og i tillegg risikerer utvisning. Disse menneskene må flytte til et land de kanskje aldri har vært i tidligere, men som de er statsborgere av.

Barnekonvensjonen artikkel 7 anerkjenner alle barns rett til å ha et statsborgerskap. Og artikkel 8 gir alle barn rett til å ivareta sin identitet, herunder sin nasjonalitet. Myndighetene forsikrer at barns statsborgerskap i utgangspunktet ikke skal trekkes tilbake på grunn av feil som foreldre eller besteforeldre har gjort. De skal i utgangspunktet heller ikke bli statsløse etter bestemmelsen. Voksne derimot kan gjøres statsløse, med den rettsløsheten dette innebærer. Et uavklart spørsmål vil også ofte være hvor disse menneskene skal sendes.

I den såkalte Mariadommen (Rt. 2015 s. 93) uttalte Høyesterett det slik: «Statsborgerskap utgjør […] et grunnleggende rettslig, sosialt og psykologisk bånd, som kan være av avgjørende betydning for et menneskes identitet og utvikling gjennom hele livet, fra fødsel til død».

Endringer i statsborgerloven

Avveiningen som må tas av hensyn som taler for og mot tilbakekall er nå lovfestet. Brynjulf Risnes og Mads Andenæs har uttalt at tidligere praksis var i strid med både lov, Grunnlov og våre internasjonale forpliktelser. Sakene er ofte komplekse, med lang historie i Norge som må dokumenteres, og en rekke juridiske problemstillinger, inkludert vurderinger av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Som advokater har vi mottatt henvendelser fra de første som omfattes av de nye reglene. Vi er bekymret over hvor lite rettshjelp som gis. Mange har allerede fått et vedtak når de oppsøker advokat og har kun rett til én time rettshjelp til å klage på vedtak etter nytt regelverk. Fordi de gjennom lovendringen får en rett til å møte personlig i utlendingsnemnda (UNE), dekkes ytterligere fem timer. Men møtene i nemnda varer som regel lenger enn dette.

Intensjonen

I januar 2017 fremmet representanter fra fem partier (SV, SP, AP, MDG og V) på Stortinget et representantforslag om endringer i statsborgerloven. Forslagstillerne fremhevet at tilbakekall av statsborgerskap «er et svært alvorlig vedtak med store konsekvenser for den enkelte» og at «det burde vært en automatisk muntlig forhandling i en domstolsprosess med mulighet for å legge frem bevis, i stedet for et rent administrativt vedtak slik det er i dag».

Bakgrunnen var den såkalte «Mahad-saken» som gjaldt tilbakekall av det norske statsborgerskapet til en bioingeniør. Han hadde oppgitt å være somalisk, men var etter myndighetens vurdering fra Djibouti. Stortinget ba regjeringen legge frem forslag om at tilbakekall skulle skje etter domstolsbehandling, med fri rettshjelp i hele prosessen.

Men utlendingsforvaltning ble likevel ikke byttet ut med domstolsbehandling. Venstre i regjering stemte i 2019 imot det opprinnelige forslaget de hadde vært med på å stille. Rettssikkerheten ble ansett tilstrekkelig ivaretatt ved personlig fremmøte i et nemndmøte i Utlendingsnemnda (UNE), og en begrenset tilgang til fri rettshjelp.

Det reelle behovet for rettshjelp

I NOU 2020:05 «Likhet for loven» foreslår rettshjelpsutvalget åtte timers fri rettshjelp i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Ved personlig fremmøte i UNE påpeker utvalget at selve nemndmøtet vanligvis varer lenger enn fem timer, og at det er «UNE, ikke utlendingens advokat, som avgjør hvor lenge møtene skal vare. Utvalget foreslår derfor at advokatene gis salær for medgått tid i møtet».

Advokatforeningen har i høringsrunden spilt inn at disse sakene gjennomgående vil være svært arbeidskrevende, og foreslått 15 timer advokatbistand så lenge saken er til behandling i UDI og så 20 timer til nemndbehandling i Utlendingsnemnda.

Resultatet

Med de vedtatte reglene, vil mange advokater måtte avslå slike oppdrag, selv om de har et idealistisk ønske om å tjene rettstaten. Et forsvarlig arbeid lar seg rett og slett ikke gjøre innenfor de vedtatte tidsrammene. Det vil igjen bety at i saker om tilbakekall av statsborgerskap, vil det danne seg ett advokattilbud for dem som har råd til å betale og ett for dem som ikke har det.

Stortingets lovnader om styrket rettssikkerhet og fri rettshjelp er vannet ut til en tynn suppe. I maktforholdet stat vs. innvandrer er faren stor for at rettspraksis utvikler seg til fordel for den sterke part – nemlig staten selv. Var det dette Stortinget så for seg da de skulle styrke rettssikkerheten i tilbakekallssakene?

Klient frifunnet for innførsel av store mengder amfetamin og MDMA

Som en del av en omfattende narkotikasak ble vår klient tiltalt for forsettlig innførsel av en stor mengde med hasj, amfetamin og MDMA som ledd i aktiviteten til en organisert kriminell gruppe. Klient tilstod kun til innførsel av hasj – han visste ikke at han hadde innført MDMA og amfetamin.

Under hovedforhandlingen endret påtalemyndigheten tiltalen mot klient til forsettlig innførsel av hasj, og uaktsom innførsel av amfetamin og MDMA. I tillegg ble tiltalepunktet om at innførselen var ledd i aktiviteten til en organisert kriminell gruppe, fjernet.

Retten – i tråd med klients skylderkjennelse – fant det ikke bevist at han uaktsomt hadde innført amfetamin og MDMA. Han ble derfor frifunnet for dette.

Advokat Farzad Izadi bistod klienten.

Med juss begår vergemålsmyndighetene urett

Mennesker med funksjonsnedsettelse kan nyte sine friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling
FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Er de som trenger verge og deres pårørende vergeløse i vergemålssaker? Hva gjør en mor og verge for en 19 år gammel lettere psykisk utviklingshemmet sønn som tvangsinnlegges, blir tvangsmedisinert, ansett ikke samtykkekompetent «til større avgjørelser, som hvor han skal bo» og mot sin vilje plasseres på sykehjem?

Mor protesterte på innleggelsen og medisineringen som sløvet sønnen ned og fikk ham til å legge på seg 25 kilo. Hun ville ha ham hjem. Da fratok fylkesmannen henne vergeoppdraget og oppnevnte en verge fra fylkesmannens faste utvalg. Fylkesmannen mente sykehjem «ville gi nødvendig samfunnsvern». Gutten ble ikke spurt til råds. Fylkesmannen «ville etter omstendighetene uansett lagt liten vekt på hans ønsker.»

Mor ba advokat Helge Hjort om bistand, han påklaget vergebyttet og ba om dokumentinnsyn. Fylkesmannen sendte «dokumenter som nærmere kan belyse saken». Innsyn ble ikke gitt i interne dokumenter. Innsyn på guttens vegne måtte den nye vergen godkjenne. Han besvarte ikke henvendelser og meddelte at han nedprioriterte henvendelser fra advokaten. Da det etter ny klage ble gitt merinnsyn i interne papirer, var flere dokumenter sladdet fordi «de inneholder dokumenter som utelukkende er beregnet til internt bruk». Ny klage med krav om fullstendig innsyn ble innvilget, men var ikke fullstendig grunnet en «inkurie». Det tok over halvannet år å få tilnærmet fullt innsyn. Fylkesmannen avslo krav om å få dekket kostnadene med å drive frem innsyn. Statens sivilrettsforvaltning var enig, og stadfestet også vergebyttet.

Sykehjemmet innførte strenge besøks- og permisjonsregler. Den nye vergen krevde guttens pass utlevert for å hindre ham i å reise på ferie med familien, og byttet fastlege for gutten, fra legen han alltid hadde brukt. Vergens handlemåte ble påklaget. Han valgte da å trekke seg. Fylkesmannen avgjorde at vergen hadde ivaretatt guttens interesser tilfredsstillende.

Etter klage dit uttalte Sivilombudsmannen at Statens sivilrettsforvaltning hadde fratatt gutten hans verge på utilstrekkelig og usaklig grunnlag. Det var urettmessig og lovstridig at han ikke ble hørt før vedtaket ble truffet. Vergevedtaket var ugyldig. Ombudsmannen ba Statens sivilrettsforvaltning «vurdere tiltak som kan bøte på den urett de [familien] ble utsatt for».

Sønnen flyttet hjem. Fylkesmannen tilbød mor å få tilbake vergeoppdraget, kom så til at han ikke trengte verge og opphevet vergeoppdraget, men avslo å dekke omkostningene med å få endret det uriktige vedtaket. Fylkesmannen anså klage som fremsatt av mor, ikke sønnen. Statens sivilrettsforvaltning var enig.

Gutten ble ulovlig fratatt sin verge, påtvunget en ny, tvangsbosatt, fratatt sin bevegelsesfrihet, påtvunget strenge begrensninger i retten til et familieliv og fratatt retten til å velge fastlege. Forvaltningslovens regler om parter, innsyn og rettslig klageinteresse ble utlagt slik at innsyn ble avslått/begrenset. Guttens familie måtte selv dekke advokatbistand til å få opphevet vergemålsmyndighetenes uriktige vedtak. Med juss begår vergemålsmyndighetene urett.

Frifunnet for mishandling

Påtalemyndigheten hadde tiltalt en mor for å ha mishandlet sine to barn over en periode på fire år med gjentatt fysisk og psykisk vold.
I tingretten ble kvinnen dømt for mishandling til fengsel i ett år hvorav syv måneder ble gjort betinget.

Agder lagmannsrett var ikke enig med påtalemyndigheten eller tingretten. En enstemmig lagmannsrett var etter bevisførselen «langt fra overbevist om at de fornærmede har hatt en familiehverdag preget av frykt for at tiltalte skal bli sint, eller utsette dem for fysisk eller psykisk vold». Det var derfor ikke grunnlag for å domfelle moren for mishandling etter straffeloven § 282. Lagmannsretten dømte moren for enkelte fysiske krenkelser mot barna. Straffen ble satt til fengsel i 14 dager som ble gjort betinget.

Morens forsvarer i lagmannsretten var advokat Simen Skjønsberg.

FRA 5 MND UBETINGET FENGSEL TIL SAMFUNNSSTRAFF PGA OMSORG FOR BARN

En kvinne ble i tingretten idømt fem måneder ubetinget fengsel for regnskapsovertredelse, skattesvik og overtredelse av skattebetalingsloven. Kvinnen erkjente forholdene, men var uenig i tingrettens utmåling av straff. Etter tingrettens dom tok hun derfor kontakt med vårt kontor. Vi anbefalte henne å anke over straffeutmålingen. Den 19. februar avsa Eidsivating lagmannsrett dom i saken. Under ankeforhandlingen ble det ført nye bevis for kvinnens omsorgsforpliktelser. Kvinnens forsvarer ga en grundig gjennomgang av rettspraksis der omsorg for barn er relevant for utmålingen av straff. På denne bakgrunn ble straffen endret til 150 samfunnsstraff. Begrunnelsen for dette var hensynet til kvinnens fire barn, som hun har primæromsorgen for. Lagmannsretten pekte blant annet på Barnekonvensjonens artikkel 3, hvor det fremgår at barns interesser vil være et relevant hensyn som må tillegges vekt ved straffutmålingen.

Kvinnen ble representert av advokat Henriette Willix.

De statsløses «NAV-sak» må løses av Stortinget

Kronikk av advokatfullmektig André Møkkelgjerd. 4.12.19

Debatten om straffesaken mot biskop emeritus Gunnar Stålsett og NAV-skandalen har en viktig fellesnevner: Manglende norsk etterlevelse av internasjonale forpliktelser. Når stortinget denne uken skal debattere løsninger for «ureturnerbare», må de statsløses rettigheter løftes frem.

NAV: Manglende oppfyllelse av folkerettslige forpliktelser

NAV-skandalen har avdekket en systematisk svikt i rettssikkerheten i Norge. Manglende oppfyllelse av EØS-rettslige forpliktelser er kun ett eksempel på et bredere problem når det gjelder oppfyllelse av internasjonale forpliktelser i norsk rett. Regjeringsadvokaten har med sin tilnærming til handlingsrom bidratt til å undergrave det grunnleggende utgangspunkt om at traktater skal holdes og oppfylles i god tro, noe som også reflekteres når staten nekter å oppfylle forpliktelser i andre konvensjoner. Domstolene utviser i for stor grad tilbakeholdenhet i å overprøve forvaltningens fagkunnskap innen ulike rettsområder. Konsekvensen er at menneskerettigheter brytes.

Stålsett: Sivil ulydighet fører til debatt om politiske løsninger

Biskop Stålsett har gitt arbeid til en såkalt ureturnerbar kvinne som har oppholdt seg i Norge i mange år uten oppholds- og arbeidstillatelse. Hvordan situasjonen for de ureturnerbare bør løses, er et komplisert spørsmål, og forsøkes ikke besvart gjennom denne kronikken. Men debatten har så langt fokusert på at det er et rent politisk spørsmål for Stortinget hvordan Norge skal håndtere situasjonen til lengeværende utlendinger uten lovlig opphold. I lys av dette, er formålet med kronikken å fremheve at det blant de ureturnerbare finnes mennesker som har konkrete og håndhevbare rettigheter som Stortinget ikke fritt kan velge om de skal oppfylle.

Begrep som papirløs og ureturnerbar brukes ofte om hverandre og har ikke noen entydig definisjon. Norske myndigheter vil hevde at det nesten aldri er umulig for en person med avslag på en asylsøknad å returnere til hjemlandet, hvis personen samarbeider og ønsker å reise hjem. Grunnen til at retur vanskelig kan gjennomføres, har ofte sammenheng med at det er uklart hva som er personens riktige identitet og nasjonalitet. For enkelte nasjonaliteter kan det forekomme at stater av ulike grunner nekter å ta imot egne borgere, selv om de etter folkeretten er forpliktet til dette. Hvor mange som faller i de ulike kategoriene er ukjent. Det er et faktum at en god del blir i Norge i svært mange år.

Statsløse – ikke bare politikk

Blant de ureturnerbare står de statsløse i en særstilling, og det er derfor debatten om Stålsett-saken også bør dreie seg om manglende oppfyllelse av internasjonale forpliktelser. Statsløse kan være flyktninger. Men også statsløse som ikke er flyktninger er i en svært vanskelig situasjon, uten noen hjemstat å søke beskyttelse hos. I 1954 ble det derfor utarbeidet en egen FN-konvensjon om statsløses stilling. Konvensjonen er en oppfølging av retten til statsborgerskap nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og har sin opprinnelse i den samme konferansen som utarbeidet flyktningkonvensjonen.

Med unntak av noen få bestemmelser, er den i oppbygging og innhold nokså identisk med flyktningkonvensjonen. Begge konvensjoner angir en definisjon av henholdsvis flyktninger og statsløse. Personer som omfattes av definisjonen har rettigheter innenfor en rekke samfunnsområder. De har blant annet rett til ID-dokumenter og rettigheter når det gjelder tilgang til utdanning og arbeidsmarked.

Formålet med konvensjonen er kort sagt å gi statsløse personer som ikke er flyktninger en status, og å beskytte deres grunnleggende menneskerettigheter. Da Stortinget ratifiserte statsløshetskonvensjonen i 1956 uttalte utenriksminister Halvar Lange at konvensjonen i store trekk gir statsløse personer de samme rettigheter og den samme beskyttelse som innrømmes flyktninger.

Kritikk fra FN

FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) kartla i en rapport fra 2015 statsløshet i Norge. Høykommissæren konkluderte med at Norge på en rekke områder ikke oppfyller sine folkerettslige forpliktelser overfor statsløse. Norge har ingen prosedyre for å identifisere statsløse. Ifølge UNHCR kan ikke konvensjonen tolkes på annen måte enn at statsløse, som hovedregel, må gis en oppholdstillatelse for å få de rettighetene konvensjonen sikrer dem.

Det finnes i dag en svært snever unntaksregel i utlendingsforskriften som innebærer at oppholdstillatelse kan innvilges dersom det er praktiske hindringer for retur som utlendingen ikke selv rår over. Ifølge Utlendingsnemnda (UNE) er det i perioden 2008–2016 gitt i underkant av ti slike tillatelser. Regelen gjelder kun for personer som aktivt samarbeider om å gjennomføre retur. I praksis må pass legges frem, noe som gjør regelen lite aktuell for statsløse personer som mangler en hjemstat og dermed også et pass.

Regjeringen nekter

Staten har avfeid UNHCRs syn på hvordan statsløshetskonvensjonen skal tolkes. Ifølge staten står statsløse uten rettigheter eller beskyttelse av konvensjonen hvis de ikke er gitt oppholdstillatelse i Norge på annet grunnlag. Det gjelder selv om de ikke har noe land å reise til, og uavhengig av om de blir værende i en årelang limbo. Staten har til nå fått domstolene med seg i sin enøyde misforståelse av statsløshetsjussen.

Stortinget må gripe inn

Hvorfor skulle folkerettssamfunnet etter andre verdenskrig opprette en egen FN-konvensjon om statsløshet som ikke forpliktet statene til noen ting? Svaret er at statens syn er i strid med grunnleggende prinsipper om tolking av traktater, og at statsløshetskonvensjonen må tolkes effektivt i tråd med formålet om å sikre statsløse grunnleggende menneskerettigheter.

Statens avvisning av statsløses rettigheter viser at systemsvikten når det gjelder gjennomføringen av folkerettslige forpliktelser i norsk rett er langt større enn NAV-skandalen. Når domstolene også her svikter, må Stortinget rydde opp og sikre at en avgrenset gruppe av de «ureturnerbare» – de statsløse – gis de rettighetene de har krav på etter folkeretten.

UDI-direktørens urealistiske tillit til rettssikkerheten

Dagbladet påpeker på lederplass 21. november at den nåværende fri rettshjelpsordningen fører til klassejustis i Norge, og at det ikke er lovene som setter skiller, men den økonomiske muligheten til å få sin rett.

UDI-direktør Frode Forfang uttalelser til media (Aftenposten 12. og NRKs Torp 13. november) i forbindelse med utvisningssaken til Mahsa Aghabararian, er et illustrerende eksempel.

Aghabararian skulle utvises fra Norge, til tross for at hun har en seks måneder gammel norsk datter som hun fortsatt ammer. Saken har på en god måte fått frem de mangelfulle vurderingene som utlendingsforvaltningen gjør av barnets beste i utvisningssaker. Det er bra at UDI omgjorde et klart feilaktig vedtak og at UDI-direktøren til Aftenposten varsler gjennomgang av interne retningslinjer. Men saken viser at resurssterke enkeltmennesker har muligheter som mindre resurssterke utlendinger ikke har, til å påvirke både utfallet av sin egen sak og innholdet i regelverket gjennom media.

På spørsmål fra Aftenposten om det må medieoppslag til for at UDI skal gi saker en ny gjennomgang, svarer Forfang at «De aller fleste enkeltsaker som ender i mediene, fører ikke til omgjøring av vedtaket. Men ser vi at vi burde fattet en annen avgjørelse, skal det i hvert fall ikke handle om prestisje.» Det er betryggende at direktøren ikke vil la det gå prestisje i mediesaker, selv om Forfang ikke vil innrømme at UDI har begått en «åpenbar feil».

På spørsmål om det er grunn til bekymring for dem som ikke er like ressurssterke, svarer Forfang at «Når det gjelder utvisningssaker etter brudd på utlendingsloven, har alle rett til fri rettshjelp. Da kan man få hjelp fra en advokat.»

Det Forfang sier er helt riktig. Men han svarer ikke direkte på spørsmålet. Fra svaret får man gå ut ifra at UDI-direktøren mener rettsikkerheten i slik saker generelt er god nok. Men når han gir uttrykk for at de mindre resurssterke kan få hjelp av advokat, bør det samtidig opplyses om hvor mye rettshjelp de som omfattes av fri rettshjelp kan få i slike saker.

Etter stykkprisforskriften dekkes bistand til forhåndsvarsel om utvisning med 3 timers advokatarbeid. Gjelder det en familie, gis det kun én time for ektefellen, så totalt fire timer for foreldrene. Det gis også én time per barn mellom 14 og 18 år. En familie med to voksne og to barn vil gi totalt seks timers advokatbistand. Dersom UDI fatter vedtak om utvisning gis det én times advokatbistand til å klage.

Advokater kan søke om å få dekket mer arbeid enn dette, men bare hvis det brukes mer enn dobbelt så mange timer som stykkprisen. Det er advokaten som bærer risikoen for om han får lønn for merarbeidet. Fylkesmannen som avgjør hva som skal utbetales skriver konsekvent i sine vedtak at «stykkprissatsen som er fastsatt til for eksempel 3 timer, er ment å dekke inntil 6 timer bistand i saken». Fylkesmannen nevner også ofte at «det som hovedregel ikke skal innvilges mer enn 2-3 ganger stykkprisen».

Dette er altså omfanget av bistanden de fleste utlendinger kan forvente å få i en utvisningssak. Advokatbistanden Aghabararian har fått i denne saken er nok langt større enn for de som får fri rettshjelp. Svaret på Aftenpostens spørsmål på om det er grunn til bekymring for rettsikkerheten til dem som ikke er like ressurssterke er derfor et klart «ja».

Advokat Frode Sulland og advokatfullmektig André Møkkelgjerd.

Frifunnet for trusler mot politiet

Advokat Frode Sulland representerte en mann som var tiltalt for trusler mot politiet på Facebook. Han hadde uttalt seg i negative ordelag om politiet generelt. I oktober ble klienten frifunnet av Oslo tingrett. Saken ble ikke anket av påtalemyndigheten.

I sin avgjørelse skrev retten blant annet at uttalelsene på Facebook var «alt for generelle og lite konkrete til å kunne karakteriseres som trusler.» Videre mente retten at meldingene fremstod som «frustrerte – og upassende – meningsytringer om politiet», men at «politietaten som sådan er så stor at det ikke vil være mulig å identifisere noen konkret, fornærmet personkrets.»

Det er altså stor forskjell mellom å benytte sin ytringsfrihet til å uttale seg frustrert – til og med upassende – om politiet, og det å fremsette straffbare trusler. Ressursbruken i saken fremstår etter dette helt unødvendig.

 

Staten vil gjøre bot for urett i NAV-saken – men ikke mot flyktninger

Kronikk av André Møkkelgjerd, publisert i Klassekampen 7.11.2019. 

 

NAV-skandalen har vist flere svakheter ved rettssikkerheten for svakerestilte grupper i Norge. Myndighetenes vilje til å gjøre bot er langt større nå enn da flyktninger ble utsatt for en liknende skandale i 2014.

Rettsstaten sviktet

Som leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen, Marius Dietrichson påpekte overfor NRK 31. oktober, dreier NAV-skandalen seg om systemsvikt i alle ledd: «Det er svikt hos advokatene, og det er svikt også fra dommere og aktorer». Han påpekte også at rettsstaten bygges ned blant annet ved at betalingen advokatene får i slike saker er så lav at advokatene ikke har tid til å sjekke rettsgrunnlaget. Flere har også påpekt at skandalen har preg av klassejus og at en samfunnstopp med råd til å engasjere en toppadvokat, ikke ville blitt uskyldig dømt på samme måte som ofrene i NAV-skandalen (Advokatbladet 30.10.2019).

Bra at det tas ansvar

Det er derfor helt på sin plass at norske myndigheter tar ansvar for å rydde opp i NAV-saken. VG viser i en artikkel 30. oktober at NAV mente etaten «som utgangspunkt ikke er forpliktet til å på eget initiativ gjenfinne saker vi ikke har konkret kunnskap om». Men i samme artikkel går det frem at det i løpet av kort tid ble konkludert med at en slik ansvarsfraskrivelse ikke kunne forsvares: «NAV har satt ned en innsatsgruppe (20-30 personer) med svært kompetente personer som skal gjennomgå alle sakene på områdene tilbake til 2012. Disse sakene vil vi behandle på nytt.»

Hvorfor behandles flyktninger annerledes?

Kontrasten er stor til myndighetenes vilje til å rydde opp etter en liknende rettssikkerhetsskandale i 2014. Skandalen rammet flyktninger som hadde blitt dømt til ca. 45 dagers ubetinget fengsel for handlinger som i ettertid viste seg å være straffrie. Flyktninger som benytter falske dokumenter for å flykte for livet, men legger kortene på bordet uten ugrunnet opphold når de ankommer Norge, skal i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel 31 ikke straffes for dokumentfalsk. Men som påpekt i en rapport fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), skrevet av Marek Linha og undertegnede i 2014, og siden bekreftet av Høyesterett samme år (Rt-2014-645), var norsk praksis i strid med flyktningkonvensjonen. Flyktningene var dømt til ubetinget fengsel for handlinger som var straffrie. Ingen vet hvor mange flyktninger som har fått en slik uriktig straffedom.

Riksadvokaten endret som følge av dommen sine egne retningslinjer, slik at påtalepraksis ble justert mer i tråd med flyktningkonvensjonen. Men viljen til å rydde opp var ikke like stor overfor flyktninger med lite ressurser, som nylig hadde startet på en integreringsprosess i Norge med en uriktig straffedom for dokumentfalsk, som for NAV-skandalens ofre. Holdningen liknet den som ble uttrykt fra NAV i VG-artikkelen. Forskjellen er at det aldri kom en forsvarlig konklusjon om at en slik ansvarsfraskrivelse er uholdbar.

Riksadvokaten skrev i et brev av 17.12.2014 at:

Hensett til at det dreier seg om flyktninger som ofte vil ha begrenset kunnskap om den mulighet man etter norsk rett har til å begjære gjenåpning, og hvordan man i så fall skal gå frem, har riksadvokaten likevel besluttet at påtalemyndigheten på eget initiativ skal foreta en vurdering av om det i den enkelte sak er grunnlag for å begjære gjenåpning til gunst for den domfelte, uavhengig av om vedkommende selv begjærer gjenåpning.

I et annet brev fem dager senere kom en viktig presisering om at «instruksen, ut fra ressurs- og rettssikkerhetshensyn, i første omgang er begrenset til domfellelser som har resultert i frihetsstraff som ennå ikke er effektuert.»

 Flyktningene som hadde sonet sin uriktige straff skulle altså staten ikke ta noe videre ansvar for. De måtte selv ta ansvar for å begjære sin sak gjenåpnet for å renvaske sitt rulleblad. Påtalemyndigheten ble ikke pålagt annet ansvar enn å vurdere om den sluttet seg til eventuelle begjæringer om gjenåpning fra de domfelte selv.

Riksadvokaten hadde i det første brevet uttalt at han hadde «tillitt til at de domfeltes forsvarere på en samvittighetsfull måte vil gi bistand.» På samme måte som i NAV-skandalen, må ansvaret deles mellom påtalemyndighet, domstoler og forsvarerne. Men hvorfor forsvarerne alene skulle få ansvaret for å rette opp feilene, er uforståelig. En begjæring om gjenåpning er i utgangspunktet ikke dekket av fri rettshjelp, og flyktningene har ofte lavere inntekt og er mindre ressurssterke enn personer med lengre botid i Norge. Forventet norske myndigheter i det hele tatt at noen flyktninger på eget initiativ, uten advokathjelp eller statlig veiledning, skulle klare å få seg selv frifunnet?

Ikke for sent å rette opp feilene

Hva kan det skyldes at staten i langt større grad tar ansvar når uretten blant annet har rammet norske borgere? Svaret vil sannsynligvis gi en vond smak i munnen. Riksadvokatens brev kom først et halvt år etter Høyesterettsdommen, i forbindelse med et medieoppslag i NRK (saken er publisert samme dag som Riksadvokatens brev 17.12.2014) om at flyktninger ble kalt inn til soning av dommer som mest sannsynlig var uriktige.

NOAS gjorde et forsøk på å rette opp uretten i de sakene som var kjent for organisasjonen. Fire saker ble begjært gjenopptatt og fire flyktninger ble frifunnet. NAV-skandalen viser to ting:

  1. Det er all grunn for domstolene til i langt større grad å være kritiske til statens rettsforståelse, og til å foreta selvstendige vurderinger og undersøkelser av folkerettslige og EØS-rettslige forpliktelser.
  2. Det er all grunn til å være kritisk til om svakerestilte grupper, som flyktninger og NAV-brukere, har samme rettssikkerhet som andre i Norge. Fri rettshjelpsordningen må styrkes slik at forsvarere kan gi tilstrekkelig god bistand på offentlig satser.

Det er ennå ikke for sent for staten å rette opp feilen overfor flyktningene, når det nå igangsettes et stort arbeid for å rette opp feilene i NAV-saken.

 

 

Det offentlige somler. Det må klienten betale for!

En alenemor til en sterkt funksjonshemmet gutt i førskolealder fikk innvilget brukerstyrt per-sonlig assistanse (BPA) for gutten da det ble innført som rettighet med pasientrettighetsloven § 2-1 d. Hun søkte om økt timetall da gutten nærmet seg skolealder og behovet for bistand økte, men fikk avslag. Samtidig endret bydelen bistanden til «stasjonær hjemmesykepleie».

Advokat Helge Hjort klaget for dem, påpekte at sønnens hjelpebehov var større enn bistanden kunne dekke og at hjemmesykepleie ville bli en dårligere, mindre trygg og uforutsigbar løsning. Gutten hadde krav på BPA og assistentene ga langt mer kvalifisert hjelp enn bydelen kunne gi, som ikke kjente gutten. Å ta en brukerstyrt rettighet fra ham og erstatte den med en passiv omsorgstjeneste ville være i strid med rettighetsfestingen av BPA-ordningen.

Etter et års klagebehandling omgjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus bydelens vedtak, avgjorde at familien fikk beholde sin BPA-ordning og innvilget gutten flere BPA-timer.

Han hadde da i det tidsrom klagen var til behandling gått glipp av over 1000 BPA-timer. Mor søkte om å få etterinnvilget disse timene, men fikk avslag. Vedtaket skulle etter bydelens mening gjelde «fra den dato bydelen har blitt kjent med resultatet av klagebehandlingen».

Det ble søkt om at mor fikk dekket de advokatutgifter hun hadde hatt med å få endret bydelens uriktige vedtak. Søknaden ble lovet ferdigbehandlet innen et halvt år. Den ble innvilget etter nesten et helt. Staten utbetalte sitt skyldige beløp uten renter. Kvinnen, som hadde måttet betale sin advokatregning med en forfallsfrist på 10 dager slik vanlig er, kunne sett dette slik at hun ga staten et rentefritt lån i et år, som takk for at staten ikke dekket det etterslep på ett års tapte omsorgsytelser på grunn av den saksbehandlingstid stat og kommune hadde bevilget seg.

Det skal koste å få sin rett!

Vergemål – et lotteri?

En mann fikk slag, ble helt pleietrengende og kom på sykehjem. Han var gift påny. Kommunens overformynderi oppnevnte ektefellen som verge for ham.

Det likte sønnen fra forrige ekteskap dårlig og klaget, men fikk ikke medhold. Han klaget påny. Og påny. Og påny, med stadig mer infamerende påstander om fars nye familie, særlig ektefellen. Han opprettet en blogg med løpende sjikane mot dem.

Vergereformen overførte i 2013 ansvaret for vergemål fra kommunale overformynderier til fylkesmannen. Sønnen klaget da dit, men fikk like lite medhold der. Han klaget påny.

Da tok fylkesmannen opp klagen, varslet ektefellen om at vergemålet ble vurdert fratatt henne og en ny verge oppnevnt! Hun ba om bistand av advokat Helge Hjort, som minnet fylkesmannen om fylkesmannens avslått året før. Var det gått i glemmeboken? Også overformynderiet hadde avslått hans krav mange ganger. Var det også glemt? Fylkesmannen ble rådet til å sette seg inn i sakens forhistorie før nytt vedtak ble truffet.

Til ingen nytte: Fylkesmannen fratok ektefellen vergeoppdraget og oppnevnte ny verge. Vedtaket ble påklaget, siden intet i saken tilsa at fylkesmannen burde mene noe annet denne gangen enn han hadde gjort sist, og overformynderiet mange ganger før.

Da snudde fylkesmannen, ga oppdraget tilbake til ektefellen (og sendte henne regning for arbeidet den nye vergen hadde gjort mens han var oppnevnt! Etter klage gikk fylkesmannen tilbake på det, og dekket regningen selv. Men arbeidet med å besvare fylkesmannens varsel ble ikke dekket. Etter klage ga fylkesmannen seg på dette også.)

Sønnen fra første ekteskap ga seg ikke. Han klaget over at ektefellen hadde fått tilbake vergeoppdraget. Fylkesmannen avviste klagen. Sønnen klaget for nte gang, nå over avvisningen. Han fikk medhold, klageinstansen påla fylkesmannen å realitetsbehandle klagen. Da vedtok fylkesmannen påny å frata ektefellen oppdraget!

Ny klage ble inngitt, men Statens sivilrettsforvaltning stadfestet vedtaket. Ektefellen ble fratatt vergeoppdraget

Saken pågikk i to og et halvt år. Fylkesmannen traff 15 vedtak og måtte omgjøre halvparten, mange gjaldt ektefellens saksomkostninger på mer enn 100.000 kroner. Hva saksbehandlingen har kostet skattebetalerne er uvisst.

Summum ius, summa injuria. Var det en god idé å overlate ansvaret for vergemålssaker til fylkesmannen?

Beltelegging – for å «trygge» pasienten

En ung kvinne ble tvangsinnlagt ved Ullevål sykehus´ Akuttpsykiatriske avdeling i februar 2016, og umiddelbart lagt i belter med beskjed i journalen om at pasienten ikke skal låses ut de neste døgnene. Hun ba om bistand av advokat Kirsten Vikesland Mæhle, som klaget.

Kontrollkommisjonen avgjorde at det var ulovlig å legge føringer for bruken av mekaniske tvangsmidler i fremtiden, og beordret henne ut av beltene. To dager etter vedtok sykehuset ny beltebruk; hun skulle ikke slippes ut av beltene i helgen, heller ikke til dobesøk eller dusj. Helgeregimet fremgikk ikke av vedtaket. Hun ble holdt i belter i åtte dager, og deretter overført til en annen avdelingspost – i belter. Slik beskrev hun overføringen til ny sengepost:

«Jeg ble båret i transportbelter over gårdsplassen til bygningen i post 4. Der ble jeg direkte spent fast i belteseng på et rom. Etter en stund kom det inn en pleier. Han var sur og begynte å kjefte på meg fordi han mente at jeg slo. Han sa at han før hadde jobbet på post 2, og at det var strengere på post 4. Når jeg etter noen timer spurte om jeg kunne ta en røyk sa de at det ikke var lov til å røyke i belter. Jeg fikk ikke vite hvorfor. Mor fikk forskjellige forklaringer, alt fra at de mente jeg utagerte mer etter at jeg røyket, og jeg kunne brenne beltene og snuble. En annen forklaring var at medisinene jeg måtte ta ikke virket så godt når jeg røyket. En pleier ga meg lov å ta en røyk med belter. Deretter kom det en lege og sa at jeg ikke fikk lov. Før jeg kunne ta en røyk måtte jeg få tillatelse til å dusje uten belter og være på rommet uten belter i noen dager. Det gikk 10 dager før jeg ble sluppet ut av beltene etter Kontrollkommisjonens vedtak. 

Jeg måtte ligge fastbundet på natta. De bestemte om jeg skulle ligge fastspent i sengen eller i transportbelter på madrass på gulvet. Å ligge fastspent i en seng der både armer og ben er fiksert er helt forferdelig da jeg ikke fikk beveget meg og følte meg utrygg og hjelpeløs. 

På post 4 fikk jeg bare være inne på rommet og fikk ikke lov å gå ut i gangen, i fellesrom eller ut for å få litt luft. Min behandler fra post 2 som jeg kalte «beltekongen» fortalte meg at denne behandlingen var bra for meg og at han aldri hadde sett meg så frisk. At behandlingen jeg fikk var en straff fordi jeg hadde utagert var ikke riktig. 

Jeg har aldri vært så redd som jeg var på post 4. Jeg brukte alle krefter på å overleve, mitt eneste lyspunkt var at foreldrene mine kom på besøk og at jeg fikk ringe mamma. Han tok grundig feil som sa at han aldri hadde sett meg så frisk. I etterkant sliter jeg med mareritt hvor jeg drømmer om å bli holdt fast, bundet fast og tatt av personalet. Dette har kommet i tillegg til de traumene jeg har fra tidligere overgrep mot meg. 

Mine foreldre fikk bare lov til å være inne hos meg i maks 30 minutter. Det måtte sitte en pleier på rommet, rett ved siden av oss og følge med, selv om jeg var fastspent.»

 

Hun var beltelagt i tre uker, reimet fast i sengen om natten, i remmer også under dusjing og dobesøk. Hun fikk ikke røyke. Journalen beskriver et regime med planlagt beltelegging 24 timer i døgnet, etterhvert med kortere perioder uten belter, avløst av lengre såfremt pasienten samarbeidet. Hun ble ikke undersøkt eller snakket med av lege før belteleggingen.

Vedtak om beltelegging ble truffet først etter ti dager. Regimet ble omtalt som «en anerkjent metode ved uro og vold, som ble innført i 2010», den «går ut på å slippe pasienten gradvis ut av beltene, og beltene brukes for å trygge pasienten.» Etter besøk av foreldrene ble hun lagt i belteseng som rutine. Pasienten begikk ingen «utageringer» under oppholdet.

Tvangsprotokoll som loven pålegger å føre var ikke ført. Hennes advokat fikk ikke lov til å snakke med henne alene, fordi hun var beltelagt og da skulle holdes under oppsyn. Dette var angivelig også medisinsk nødvendig, ettersom pasienten fikk depotmedisiner og var i belter. Foreldrene fikk besøksinnskrenkninger for ikke å uroe henne, det ville krevd økt bemanning.

Kontrollkommisjonen ga henne medhold i klage over beltebruken, hvoretter avdelingsleder uttalte: «Vi velger å ikke etterkomme vedtaket fra Kontrollkommisjonen og forventer en klage fra dere.» Etter ny klage ringte han, «har nå sjekket ut og funnet ut at vedtaket er rettskraftig. Da vil vi selvfølgelig etterkomme det.»  Siden var hun ikke beltelagt.

Belteleggingen pågikk døgnet rundt nesten sammenhengende i to og en halv måned. Psykisk helsevernloven § 4-8 åpner for bruk av belter når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre en i å skade seg selv eller andre. «Ved sammenhengende bruk av mekaniske tvangsmidler ut over åtte timer, skal [pasienten] gis friere forpleining i kortere eller lengre tid».

Sykehuset ble tilskrevet med spørsmål om hva behandlingen av pasienten besto i, ut over belteleggingen. Brevet ble aldri besvart.

 

Fylkesmannen gjennomførte tilsyn, som konkluderte med at sykehuset hadde vurdert behovet for beltelegging fortløpende. Den var ikke i strid med lov. Kvinnen klaget til Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Fylkesmannen besluttet da å vurdere saken på ny.

I fylkesmannens nye vurdering ble sykehuset kritisert for å ha brukt belter i strid med lov, i «forebyggende hensikt». Belter var likevel «mindre inngripende for pasienten enn stadige fastholdinger», og derfor i tråd med en «unntaksbestemmelse» i et Helsedirektoratsrundskriv. Den planlagte beltebruken med gradvis mer frislipp ble kritisert som lovstridig, det samme var beltebruken under hele oppholdet ved ny post (som varte i tre uker). Manglende journal- og tvangsprotokollføring i dette tidsrom ble kritisert, men fylkesmannen mente det var bra at det flere steder var journalført at «mildere forpleining vurderes fortløpende». Sykehuset ble kritisert for å ikke la henne få dusje, fordi sykehuset angivelig manglet bemanning i helger.

 

Sivilombudsmannen påpekte at fylkesmannen i 2019 mener noe helt annet enn i 2017, ut fra akkurat samme faktiske forhold, etter at ombudsmannen ba om en redegjørelse. Så utstrakt beltebruk mot pasienten var noe av det mest inngripende man kunne utsette et menneske for, befant seg i legalitetsprinsippets kjerneområde og skulle vært behandlet særlig grundig og samvittighetsfullt. Det var «viktig at Fylkesmannen foretar korrekte vurderinger og påpeker ulovlig bruk av tvang. Dersom Fylkesmannen feilaktig konkluderer med at påklagd tvangsbruk ligger innenfor lovens rammer, vil dette kunne bidra til å opprettholde – og i verste fall forsterke – en ulovlig praksis ved både den innklagede og andre institusjoner.»

Kvinnen var blitt utsatt for langvarig ulovlig beltelegging, som fylkesmannen først glattet over og godtok, deretter kritiserte, men likevel uttrykte stor forståelse for.

Hva er det som går og går og aldri kommer i mål? Bydel Frogner.

En kvinne midt i livet fikk to massive hjerneslag i 2009. Hun overlevde, men var blitt «lam», helt hjelpetrengende, sengeliggende, rullestolavhengig, kunne knapt snakke og husket lite.

Bydelen hun bor i plasserte henne på sykehjem. Der skulle hun også få rehabilitering. Hun fikk ingen og klaget til fylkesmannen. Han undersøkte saken og uttalte at hun var tilsett av flere leger under oppholdet. Intet var derfor å utsette på (ikke)behandlingen. Et halvt år var dessuten gått. Rehabilitering ble da uansett ansett å være nytteløst.

Hennes verge ba på hennes vegne om bistand fra advokat Helge Hjort, som innga klage. Hun hadde søkt om opphold på slagrehabiliteringsinstitusjon. Bydelen avslo. Da la hun seg inn for egen regning, og opplevde stor fremgang. Med trening kom taleevne og hukommelse tilbake, hun kan gå med rullator og kommer seg ut for egen maskin. Hun søkte påny til fortsatt trening og oppfølging, men alle ønsker om privat slagrehabilitering ble avslått. Bydelen mente den private rehabiliteringsinstitusjonen beholdt pasientene alt for lenge og melket kommunen.

Hun søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), fordi personalet ved sykehjemmet ikke rakk å bistå henne. Da BPA ble rettighetsfestet i 2015 ba hun om å få all hjelp som BPA.

Bydelen svarte ikke i halvannet år. Fylkesmannen ble tilskrevet og bedt om å gripe inn, svarte aldri, men opphevet avslaget på utvidet BPA og påla bydelen å treffe vedtak. Den vedtok å gi samme hjelp som før. Ny klage og nytt pålegg fra fylkesmannen om å treffe nytt vedtak. Da reduserte bydelen hjelpeomfanget. Etter nok en klage avgjorde fylkesmannen at kvinnen hadde krav på bistand 24 timer i døgnet alle dager. Men ikke som BPA.

Da vedtok bydelen i januar 2018 å innvilge BPA! Med 6 timer mindre enn fylkesmannen hadde bestemt. Ny klage ble inngitt. Bydelen lovet å ferdigbehandle saken innen utgangen av juli 2018. Pr. oktober 2019 er den ennå ikke avgjort.

*

Sivilombudsmannen kritiserte fylkesmannen allerede i 2010 for ikke å behandle kvinnens klage, bruke alt for lang tid på saken og på å svare ombudsmannen.  Ti år er gått siden kvinnen fikk slag. Hun venter fremdeles på svar i klagesaken. Hvor kunne hun vært om hun straks hadde fått god slagrehabilitering og oppfølging med en god BPA-ordning?

(I november 2019 vedtok fylkesmannen etter to års behandlingstid å innvilge kvinnens krav om saksomkostninger med å få endret bydelens ikke-vedtak, fremsatt i november 2017…)